SKJERPINGS BØGDA!

 

Jeg vokste opp på bøgda. I et lite høl av en dal der gamle damer sto og tittet ut gjennom en sprekk i gardinet, og gubbene satt og sladret nede ved melkerampa.

Min lille bøgd hadde som alle andre bøgder en hard justis. Det skulle ingen ting til før du var et outcast som det var fritt fram å hakke løs på. Jeg kan ennå kjenne frykten reise seg i nakken når jeg tenker på skoleveien og føle halsen snøre seg når jeg fremkaller indre bilder fra alle de gangene jeg ble snødynket og slått til neseblodet rant. Jeg var en hakkekylling i ti år. Jeg var homo, men jeg visste det ikke selv. Hjemme var det en annen justis, harde knyttnever, bibelvers og angst.

Min lille tarm av en dal er fremdeles et lite høl.

Små høl blir aldri noe annet enn små høl. Og de som bor der forandres ikke. Det er de små bygdenes iboende faenskap. Det hander om å passe inn. Passer du ikke inn er du dødsens. Jeg passet aldri inn. Lekte med dukker, gråt, i timene sang jeg litt for høyt, men ble taus da læreren ba meg være stille, stemmen min var stygg, sa han. Lærere i små høl sa slike ting til elever som ikke passet inn da jeg var ung, og i noen bygder sier sikkert lærere fremdeles slikt. Mang en sangfugl er drept ved fødselen i de små stygge bøgdene. Jeg overlevde. Og jeg lever av å synge i dag. Fuck you lærer’n!

I går så jeg en sped og vakker ung gutt på tv.

Han bor i et lite høl av ei bygd. Det er en samisk bøgd, men det har ikke noe med saken å gjøre, samiske høl er verken bedre eller dårligere enn andre små norske høl. Gutten fortalte om broren som tok livet sitt fordi han var homo, og det kan du ikke være i den lille bøgda som de viste levende bilder fra i går.

Jeg kjenner på et raseri over at små høl av noen bygder ikke evner å skjerpe seg. At de som styrer og steller ikke tar tak og gjør noe! Men små bygder er sikkert styrt av like små mennesker som også er redde for å ikke passe inn. Politikere som ikke tør si i fra fordi de er redde for å ende opp som hakkekyllinger. Alle som bor på små høl vet at da har du tapt. Så det beste er å ti helt stille og lukke øyne og ører.

Det går an å overleve bøgda.

Jeg kom levende fra det. Men den ga meg sår det tok noen tiår å bli kvitt. Jeg kan kjenne på arrene  fremdeles når noen er harde mot meg. Da kommer den lille gutten frem, tar overtaket i meg, hvisker at jeg ikke er verdt noe som helst, og da må jeg snakke hardt til meg selv med voksenstemme. Det hjelper. For vi som har overlevd den stygge bøgda blir ganske sterke. Vi blir som seige fjellbjørker som overlever i sterk storm, vi bøyes, men vi knekker ikke.

Men jeg tenker på de som knekker. Som brister. Som ikke overlever. Det skal så lite til, og om du ikke treffer dette ene mennesket som plukker deg opp fra veikanten overlever du kanskje ikke. Jeg traff det mennesket. Du vet hvem du er.

Men faen ta deg bøgda! Skjerp!

Vi hører stadig historier om islam som så mange på bøgda elsker å hate, og hvordan noen av de homofile blir behandlet i muslimske land. Dere har litt til felles med slikt bøgda!

Den så du ikke komme?

Advertisements

DET LILLE MENNESKET.

Jeg tror på det lille mennesket. Det som strekker ut en hånd.

Medmennesket. Livredderen. Den som ser. Hun som går i asken, i ørkenen, på en sønderskutt kafé i Paris eller i en utbombet avgangshall i Brüssel. Jeg tror på det lille mennesket, den lille brikken i det store spillet, den som kaller seg selv uviktig, men som ikke er det. Den lille steinen som holder den store muren som ikke må falle ned over oss. Den ene masken i garnet som ryker, og så smetter fisken i gjennom, den er den jeg tror på.

