Når angsten slipper taket.

Jeg regner meg selv som ganske følsom, men ikke særlig nevrotisk.

I fjor sommer fylte jeg «magiske» 60, og siden da har jeg slitt med litt dødsangst. Hvor lenge lever et menneske? og slike spørsmål har gått som en loop oppe i hodet, og en dyp cello har spilt litt sint Bela Bartok bak brystbeinet.

Ikke særlig enkelt å hekte et smil rundt den trøtte skrekkslagne munnen, for så å gå ut å møte arbeidslivet og livet ellers.

Men som den realisten jeg er, og som en mann som evner å sette ting litt i perspektiv (tror jeg) er jeg i stand til å snakke hardt til meg selv og si:

«Dette er i-landsproblemer! Du har tak over hodet, en snill kjæreste, litt penger i banken, jobb i overskuelig fremtid, så ta deg sammen, og det er faktisk veldig mange mennesker som har fylt 60 før deg, så calm down, ikke vær dramaqueen!»

Jeg tror at mannen kan flytte fra nissen, og at nissen ikke flytter med på lasset.

Jeg tror at luftforandring er bra.

Sofaen er ikke et blivende sted når du er deprimert, så jeg reiser. Jeg drikker ikke, jeg røyker ikke, så jeg bruker pengene mine på å forflytte meg vekk fra den så søvnige lille byen jeg for tiden bor i, en by som til tider kan se ut som en forlatt filmkulisse, og der den nordnorske gjestfriheten ikke er hva den var, selv om byen har sine lyse sider og sine vakre mennesker, for all del.

I går satt jeg i Thompson Sq Park New York, der poeten og sangeren Patti Smith en gang traff fotografen Robert Mapplethorpe og resten ble historie.

Jeg satt der på en benk og så på alle menneskene. Unger som lekte, en fyr som spilte vakker trompet, en gammel dame som gikk rundt og kjeftet på duene, ekorn som satt på en grein og knasket på ett eller annet som ekorn spiser, og solen lå over det hele der en blå krokus hadde sprunget ut rett ved føttene mine.

Og helt plutselig kunne jeg ikke slutte å smile. Smilet ble bredere og bredere, og jeg kjente en varme i brystet som spredde seg til hele kroppen.

Angsten slapp taket. Celloen hadde sluttet å spille.

Og jeg tenkte: Så heldig jeg er. Så mye som gjenstår. Så mye det er å takke for. Så mye jeg gleder meg til. Og før dere tror jeg blir helt religiøs, så vet jeg at det fremdeles vil bli ups and downs og cellokonserter bak brystbeinet på dårlige dager.

Men jeg smiler fremdeles, og det er en fin dag i dag også. Dette er kanskje ikke så viktig for deg, men jeg måtte bare fortelle deg det.

Life, blessed be folkens. Mitt råd er, reis!

 

Advertisements

9 kommentarer om “Når angsten slipper taket.

  1. Snakk med folk, lær om andre kulturer. Lev akkurat her og nå. 🙂 Takk for en veldig bra blog, Svein. Skulle gjerne tatt en kaffe med deg en dag, du er et spennende menneske. 🙂

  2. Jeg er SKREKKSLAGEN.
    38 år og 1 av 5 mill(ifølge legen på riksen) som får bukspyttkjertelkreft i en alder av 38.
    Etter relativt vellykket whipple operasjon og 6 mnd cellegift er jeg nå i «ventemodus». For «alle vet jo at denne kreften returnerer». 1% lever etter 10 år.
    Min yngste datter Er 5, eldste av 4 er 21. Og så er jeg en av dem som ELSKER mannen sin. INDERLIG!!!
    Hadde jeg kunnet(økonomisk) hadde jeg reist. MYE! Det ER helende i seg selv, men sånn er ikke greia her.
    Du er fantastisk med ord. Har sagt det før og sier det igjen. Kunne ønske jeg fant min ro slik du fant din❤️❣

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s