Når en liten mus skal ut å gå.

Torbjørn Egner skriver om alle farene som lurer når en liten mus skal ut å gå.

Hun må se seg for og passe på, for det er mange her som ønsker at, få en bitteliten musestek til  middagsmat. Det er i den skumle skogen som i politikken, det er ikke så lite farefullt å være liten. Men når du er så liten at ingen regner deg som en potensiell fare har du også store sjangser for å overleve.

Selvfølgelig kan det oppfattes som litt komisk når den lille musa stiller seg opp i lyset og brøler, for det er lett å glemme egen størrelse. Så man ler, ser litt skjevt på hverandre, ja, skogens konger og andre smartinger knegger under stolte gevir og fortsetter med sitt i skogspolitikkens til tider dårlig spilte teater. Men vi vet alle at en liten mus har vokst seg stor og mektig før, og at en liten mus kan velte et stort lass det vet vi også, det har til og med hendt at en liten mus har kommet på vippen, og da har ting skjedd. Ingen lever uten en viss risiko i den store skumle skogen.

Ok, vi forlater skogen og går ut i menneskeverdenen, eller, vi har vel vært der hele tiden.

Her om dagen gikk SV ut og forkynte at de ikke lenger ville være en del av det rødgrønne alternativet. «Ja, hvem bryr seg?» spurte det politiske kommentariatet. «Å, Gud, nå ble vi skikkelig redde», skrev gutta som har gått på livets knallharde skole og derfor vet hvor skapet skal stå i norsk politikk og i livet ellers.  De mer reflekterte skribentene undret på om det var «taktisk lurt» av SV å gjøre dette. Og de som tenkte enda et hakk lenger syntes det var flott at SV ikke tenkte taktisk men våget å vise ryggrad og stå for sitt standpunkt om ikke å være en del av asylforliket og den lite humane politikken det fører med seg.

Den store tilstrømningen av asylsøkere har vært og er en stor belastning for de fleste politiske partiers ryggrad. Lover endres, hastevedtak og andre justeringer gjøres uten at de alltid er konsekvensutredet mens innvandringsminsteren tramper trassig i gulvet og messer brokker av et lite nyansert manuskript om og om igjen. Og i all støyen glemmer man at dette faktisk handler om mennesker og deres liv. Midtstreken i norsk politikk flyttes lenger og lenger mot høyre, fluene surrer rundt krukken av streng rettferdighet, og flosklene blir mer og mer tynnslitte for hver dag som går. Ja, det skal mot til å stå alene. Her om dagen viste SV dette motet og sa takk for seg.

Uansett hva dette ender med vil det stå i historiens bok at SV var det eneste partiet som virkelig satte foten ned når Norge gikk av skaftet og mistet hodet. Og om man blir spist med hud og hår og går med i dragsuget når stemmesedlene daler ned i urnene om knappe to år vil det føles som at man døde for en god sak, attpå til med ryggraden inntakt.

Men hvem vet, kanskje dette er starten for en ny giv for SV?

Det sies jo at det er de menneskene som er så gale at de tror de kan forandre verden som faktisk gjør det. Om du garderer deg på alle bauger og kanter kan du rett og slett miste deg selv og det du tror på, det vet selv skogens konger. De har gått på en smell før.

Advertisements

2 kommentarer om “Når en liten mus skal ut å gå.

  1. Man trenger ryggrad, for å kunne se seg sjøl i speilet, sa et klokt hode til meg en gang. Eller som Inger Hagerup sa: Liten?Jeg? Langt ifra. Jeg er akkurat stor nok.Fyller meg selv helt, på langs og på tvers, fra øverst til nederst. Er du større enn deg selv, kanskje?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s