Vi skal ikke slutte å reise selv om verden knaker i fortøyningene.

Vi skal ikke være redde. Vi skal ikke slutte å leve våre liv, la være å gå ned i metroen, sette oss på fly, tog eller buss. Vi skal ikke legge oss flate for de som truer vår demokratiske frihet. Vi skal tro på det lille mennesket og den store kraften som bor i oss. Vi skal ikke støte hverandre bort. Vi skal se hverandre, smile til hverandre, og vi skal holde rundt hverandre og ikke tro at alle fremmede er en fiende, at alle som ikke ligner på oss selv er en trussel.

Vi er alle små mennesker.

Redde nå. Engstelige for det som skjer. Men jeg tror på det lille mennesket, på deg. Du som ikke vil noe annet enn godt for deg selv og dine. Som bare vil legge deg på puten etter en lang dags strev, som vil bre dynen godt rundt dem du elsker, kjenne en hånd stryke deg lett over pannen når du våkner, som vil ha fred og ro. Jeg vil det samme selv. Og jeg tror på deg, ikke på de som vi sprenge seg selv til paradis.

Jeg er naiv, sier du?

Det er mulig. Men om jeg slutter å tro på det lille mennesket, hva skal jeg da tro på? På de som utøver makt? Som slipper bomber over oss? Nei, jeg tror på det lille medmennesket, på deg og meg selv. Kraften vår til å gjøre godt. Jeg tror mer på den enn redselen som iler langs ryggraden.

For ja. Jeg kjenner på frykten.

Kjenner den puste meg i nakken når jeg krysser Place de la Republique i Paris eller presser meg fram i kaoset på Times Sqaure i New York. Når som helst kan det gå galt. Det er derfor jeg ser rett på deg, ser deg rett i øynene, fordi jeg vet at du ønsker å overleve like mye som jeg gjør det. Det lille smilet jeg sender deg er fordi jeg vet at du på samme måte som jeg tenker på de der hjemme, de som ikke vil holde ut at du ikke kommer hjem til dem mer.

Jeg tror på det lille mennesket. Kraften i oss alle. Om jeg slutter med det har jeg tapt.

Jeg tror på deg, det lille mennesket som er det store, mennesket.

De dumme grunne grønne?

 

Miljøpartiet de Grønne er lette å le av. Så lette å ironisere av og slå billige vitser om.

Vi kan ikke le av seriøse Høyre og AP på samme måte som vi kan av de dumme grunne grønne som tror at det bare er å knipse med fingrene og så er byene bilfrie, at alle menneskene sykler syngende rundt med små kurver med økologisk kortreist mat på styret, og alle barna løper rundt i små vamser av tovet bomull og leker med pedagogiske leker og alle kaféer har skilt der det står skrevet med kalligrafi:

«Her har vi ikke wifi, her ser vi hverandre i øynene og snakker sammen!» hasj tagg #smilebunkejes #MDG

Det er like lett å hånflire av SV som tror de er noe, som ikke vil være med på asylforliket som alle skjønner er det som gjelder for at Norge ikke skal renne ut med badevannet. Vi trenger ikke små fløypartier som ødelegger for den fornuftige politikken, sier de som tror de vet alt det som er å vite. Og folk flest raser over at 9000 forvirrede radisser har skrevet under et opprop for at Sylvi Listhaug må gå av! At FrP er et ganske lite fløyparti som ennå ikke har forstått at de sitter i regjering og har tatt nakkegrep på Erna Solberg synes å være helt greit. Ja, det er lett å le av de små dumme grunne grønne!

For man ler ikke av de store redde som flokker seg i midten, stanger i sentrum der det er godt og minst farlig å være. Selv AP, som i følge forståsegåperne har mistet sjelen sin, trives midt i smørøyet sammen med Erna, Siv og Sylvi. Og LO-lederen Gerd har til og med sagt at hun ønsker at det skal bli fortgang i utredning av oljeboring i Lofoten!

