The soundtrack of our lives.

Våknet i morges. Satte på kaffen. Skrudde på radioen.

«David Bowie er død», sier en kvinnestemme som fyller det iskalde kjøkkenet. Hva? Bowie skal ikke dø, kan ikke dø. Bowie er udødelig, det har han alltid vært, i mitt hode. Men altså død. Lazarus.

Jeg synker ned på en stol. Minnene strømmer på.

Bowie har vært lydsporet i livet mitt så lenge jeg kan huske. Lady Stardust. Jeg husker meg selv som pur ung gutt, halvnaken foran speilet på en bondegård, en alien, et outcast. Det fantes ingen så vanskapte, så rare og lite vakre som meg. Men Bowie sang meg inn i varmen. Det var lov å være rar, lov å ikke passe inn, være weird. Gåsehuden som nuppet seg på armene. Han sang til meg. Den ensomme ulven, skrekkslagen av lykke.

Taket løftet seg, det knitret i vinyl og et vindu åpnet seg mot friheten. Det ble den store byen, hovedstaden, skyhøye platåsko, rødt hennahår, glitter i panna og rød fløyelsjakke og irrgrønne slengbukser. Og Bowie sang. Vi sang med.

Noen år seinere. Seine netter i Strossa. Et svett kjellerlokale i Studentersamfunnet i Trondheim. Et dansegulv. Vi sleit ut parketten. Vi var unge, the young americans. Tilbake til Oslo, vi ble helter, heroes, kinesiske piker. Det ble et nytt tiår. Vi tilga Bowie skulderputer og grusomme dresser i syntetiske stoffer. Vi gjorde hva han befalte. Vi ble homo, vi ble hetero, vi ble bi. Og Bowie sang, sang,sang. Og vi digget. Spiste av hånden hans. Han sang for oss. Vi som ikke passet inn.

Nå er Lazarus død. Og som han selv sa: «Jeg vet ikke hvor jeg skal etter dette, men jeg kan love, det kommer ikke til å bli kjedelig.»
Selv døden ble stilig. En gentleman takker for seg.

Takk for at du var mannen som falt ned til jorden.
Takk for musikken sir.

Våre grenser.

New York Times skrev nylig i en artikkel at etter at en gjeng asylanter forgrep seg på kvinner på en jernbanestasjon i Köln er det umulig å ha en saklig samtale om asylsøkere i Tyskland.

Avisen kaller tilstanden for posthysteri.

Og det er klart at de som frykter for sitt eget lands verdier får vann på mølla når slike totalt uakseptable overgrep skjer i det offentlige rom.

I vår del av verden har vi klare grenser for hva vi aksepterer, og de aller fleste av oss er enige om at kvinner skal kunne bevege seg fritt uten å bli voldtatt, trakassert eller tafset på.

Før jeg går videre vil jeg hevde min rett til å skrive om dette uten å bli beskyldt for å «elske muslimer» og «være naiv og blind» eller at jeg er «en fjols av en landssviker som ikke skjønner at dette er et ledd i at noen tar fedrelandet vårt fra oss». Men jeg mener at dette krever en helt egen fingerspissfølelse og fintenking for at vi kan løse det.

Våre grenser er klare.

Kvinner og menn, alle skal kunne få gå fritt på gaten, om dagen og om natten, kle seg som de vil, komme seg hjem i sikkerhet uten å måtte frykte for sin kropp eller liv.

Jeg er et av de «stupide og naive» menneskene som mener at Norge ikke er farligere nå enn da landet var et hvitt homogent samfunn for noen tiår siden. Jeg var reddere i Oslo på 70-tallet enn nå.

Forleden måtte Oslopolitiet snakke hardt til en amerikansk blogger om påståtte «no go soner» i byen. Politiet kunne fortelle at vold, overgrep og voldtekter var på sterk tilbakegang på Grønland, som er en bydel mange som ikke har vært eller bodd der tror er den sikre død om du beveger den inn dit etter mørkets frembrudd.

Det har blitt slik i den norske samtalen også.

