PARIS – noen uker etter skuddene.

En isvind blåser gjennom de parisiske gatene.

På Place de la Republique er det bare noen få hardhauser som sitter ute og drikker kaffe under varmelampene mens elven av mennesker flyter forbi. Ingen by føles så kald som Paris i januar når den rå kulden siger opp fra Seinen.

Noen uker etter skuddene ser Paris seg fremdeles litt nervøst over skulderen.

Om du kommer for tett på noen i trengselen snur de seg engstelig for å se hvem det er som dytter i dem. Men det er noe nytt i luften her i denne til tider ganske så arrogante verdensmetropolen. Jeg tror det er noe som kan minne om en vennlig ømhet.

Det er akkurat som om byen har et litt frossent smil om munnen, jo, det er et smil, et vennlig smil som ikke har vært der før. Jeg møter blikket til en eldre dame nede på metroen. Jeg smiler, hun smiler tilbake. Jeg kjenner på en slags varme i kroppen selv om jeg fryser her jeg står.

Oppe på gaten skinner solen plutselig. Noen blå primula kjemper forgjeves mot kulden der noen har plantet dem ut i en krukke ved katedralen på St. Germain. Det lukter brente kastanjer langs fortauene og de nakne trærne kaster lange skygger ved Odeon. Det er over førti år siden jeg gikk her i disse gatene for første gang i denne byen som har overlevd så mye.

Jeg krysser elva ved St. Louis og går opp i Marais.

Setter meg på Ma Bourgogne på Place Vosges. Kylling, pommes frittes, sennep og grønn salat. Her på denne plassen bodde Victor Hugo, og her foregikk det store ridderturneringer. Det sies at de pene pariserfruene holdt litterære salonger her og at Voltaire var gjest.

Kelneren kommer med kaffe. Jeg betaler, går nedover Rue Rivoli. Ved Hotel de Ville snurrer karusellen, hester med leende barn på ryggen. En mor tar bilde av det hele med mobilen.

På hver side av den store plassen står uniformerte soldater i flokk med ladde maskingevær.

Du ser dem over hele byen. Begge hendene på våpenet. De ser på oss som går forbi. Byens hjerte banker litt mer nervøst i disse dager.

Lyset fra en knall blå himmel faller trassig ned over oss.

Vi kan ikke annet enn å leve. Nå.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s