Når godhetsposøren pisker seg selv.

Jeg hører radio. En ung dame har nettopp kommet hjem fra en gresk øy.

Hun har vært der nede som frivillig.  Hun forteller oss som lytter hvor tøft det har vært for henne å se alt dette grusomme. Barneøynene. De tomme blikkene. Hun snakker seg varm. Det handler om henne, om følelsene hennes, om hvoran hun har det nå, hvordan hun skal makte å venne seg til dette privligerte livet hun fører her hjemme. Ja, tenker jeg, det blir nok tøft der du sitter i leiligheten din med mer mat i skapet enn det du makter å spise opp før den går ut på dato.

Jeg har blitt kalt godhetsposør selv. Vi som mener vi bør hjelpe flyktninger, ta inn flere enn myndighetene vil, blir ofte kalt det. Det er helt ok. Jeg har blitt sett stygt på fordi jeg har gitt en seddel eller noen mynter til en tigger. Jeg bryr meg ikke, jeg tjener egne penger og jeg gjør hva jeg vil med dem.

Jeg har ikke mye penger, men om jeg er helt ærlig så har jeg litt mer enn jeg trenger. Jeg jobber hardt, til tider for mye. Jeg skulle gjerne ha vært i fronten på de greske øyene, hjulpet til, men jeg orker ikke, ikke nå. Dessuten har jeg ikke tid. Og jeg har ikke dårlig samvittighet for det.

Jeg hjelper der jeg kan. Gir mye. Jeg stiller opp. Synger på gratiskonserter. Leser. Gir av det jeg har. Det jeg kan.

Jeg har vært i fattige land, i slummen i India f. eks. Jeg har sett det meste. En gang sto jeg og så på en mor og en liten pike som bodde i en eske på en gate i Mumbai. Moren hostet og var blek, barnet hang i armene hennes. Jeg ga henne penger. Ganske mange penger. Ja, jeg vet, mange mener at det gjør vondt verre, men jeg tenker, jeg gjorde dagen litt lettere for henne der og da. Kanskje tok noen pengene fra henne? Jeg vet ikke. Men jeg ga. Men det jeg også husker best er at jeg tenkte: Nå forandres jeg som menneske.

Og det gjorde jeg. Fra det øyeblikket har jeg sett på mine medmennesker med et annet blikk. Jeg får ikke bildet av mor og barn vekk fra netthinnen. Men jeg skammer meg ikke over min egen «overflod.» Jeg er født i Norge, og jeg datt rett ned i grøtfatet. Det var flaks. Jeg kunne ha blitt født et annet sted. Jeg kunne ha vært henne. Jeg ble ikke det. Jeg skammer meg ikke, men jeg er takknemmelig. Veldig takknemmelig.

Du kan ikke redde hele verden, sier folk til meg av og til. Nei, det kan jeg ikke, men jeg kan redde små biter av den, gjøre litt. Og om alle tar sin lille bit vil alle de små bitene bli til noe stort. Naivt? Nei, ikke mer naivt enn det er ansvarsløst å snu ryggen til å si at det lille jeg kan gjøre er så lite at det ikke nytter.

Men jeg driver ikke med selvpisking, den har ingen adresse. Den blir bare patetisk.

Hva hjelper det verden om jeg går rundt og skammer meg over hvor heldig jeg er? Jeg er glad for livet, jeg driter i hvor folk kommer fra så lenge de er ok. Folk er folk, sa mormor, glem ikke det gutten min. Det er en fin leveregel.

Ja, det er mye fælt og grusomt, mye vi ikke orker å se.

Men at du som drar i krigen kommer hjem og snakker om deg selv, det gidder jeg ikke å høre på i alt for store porsjoner. Har du ikke nerver til å hjelpe, se elendigheten, så la vær, det er flyktningene dette er tøft for, ikke for deg. Og når du står der på stranden på Lesbos med et lite barn i armene og tar en selfie blir jeg litt dårlig i magen, selv om jeg forstår hvorfor du gjør det. Men at du kommer hjem og forteller hvor forferdelig tøft dette var for deg, da kjenner jeg at jeg ikke orker å høre etter så lenge. Da ligner du på en måte litt på de du ikke er så glad i, de du mener ikke tar denne krisen helt på alvor.

Dårlig samvittighet for å dra på ferie?

I år er det viktigere enn før at så mange som mulig legger ferien til Hellas og bruker penger der. Uten turismen vil landet være dårligere rustet til å ta seg av flyktningestrømmen som kommer dit. Hellas har den vanskeligste yttergrensen i EU med alle øyene sine. På toppen av det hele gjennomlever de den største økonomiske krisen på mange tiår.

Nå tenker du sikkert at jeg er en hykler som drar ned til Middelhavet som en turist mens folk drukner. Det er mulig. Det er til og med mulig at jeg kommer til å legge ut bilder på sosiale medier der stakkars privilgerte lille meg sitter under en palme og koser meg. Men jeg kommer ikke til å skamme meg over det. Jeg har det jeg trenger, og jeg kan greie meg med mye mindre, om jeg må. Det kan du også.

Advertisements

4 kommentarer om “Når godhetsposøren pisker seg selv.

