DAGEN, NATTEN OG ANGSTEN.

Mest av alt liker jeg dagen. Alt kommer så nært om natten. Angsten kryper på. De mørke tankene tar over og jeg kan tenke det verste om alt.

Hvor er vi på vei? Hvem er vi i ferd med å bli? Hva hender med dette fedrelandet jeg tilfeldigvis ble født i? I natt tenkte jeg at det er under press vi finner ut hvem vi selv og alle andre er. Er vi under press nå? Jeg tror ikke det, men jeg er redd for hvordan de som sitter med makten håndterer det vi opplever nå.

60 000 flyktninger kan være på vei hit, sier ministeren. Er det mange? Det høres mange ut. Men i forhold til mye her i verden er det ikke så mange. Og i et svakt øyeblikk, rett før søvnen kom og hentet meg tenkte jeg: Ja, kanskje det er best å være redd? Er jeg en naiv fyr, en godhetstyrran som ikke skjønner at dette vil gå ut over mine barn og barnebarn? Vel, jeg har ikke barn eller barnebarn. Men bør jeg ikke ta andres redsel på alvor? er det siste jeg tenker før den befriende nattesøvnen slår armene rundt meg.

Nå. Morgenkaffe. En gullstripe sol i horisonten. Fjorden ligger stille. Fjellet luter nakken i havet, ser ut som en hest som drikker vann. Jeg tenker så mye klarere i dagslys uten alle disse skyggene i krokene.

Hva var det PST-sjefen sa her om dagen? «Folk som mener at det foreligger en muslimsk plan om å overta Europa kan bare glemme det, det stemmer ikke.» Og dermed fikk både kommentarfeltene og Hege Storhaug et skudd for baugen. Det er selvfølgelig «mulig» at det kan komme et terroranslag fra radikal islam, sa hun, men hun er også svært engstelig for høyreekstreme miljøer.

Og så tenker jeg på han unge gutten som var på Lindmo i går. Han som lærer flyktninger norsk. Og den andre gutten, tretten år, som vil bli lege fordi han gjerne vil hjelpe folk. Og er det ikke det det handler om? Hjelpe sine medmennesker? Og angst og redsel er jo ikke særlig bærekraftig nå når verden er utfordrende. Men i natt, i et svakt øyeblikk kjente jeg for aller første gang at angsten virkelig hugg tak i meg. Tyrkia? Russland? Det koker i skumle gryter. Samtaler ved forhandlingsbordet faller sammen. Hva skjer? Jeg tenker på byer jeg reiser til, strender jeg oppsøker, på verden som forandres. Jeg tenker på at forandring gjør vondt. Og at av og til er den nødvendig.

Og oss? Vi? Har vi virkelig funnet ut av alt sammen? Er vi utlært? Eller har vi kanskje ikke noe mer å lære? De to guttene på tv i går er en solskinnshistorie. Og det finnes fler. Jeg ser for meg munnen og øynene til den unge syriske gutten som smilte til meg på gaten her om dagen, kjenner kinnet til mannen som klemte meg og gråt fordi jeg ga ham en ny mobil som hadde ligget og slengt uoppakket hjemme hos meg siden jul. Jeg tenker på alle de som kom hit for lenge siden, som har slått røtter, som jobber, som sliter, som lever sine liv her sammen med oss. Og så tenker jeg plutselig at om det kommer 60 000 hit vil vi ikke gå under. For når vi har mer enn vi trenger bygger vi vel ikke høye gjerder og stenger grensene, vi kjøper et større bord?

Men dette øyeblikket av angst i natt plager meg. Jeg skammer meg nesten litt selv om jeg vet at jeg ikke bør det. Men det er så lett å bli redd, så lett å låse døren, være seg selv nok. Og det er så lett å forstå det. Og det er så lett av å bli forført av løgner forkledd som fakta når de sies om og om igjen. Og det letteste er å skape et fiendebilde, en fiende, peke på noe utenfor oss selv? Lukke døren. Her er det stengt, gå til naboen.

Det handler om mennesker! Hvem er jeg som kan ligge under en varm dundyne og sutre om min lille angst? Som ikke trenger å gå langs landeveien. Som har et rødt pass, som er selvhjulpen med eget tak over hodet? Som faktisk er så priviligert at jeg har tid til å ligge våken om natten å gruble over krig og fred og klø meg på mitt eget ego? I dag er det fridag og det eneste jeg behøver å ta stilling til er om jeg skal ha kokt eller stekt egg til frokost? Ja, jeg vet, andre har det verre. Også her. Det er derfor det er så viktig å  tyrannisere folk med godhet ikke sant? To tanker liksom, som superblogger Sophie Elsie ville ha sagt det.

Ha en fin dag alle. Jeg sitter her i gullstolen og drikker litt mer kaffe. Dagen er ennå ung.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s