Det er omtrent umulig å ha en saklig samtale om asylsøkere uten at trollene våkner til liv. Senest i går havnet jeg i tottene på en mann som mente at vi på den fjollete venstresiden hadde argumenter som ikke var tuftet på sunn fornuft. Asylsøkerne er Norges undergang, ferdig snakket! Vel, jeg mener selvfølgelig ikke at hele verden skal komme hit, og det er det heller ingen andre på venstresiden som mener.

Men, de som kommer hit bør ta innover seg hva som er våre verdier. Slik gjør vi det her. Og det er ikke lov å tafse på våre kvinner og unge jenter. Og det er jo bare en promille som driver med denslags på samme måte som ikke alle norske gutter ikke er i stand til å ta et nei for et nei.

Et overgrep er et overgrep.

Det spiller ingen rolle hvem det er som utfører det. Det er ikke verre at en gruppe asylsøkere forgriper seg på tilfeldige kvinner enn at det avsløres at en gjeng med kåte katolske prester har forgrepet seg på unge korgutter, også i Tyskland nylig.

En voldtekt er en voldtekt.

Det er ikke verre at en muslimsk mann voldtar en kvinne i et portrom enn at en ektemann eller nær venn voldtar sin kone eller en kvinne han kjenner. Begge deler er en kriminell handling og skal straffes etter norsk lov.

Forskjellen ligger i dag i at når en muslimsk mann gjør dette skriver mange på nettet:

«Der ser dere, slik er disse jævla folka som kommer hit!»

Mens når en etnisk norsk mann gjør det leter vi gjerne etter grunner og ofte sier noen:

«Jeg kjenner ham, og jeg kan ikke fatte at den hyggelige gutten kunne gjøre noe slikt.» Og av og til kan man høre:

«Var hun full? Hva hadde hun på seg?»

Mobbeoffer.

Dette er min historie.
Jeg ble mobbet i ni år mens jeg gikk på skolen.

Hjemme var det også et hardt regime med en kristenfundamentalistisk og voldelig far i Jehovas Vitner, og en fraværende og utslitt mor. Jeg gikk ut i voksenlivet som et «ødelagt» menneske. Det kunne gått skikkelig galt, men det gjorde det ikke.

Hvorfor?

Det gikk ikke galt fordi jeg møtte mennesker med åpne øyne og ører på min vei som plukket meg opp i veikanten. Noen som så meg, som orket å se forbi denne desperate unge gutten som ikke var helt i stand til å relatere til andre, som ikke hadde lært seg å stole på noen, som løy, svek og bedro fordi han var skrekkslagen og livredd for mennesker.

Det skal ikke mye til før du havner i et utenforkap når du er ung.

For min del handlet det om at jeg ikke var gutt nok. Jeg kunne ikke sparke fotball, våget ikke hoppe over den høye bukken, sprang ikke 60-meteren fort nok, og var ikke i stand til å løpe fort. Jeg hadde astma, var en engstelig og ynkelig svekling.

Hver dag etter skolen sto guttegjengen og ventet på meg. Jeg ble slått, dynket i snøen, neseblodet rant. Jeg var fritt vilt. Læreren snudde ryggen til. Da jeg kom hjem begynte en annen form for «terror»

Klasseforstanderen var en eldre mann.

«Ikke syng i musikktimen!» sa han «du har en så høy og stygg stemme.» Jeg ble taus. Da sønnen og konen til læreren kom på besøk fra England med de to små sønnene sine satte klasseforstanderen inn nådestøtet mot meg.

Vi sto alle sammen i skolegården og vinket farvel til denne lille familien som skulle reise tilbake til UK, og klasseforstanderen snudde seg og hveste: «De har ikke besøkt deg!» Jeg var tolv år.

Da jeg var seksten rømte jeg vekk. Levde langs landeveiene. Jeg kødder ikke. Jeg sov ute i Oslo. Men det ble et liv, det tok bare litt tid. Jeg kom inn ved teateret. Resten er historie. Gode menn og kvinner kom min vei. Jeg ble sett. Jeg var sterk. Sterkere enn jeg visste da. Men noen ganger var det på hengende håret. Det var like før det brast.

Så om du ser noen blir mobbet. Ta affære. Vær den som sørger for at det ikke brister. Det er din plikt som medmenneske.

Hvorfor forteller jeg dette? Fordi du kanskje trenger å lese det.