Ting skjer, men man ler ikke av de store seriøse, de som tar ansvar for landet og skjønner at olja ikke er historie slik de dumme grunne grønne sier. Det landet trenger er flere oljefelt, og det byene trenger er ikke sykler men biler. Herre fred, sier Hanekamphaug på dagens blogg, det er jo nesten så man skulle tro at det er Vladimir Putin som styrer i Oslo!

For de dumme grunne grønne står jo for en totalitær, nesten litt diktatorisk politikk, ja, litt som i Russland! At Putin har trukket seg ut av Syria i skrivende stund etter å ha frigjort store områder av landet fra IS har ikke rukket å nå Frogner og Ullernåsen ennå, tydeligvis. Men nå er det altså kommunisme for alle pengene i Oslo.

Men takk Gud, sier folk flest, man kan jo se på meningsmålingene at folk skjønner at det de dumme grunne grønne driver med er tull og tøys. Snart er de utradert eller godt under sperregrensen. Måtte MDG og SV forsvinne for godt! Hestekuren Norge trenger er mindre skatt, ja, det sier Siv fremdeles, og hun tar ansvar for oss alle sammen. Norge kan jo for pokker ikke reddes av sykkelstier og økologisk kylling, det skjønner da alle!

Vel, tenker jeg i mitt stille sinn, hadde ikke de dumme grunne grønne og SV hatt et poeng eller to, så hvorfor dette raseriet? For vi vet jo alle at miljøbomben tikker farlig nær, og MDG og SV er de eneste som tør å gå til valg på foranding. Ja, det er til å le av! Eller kanskje gråte en skvett over at så mange ikke tør å gjøre det?

 

FUGLEELSKERE.

På Sørlandet, i det kristne bibelbeltet, eller «vaffeldynastiet» som onde tunger kaller det har hamburgergiganten McDonalds satt opp noen utkrøpne fuglefeller der fuglene blir limt fast og lider en grusom død.

Slikt er selvføleglig forkastelig, men den verdenskjente og svært populære junkfoodkjeden er vel ikke akkurat kjent for etikk der de pumper inn alt fra druesukker til antibiotika i kjøttet for å gjøre folk/små barn avhengige av maten de serverer. Så dette med disse fellene bør neppe komme som en overraskelse for noen. Selv har jeg bare satt min fot der en eneste gang,  jeg er motsander av junkfood og hvordan McDonalds behandler kyrne som en gang skal bli billigere burgere.

Se for deg store tunge kyr som ligger i båsene, så tunge at de ikke makter å reise seg fordi den eneste grunnen til at de er satt til verden er å bli hamburgere for et stadig feitere og latere herrefolk. Og disse kreaturene pumpes fulle av kjemikalier for ikke å bli syke mens de ligger der og fetes opp. Tilstandene i disse «fjøsene» får fuglefellene til å virke som en vakker perleport der St. Peter ønsker deg velkommen over til den andre siden. Her snakker vi virkelig dyreplageri av format.

McDonalds er elsket av småbarnsfamilier.

Hamburgerjointen er et yndet sted for å feire barnebursdager og andre begivenheter som involverer unger. Og jeg kan selvfølgelig forstå at foreldre ikke vil la ungene se halvdøde fugler som kjemper for livet der de er klistret fast i grusomme feller. Hva maten ungene trøkker i seg inneholder synes ikke å bry foreldrene nevneverdig. Det er synd, fordi denne maten er ikke bra for små unger, i hvertfall ikke for mye av den, for ofte.

Sympatien for fugler og dyr på Facebook og andre sosiale medier er overveldende.