  1. Kjære Sven Henriksen!
    VI kjenner ikke hverandre selv om vi har mange felles kjente, til og med felles venner, og deler yrke og fagforening. Jeg leser bloggen din med interesse, og har ofte tenkt å kommentere når du skriver, enten for å utdype med egne erfaringer, eller for å polemisere mot deg når jeg er uenig med deg, men jeg har hittil latt det være. Vi kjenner hverandre som sagt ikke, og diskusjoner kan føres så mange steder. Når det er sagt, er jeg stort sett enig i det du skriver, og jeg synes du reflekterer svært klokt omkring mange tema.
    I dag også reflekterer du klokt, om enn springende, om situasjonen i Hellas. Men du begynner med å referere til en navnløs kvinne som du kaller «godhetsposør» og som til og med «pisker seg selv», fordi hun forteller om hvilke følelser hun sitter med etter å ha vært på en ikke nanvgitt gresk øy som frivillig.
    Vi på venstresiden har en felles skyteskive som har karakterisert meningsmotstandere som «godhetstyranner» som vil «bære flyktninger inn i landet på gullstol». Jeg synes det er underlig at du ikke forstår at du bruker nøyaktig den samme retorikken om nøyaktig de samme menneskene for å oppnå nøyaktig den samme effelkten.
    Denne navnløse kvinnen er kanskje blitt spurt av en journalist om sine opplevelser og hva det har gjort med henne, og så har journalisten muligens syntes at det hun sier om seg selv er mer interessant enn det hun har sagt om det hun har sett. Hva vet jeg, hva vet alle som leser bloggen din, når du ikke henviser?
    Jeg kjenner flere av dem som har vært frivillige hjelpearbeidere og vet en del om hva de står for. I mars var jeg to uker i Hellas som frivillig, først på Lesvos med organisasjonene Volunteers og Northern Lights, deretter i Pireus med Dråpen i havet. Jeg kom til Lesvos 19. mars om kvelden, og 20. mars trådte avtalen mellom EU og Tyrkia i kraft, og flyktningebåtene sluttet å komme. Jeg er altså ikke blant dem som har tatt imot flyktninger på stranda, men jeg kjenner mange av dem og har hørt alle historiene deres. Og tro meg, de sier alle sammen at det er tøft å stå med et barnelik i hendene.
    I løpet av noen dager ble øya tømt for flyktninger. Vi frivillige kunne lette litt på byrdene deres med et par sko her, en genser eller lue der, sokker til ungene og ikke minst ryggsekker til å bære det lille de hadde med. Sekker vi kjøpte lokalt for innsamlede midler og delte ut med rund hånd. Og uten de innsamlede midlene fra tusener på tusener av mennesker rundt om i Europa og verden for øvrig, ville det frivillige hjelpearbeidet gå i stå. Mange ville være uten livsnødvendigheter. Og ryggsekker.
    De innsamlede midlene kommer fordi vi ber om penger. Vi tigger. Og hvis vi bruker det nøkterne språket som de fleste av oss vil bruke, sitter folk i sitt trygge hjem og sier det er sørgelig, stakkars dem (ja, Øverland), men legger vi ut en selfie med et flyktningebarn, strømmer det på med bidrag. Og vi er kyniske og bruker akkurat den følelsesknappen hos dem vi vet kan gi. Selfier med flyktnignbarn er faktisk viktige.
    Og takk for at du oppfordrer dine lesere til å feriere i Hellas. Grekerne trenger, som alle andre, å gjøre jobben sin. På Lesvos, Chios og Samos er de redde for at de ikke kan gjøre det i sommer. Det skal de ikke være hvis vi reiser og besøker dem.
    Med gode hilsener
    Anders Ribu

    • Kjære Andres Ribu. Takk for svar.

      Noen ganger får jeg høre at jeg «svikter mine egne» og bruker samme retorikk som de jeg kritiserer.
      Det er en bevisst vinkling fra min side.

      Jeg synes av og til vi på venstresiden kan ha en tendens til å tro at vi er de «gode» og de på høyresiden er «de slemme». Det liker jeg ikke.
      Og jeg har litt problemer med folk som forteller hvor tøft det er for dem å hjelpe se alt det fæle osv, samtidig som de peprer sosiale medier med hvor gode de er, og at andre bør bry seg mer. Jeg tror godhet og empati er jevnt fordelt i alle fløyer.

      Selvfølgellig skjønner jeg at det er tøft å stå med et barnelik i armene.

      Jeg er ikke journalist, jeg er forfatter. Jeg skriver ikke reportasjetekster. Kvinnen jeg skriver om er ingen spesifikk person, hun er summen av historier jeg har hørt.

      Mvh

      Sven Henriksen

  2. Vi tenker ganske likt! …og gjør mye likt! Jeg har også tenkt på en blogg, men det ble bare med tanken. Takk for alt du tenker og deler ….

  3. Godt skrevet om det evige dilemma; Jeg har det ok, mange millioner har det grønnjævlig. Hva da, kan jeg bidra og i så fall hvordan? Jeg har valgt å være fast giver i noen organisasjoner jeg stoler på, så får de i alle fall min lille skjerv som noe stabilt. Og jeg gir innimellom når noe beveger meg. Men det er jo bare ørsmå dråper og jeg ofrer verken liv eller helse. Jeg har også valgt å ikke være evig beskjemmet og kuet av mitt fødested. Det valgte jeg like lite som de som har det ille. Men jeg prøver å ikke bli blasert av all et som fosser inn av elende for da går jeg rett i resignasjon, stagnasjon og i verste fall kynisme.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s