Mitt ynkelige lille magiske liv.

Foto: Sally Mann/Fotografiska Stockholm

 

Om vi går helt ned i den bittelille formatet.

Ned i mitt lille liv. Rommet jeg våkner i, sengen, øyeblikket jeg setter bena på det kalde gulvet. Se meg her jeg går ned trappen, skrur på dusjen og stiller meg under det varme vannet. Her er jeg, et menneske. Jeg har levd i seks tiår. Jeg er ikke så viktig i den store sammenhengen, en maur i lyngen.

I det store sammenhengen vil et fåtall bli lei seg om noen kom og tråkket ihjel denne ynkelige lille mauren. Noen svært få ville gråte. Jeg snakker i den store sammenhengen. Vi er så uendelig mange. Vi må regne med litt svinn. Folk dør jo hver dag. Slik er det. Man må være hard i klypa, men rettferdig.

Storpolitikken går ikke ned i det bittelille formatet.

Ser ikke mitt lille liv. Rommet jeg våkner i eksisterer ikke, ikke det kalde gulvet eller trappen jeg er redd for å falle i der jeg tumler halvvåken ned for å ta en dusj. Den store politikken bryr seg ikke om hva jeg tenker under de varme vanndråpene. Mine tårer er ikke noe som børsnoteres eller regnes som en bærekraftig verdi.

Storpolitikken evner å se forbi slike ting, men makter heller ikke å se det hele i fugleperspektiv. Storpolitikken bryr seg ikke om små maur i lyngen. Storpolitikken kan ikke det. Våger ikke det. Da ville alt gå i stykker. Og det må det ikke. Vi må være strenge, men rettferdige.

Men mitt ynkelige lille magiske liv er mitt liv. For meg selv og noen få er mitt lille ynkelige liv viktig. Noen venter på meg. Noen sitter og lytter etter lyden av mine skritt. Om det tar for lang tid før jeg kommer hjem blir noen redde og stiller seg ved vinduet og stirrer ut. Hvor er den jeg elsker? tenker de. Vi er ørsmå brikker som finner hverandre i kaoset, vi er det som heter folket, som henger sammen, men som ikke kjenner hverandre. Tiden er ikke tilstrekkelig for det.

Hver morgen våkner vi.

Setter beina på et kaldt gulv. Dusjer, spiser, drikker, sover, noen av oss er så heldige å bli elsket, elsker, går noen runder på jorden og så dør vi. Slik er det, verden er hard, og ikke alltid rettferdig. Ikke sutre for det, andre har det alltid verre.

Våre små liv er masker i en vev, som et garn på havets bunn.

Det spiller ingen rolle hvor vi er eller hvem vi er. Om vi står i en varm dusj, faller i en trapp eller går langs veien mot noe vi ikke vet. Men vi bærer på den samme redselen for døden, for at våre små liv skal gå i stykker. Smykket vi arvet fra en fjern formor bæres i hånden, holdes mot hjertet. Vi er mennesker, familie, fjerne og nære. Men vi må være realistiske, strenge. Ja, du skjønner.

Vi er folk. Vi er ikke dyr.

Ja, mennesker, de eneste levende skapningene som må leve med bevisstheten om sin egen død. Når som helst kan vi rekke ut en hånd eller la vær. Vi kan bygge et stengsel eller rive det ned. Valget er vårt. Det er oss. Nå. Vi, små maur i lyngen. 7 millarder. Her jeg sitter er dagen blitt 1 time og 45 minutter lenger siden jul. Og under snøen står tulipaner og annet og venter på sin vei mot dette lyset. Også en ikke børsnotert verdi. Vil aldri bli det.

 

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s