Den overgår selv medfølelse for mennesker. En overkjørt hund får 10 000 likes, mens en to måneder gammel baby som sendes ut av landet uten å få den medisinske behandlingen den trenger for å overleve forbigås nesten i stillhet. I går var fuglene på Sørlandet de mest populære stakkarene på Facebook, mens at justisminintserens ønske om overvåking av det norske folk fikk lite eller ingen omtale.

Det lønner seg dårlig å sette ting opp mot hverandre på Facebook, folk liker ikke det, og de «kan ha to tanker i hodet» samtidig må vite. Vel, tanken sitter  så fall i hodet og ikke i fingertuppene. På sosiale medier er dyr elsket og mennesker hatet og mistenkeliggjort. Slik er det, og det er synd. Det er synd på de stakkars fuglene på Sørlandet som dør en grusom død, og slik skal det ikke være.

Men jeg har tilgode å se at en eneste av dem er blitt kalt «lykkejeger» eller «velferdssnylter».  Det er slike ord vi bruker om våre egne. Dyrene stakkar kan jo ikke forsvare seg.

Nå vil jeg ile til å si at Facebook ikke er virkeligheten, og at folk sikkert gjør mange gode ting som ikke noteres i ansikstsboken. Men hva de er opptatt av speiles her, uten tvil.

 

Når angsten slipper taket.

Jeg regner meg selv som ganske følsom, men ikke særlig nevrotisk.

I fjor sommer fylte jeg «magiske» 60, og siden da har jeg slitt med litt dødsangst. Hvor lenge lever et menneske? og slike spørsmål har gått som en loop oppe i hodet, og en dyp cello har spilt litt sint Bela Bartok bak brystbeinet.

Ikke særlig enkelt å hekte et smil rundt den trøtte skrekkslagne munnen, for så å gå ut å møte arbeidslivet og livet ellers.

Men som den realisten jeg er, og som en mann som evner å sette ting litt i perspektiv (tror jeg) er jeg i stand til å snakke hardt til meg selv og si:

«Dette er i-landsproblemer! Du har tak over hodet, en snill kjæreste, litt penger i banken, jobb i overskuelig fremtid, så ta deg sammen, og det er faktisk veldig mange mennesker som har fylt 60 før deg, så calm down, ikke vær dramaqueen!»

Jeg tror at mannen kan flytte fra nissen, og at nissen ikke flytter med på lasset.

Jeg tror at luftforandring er bra.

Sofaen er ikke et blivende sted når du er deprimert, så jeg reiser. Jeg drikker ikke, jeg røyker ikke, så jeg bruker pengene mine på å forflytte meg vekk fra den så søvnige lille byen jeg for tiden bor i, en by som til tider kan se ut som en forlatt filmkulisse, og der den nordnorske gjestfriheten ikke er hva den var, selv om byen har sine lyse sider og sine vakre mennesker, for all del.

I går satt jeg i Thompson Sq Park New York, der poeten og sangeren Patti Smith en gang traff fotografen Robert Mapplethorpe og resten ble historie.

Jeg satt der på en benk og så på alle menneskene. Unger som lekte, en fyr som spilte vakker trompet, en gammel dame som gikk rundt og kjeftet på duene, ekorn som satt på en grein og knasket på ett eller annet som ekorn spiser, og solen lå over det hele der en blå krokus hadde sprunget ut rett ved føttene mine.

Og helt plutselig kunne jeg ikke slutte å smile. Smilet ble bredere og bredere, og jeg kjente en varme i brystet som spredde seg til hele kroppen.

Angsten slapp taket. Celloen hadde sluttet å spille.

Og jeg tenkte: Så heldig jeg er. Så mye som gjenstår. Så mye det er å takke for. Så mye jeg gleder meg til. Og før dere tror jeg blir helt religiøs, så vet jeg at det fremdeles vil bli ups and downs og cellokonserter bak brystbeinet på dårlige dager.

Men jeg smiler fremdeles, og det er en fin dag i dag også. Dette er kanskje ikke så viktig for deg, men jeg måtte bare fortelle deg det.

Life, blessed be folkens. Mitt råd er, reis!