Mobbeoffer.

Dette er min historie.
Jeg ble mobbet i ni år mens jeg gikk på skolen.

Hjemme var det også et hardt regime med en kristenfundamentalistisk og voldelig far i Jehovas Vitner, og en fraværende og utslitt mor. Jeg gikk ut i voksenlivet som et «ødelagt» menneske. Det kunne gått skikkelig galt, men det gjorde det ikke.

Hvorfor?

Det gikk ikke galt fordi jeg møtte mennesker med åpne øyne og ører på min vei som plukket meg opp i veikanten. Noen som så meg, som orket å se forbi denne desperate unge gutten som ikke var helt i stand til å relatere til andre, som ikke hadde lært seg å stole på noen, som løy, svek og bedro fordi han var skrekkslagen og livredd for mennesker.

Det skal ikke mye til før du havner i et utenforkap når du er ung.

For min del handlet det om at jeg ikke var gutt nok. Jeg kunne ikke sparke fotball, våget ikke hoppe over den høye bukken, sprang ikke 60-meteren fort nok, og var ikke i stand til å løpe fort. Jeg hadde astma, var en engstelig og ynkelig svekling.

Hver dag etter skolen sto guttegjengen og ventet på meg. Jeg ble slått, dynket i snøen, neseblodet rant. Jeg var fritt vilt. Læreren snudde ryggen til. Da jeg kom hjem begynte en annen form for «terror»

Klasseforstanderen var en eldre mann.

«Ikke syng i musikktimen!» sa han «du har en så høy og stygg stemme.» Jeg ble taus. Da sønnen og konen til læreren kom på besøk fra England med de to små sønnene sine satte klasseforstanderen inn nådestøtet mot meg.

Vi sto alle sammen i skolegården og vinket farvel til denne lille familien som skulle reise tilbake til UK, og klasseforstanderen snudde seg og hveste: «De har ikke besøkt deg!» Jeg var tolv år.

Da jeg var seksten rømte jeg vekk. Levde langs landeveiene. Jeg kødder ikke. Jeg sov ute i Oslo. Men det ble et liv, det tok bare litt tid. Jeg kom inn ved teateret. Resten er historie. Gode menn og kvinner kom min vei. Jeg ble sett. Jeg var sterk. Sterkere enn jeg visste da. Men noen ganger var det på hengende håret. Det var like før det brast.

Så om du ser noen blir mobbet. Ta affære. Vær den som sørger for at det ikke brister. Det er din plikt som medmenneske.

Hvorfor forteller jeg dette? Fordi du kanskje trenger å lese det.

Jeg er ikke ute etter medlidenhet. Et mobbeoffer trenger å bli sett, tatt inn i varmen til den livredde flokken, det var bare det.

Advertisements

11 kommentarer om “Mobbeoffer.

  1. Jeg har noen lignende erfaringer. Med mobbing. Jeg lærte meg tidlig å holde meg for god til å ta innover meg mobbing, men i perioder trodde jeg faktisk at det var sånn det skulle være og jeg var fylt 30 år, før jeg klarte å stå opp og bryte kontakten med mobberne. Og det var ikke noen hjelp å få i psykiatrien heller, jeg ble hysjet ned når jeg ville snakke om vonde opplevelser. Jeg ble gjort til syndebukk for de jeg tok igjen med en mobber. Det strider jo mot god kristen moral å ikke vende det andre kinnet til, det var vel bakgrunnen, kanskje. Jeg er en av de som ikke gjorde karriere, jeg havna på skråplanet, og nok en gang ble jeg psykiatriens syndebukk, jeg hadde ingenting på en psykiatrisk avdeling å gjøre fordi jeg var rusavhengig, sånn føltes det. Jeg har opplevd å nesten bli banka livskitten ut av, mens «vennene» løp av sin vei, bare fordi jeg kom fra en bydel som var i krig med en annen. Jeg vil ikke at andre skal oppleve det samme som meg, verken på den ene eller andre måten, men jeg har ikke krefter til å gå i forsvar for andre, utover å oppfordre folk til å holde seg unna de som mobber, en lærdom fra min far. Jeg vil benytte anledningen til å rette en stor takk til «klasseforstander Petter» som lærte medelevene og ikke tiltale meg med mitt egentlige navn. Han fortjente ikke noe eple fra meg. Mine erfaringer har dog gjort meg sterk, og jeg er sterkere enn folk flest tror og det er godt å slippe å omgås undertrykkende mennesker, jeg tror ikke det er godt for noen å omgås slike, det er uansett synd på dem, stakkars, de vet bare ikke bedre, men det er nok ikke deres egen skyld.

  2. Tøft av deg å skrive om din historie. Vi har alle ansvaret. Jeg jobber med ungdommer,og er veldig ops på dette i min hverdag. Heller si fra en gang for mye!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s