Jeg er ikke ute etter medlidenhet. Et mobbeoffer trenger å bli sett, tatt inn i varmen til den livredde flokken, det var bare det.

Linn Ullmann tilstår, hun har foreldre.

Linn Ullmann tilstår, hun har foreldre.

I hele sitt forfatterliv har Linn Ullman «fornektet» sitt berømte opphav og dekket seg bak fiksjonsbegrepet om noen har ment å ha gjenkjent en flik eller tre av virkeligheten.

I «De urolige» hopper hun rett inn i selve virkeligheten og leverer etter mitt skjønn sin beste roman. Jeg har lest den to ganger. Først som en skrubbsulten, og så langsomt og dvelende. Jeg er berørt.

Bokens motor er Ullmann og farens prosjekt om å lage en bok sammen. De setter seg ned og gjør lydopptak. Datteren spør, faren svarer. Men det er litt for sent. Ordene er ikke alltid der lenger og hva var virkelighet og hva var fiksjon? Noen av intervjuene er såre og fulle av angst over tiden som glipper. Og når datteren hører på dem etter farens død legger hun dem vekk i mange år. Nå danner disse grunnstammen, og er som et teatermanuskript som rammer inn bokens prosadeler.

Men det er også en bok om å være barn, om å ikke være en familie, om lengsel, og om en øy. Fårö. Ullmann kler av sine foreldre, tar leseren tett på to voksne som egentlig ville være barn. Men mest av alt kler hun av seg selv, bretter ut sin egen reise fra barn og inn i det vanskelige voksenlivet.

Jeg er ikke litteraturanmelder. Men jeg skriver av og til om bøker som berører meg her på denne bloggen. Og jeg er kanskje litt inhabil. Jeg traff Ingmar Bergman ved flere anledninger, og har vært på Fårö og jobbet i flere av husene hans på øya. Mitt neste teaterstykke ble påbegynt der.

«De urolige» er en god bok om en av verdens største filmkunstnere, om en mor som ble en verdensberømt skuespiller og regissør, og om deres datter Linn som de fikk sammen.

Linn Ullmann har skrevet en modig og rørende bok. Jeg anbefaler den på det varmeste.

Foto: Stranden ved Bergmans hus på Hammars Fårö. (Eget)

Det er helt konge!

På årets første dag sitter jeg her og leser kong Haralds tale til folket. Han går til de beste for å finne sine sitater. «Den som er veldig sterk, må være veldig snill.» Pippi Langstrømpe.

Den lille jenta i Villa Villekulla var så sterk at hun kunne løfte en hest, men også så svak at hun når som helst kunne briste. Pippi er som de fleste av oss, sterke og svake på samme tid. Overlatt til oss selv og våre egne liv. Ingen mann er en øy, skrev poeten, ingen av oss kan leve livene våre uten støtte fra andre levende.

Kongens tale er et statement til de som mener at godhet er et slags tyranni. Men vi trenger alle godhet. Selv ministeren trenger det når hun kommer hjem til seg og sine. Hvem vet? Kanskje gråter hun? For ting ser styggere ut på trykk enn når de sies.

Kongen gråter også. Vi har sett det. 22.juli. «Så mange ansikter, så mange navn», sa han og brast. Han sto der, ikke som konge, men som en far, en bestefar, et medmenneske, vår alles trøster, ribbet for regalier, men full av kongelig verdighet, som en godhetstyrann sto han der, på direkte-tv og holdt hele landet i de gamle rynkete hendene sine. Vi trenger slikt. At noen tyranniserer oss med godhet når det røyner på.

For en politker er ikke en konge. En konge er konge for livet, en poltiker er valgt for fire år. Kanskje åtte. Men så er det slutt, da må hun luske stille vekk, inn i glemselen med sine kortreiste tanker og funderinger. Det er best slik.

Men nå, på årets første dag er himmelen koksgrå på utsiden, men med en liten strime lys i horisonten. Det unge kongeskipet Norge seiler videre inn i en nytt og blankt 2016. Jeg kjenner på en trygghet med kongens ord med meg på reisen videre. «Den som er veldig sterk må også være veldig snill.» Jeg tenker at dette er noen forløsende ord som skaper plutselig frigjørende tanker. Det er helt konge!