LOST BOHEMIA.

Jeg var vel atten år første gang jeg snek meg inn på Club 7. Og et halvt år senere fikk jeg prøvespille for Sossen Krohg. Det er som jeg fremdeles kan kjenne duften av musk der hun svevde inn i en orange kaftan, satte seg ned og så på meg og hvisket: Ja, få høre da?

Jeg fikk jobben. Velkommen til Scene Syv, skarret du på bergenskfransk.

Takk kjære Sossen for at du satte i gang teaterfeberen i en ung manns kropp. Nå er du ikke her lenger. Men takk for blikkene, replikkene, musikken, netter med trekkspill og vin, alle rollene, minnene, galskapen, ironien, latteren, møtet i Hotel Cæsar der vi fikk spille litt sammen etter alle disse år. Og det var i denne tv-serien du virkelig ble en stjerne og elsket av det norske folk.

Det går en rett linje fra Oda Krohg til deg. Og med deg gikk den siste bohemen ut av tiden. Nå er det konform blådress og kulturskrekk i furet værbitt som gjelder. En tid er over, og kommer aldri tilbake.

Sist jeg snakket med deg var for noen år siden på Hvaler. Du var vakker, fargerik, satt i solen på brygga og snakket om fremtiden. Det var alltid fremtid med deg, gårsdagen var en avlagt kjole du hengte innerst i skapet. «Jeg sitter ved ripa på en båt, jeg kaster dagene ut i vannet og ser dem duppe i vannflaten en etter en før de forsvinner…» skrev du i boken om deg selv som fikk tittelen «Hekletøy med store hull.»

Jeg tror neppe du heklet noen gang, men livet ditt var som et hekletøy med løse og faste masker, og mange hull. Du var en skuespiller på siden av det borgerlige teatermiljøet. Det var nede på Club 7, i kjelleren du var du en undergrunnsdiva, men aldri primadonna. Du utforsket temaer som de andre teatrene ikke våget å ta i.

Du åpnet dører for mange av oss som den statlige teaterutdanningen ikke ville ha, vi som ikke passet inn. Og du våget å spille stykker av dramatikere ingen hadde hørt om. Du tok tak i rasisme lenge før noen hadde hørt ordet, og hos deg var verken hudfarge eller legning noe som skulle hindre et menneske å spille på Scene 7. Du var en foregangskvinne. Jeg var så heldig å kjenne deg – kjenne deg litt. Takk.

Med respekt Sossen. Takk igjen. Scenen er din der du er nå. Mange venter. Kan vi ikke si det slik? Det blir liksom ikke så trist at du ikke er her hos oss lenger.

I kveld tar jeg et par dråper musk på halsen, og så går jeg inn på scenen og synger for deg.

En kommentar om “LOST BOHEMIA.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s