Om å more seg på sviktende grunnlag.

 

Tidligere politimester Hanne Kristin Rohde svinger batongen, denne gangen mot norske anmeldere. Hun mener at de ikke er i takt med hennes egen smak, og hevder anmelderne har for stor makt der de oppfører seg som nådeløse dommere i en rettsak. Burde man ikke spørre publikum, skriver hun. For hvor mange ganger har hun ikke sittet og hatt en stor opplevelse og så våknet til terningkast 2 på forsiden av avisen dagen etterpå?

Vel, nå er vel ikke teaterkritikker det som oftes figurerer på tabloidenes forsider, men la gå. Forfatter er hun selv blitt, og får straks svar fra kollega Tom Egeland, som svarer at «et kunstverk er ikke en forbrytelse, og kan derfor ikke sammenlignes med å bli utsatt for en rettsak.» (kort oppsummert) Inger Merete Hobbelstad i Dagbladet kommer også med et litt småfornærmet og snurt svar der man kan lese mellom linjene at hun synes Rohde er frekk når hun prøver å rokke ved anmelderstandens kompetanse og seriøsitet, og kommer med et spark der hun mener at om Hanne Kristin Rohde synes det er så slitsomt å bli anmeldt så kan hun jo bare slutte å skrive bøker.

Jeg har fått terningkast 6 tre ganger i livet. Det er vakkert å våkne opp til. Jeg har også opplevd et terningkast 1 før frokost da jeg ga ut mine innpillinger av Tom Waits på norsk. «Der Tom Waits tar oss til himmelen via mørke barer høres Henriksen ut som om han har fått en bokstavkjeks i halsen:.» Takk skal du faen meg ha. Andre ganger har man våknet til store oppslag i Aftenposten, på en søndag, da anmelderen finner det for godt å påstå at du er fullstendig uten kunsterisk format. Joda, det er lett å bli rasene på en helvetes bladfyk.

Ofte er jeg uenig i anmelderens dom, men jeg ser ikke på en anmelder som en fiende. De er der, sitter i salen og gjør jobben sin. Det er hyggelig når de liker det du gjør, og det hender man blir lei seg når øksen faller over egen nakke. Og noen ganger svir det i mange år etter å ha blitt tatt hardt i full offentlighet.

Men, det er et stort men. Anmeldere er en utrydningstruet art. Redaksjonene strammer inn, og en skuespillers dyre veske fra Louis Vuitton er mer interssant for tabloidene enn at hun spiller i det siste stykket til Cecilie Løveid.

Så jeg har en soft spot for de som sitter i salen år ut og år inn og skriver om oss, er litt glad i disse nerdene som elsker teater. Som av og til skriver seg bort i analyser og ofte glemmer å glede seg eller nekter å la seg røre. Noen av dem er selvhøytydelige og styres av egen smak, mens andre er sendt ut i ærender der noen andre skulle ha vært sendt ut i stedet, og så blir det som det blir når en fyr som elsker black-metal anmelder en konsert med Bjøro Haaland.

Så enn så lenge er jeg glad for at noen skriver om oss, vurderer oss, snakker om oss, bryr seg om oss som jobber innen dette store kulturfeltet. Vi vet at det som står i avisen eller på nettet er ett menneskes mening. Men når du ser en tåre renne nedover et kinn nede i det blå lyset i salen, når du føler kontakten mellom sal og scene er det mer verdt enn terningkast 6. Og det er strengt tatt det vi ønsker mest av alt, nå fram med det vi gjør? Gode ord i avisen er bare en bonus.

Men det utelukker ikke at jeg ikke kommer til å fortsette å bli rasende på anmeldere når jeg mener at de tar feil eller tramper over. Og det som irriterer meg mest er når de mener at en forestilling er «viktig». Dette er «årets viktigste forestilling.» Viktig for hvem? Jeg går av og til og ser alt dette viktige som anmelderstanden mener jeg bør se, og jeg er ikke alltid enig.

For et show på Wallmans kan åpne livslyst oss noen, og Jon Fosse kan stake ut en ny kurs for andre. Gåsehud kan oppstå på de rareste stedene. Og teater er kan ofte by på øyeblikk du ikke visste av du trengte der du har forvillet deg på ting du egentlig ikke liker.

Norske anmeldere er kanskje litt snobbete når det kommer til smak, men det vil de nok aldri innrømme. Man liker ikke feil forestilling her i lille andedam. Ok, det finnes nok et unntak eller to. Dere vet hvem dere er, dere som tør å si at keiseren står med rumpen bar når hele Gnore er i ekstase, eller at dette er godt selv om fiffen hater det.

Men det var litt gøyere før i tiden da folk stakk hverandre med gaffel på Theaterkafeen og banket opp kritikerne på bar.

En gang i forrige årtusen så jeg en skuespiller som holdt en kritiker i ørene mens en annen kastet en kebab i hodet på ham, eller var det en karbonade? Det var tider.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s