SOMMERKROPPEN.

 

Forleden var jeg på jobb i Bodø og bodde på byens hippeste hotell.

Intetanende hoppet jeg ut av tøyet, og splitter naken gikk jeg inn på badet for å ta en rask dusj. Det var bare så vidt jeg ikke satte i et stort skrik over det grusomme synet som møtte meg. Et stk middelaldrende mann i all sin blekefeite gru i et speil som gikk fra gulv til tak der lyset ble skutt hardt ut fra spotter i taket fikk den slappe huden til å få en farge lik skummet kefirmelk.

Mens jeg sto og såpet meg inn i dusjen fikk jeg ikke dette bildet vekk fra netthinnen, og jeg kjente at selvfølelsen hadde fått en alvorlig knekk. Jeg tenkte på at jeg om kort tid skulle stå foran en horde med fremmede mennesker og snakke. Og tankene gikk til alle de gangene jeg skulle ha sagt nei takk til det tredje kakestykket da fatene ble sendt rundt hos kjære svigermor. Men gjort er gjort, og spist er spist, sa en eller annen i Egner-skogen.

Ut av dusjen. Jeg sto foran speilet og tørket dette gamle vraket av en kropp.

Under hver armhule hang det en slags kjøttslintre som til forveksling kunne minne om en slapp kyllingfilét, og hva var dette på magen? Er det bare kvinner som får strekkmerker? Jeg så også at om jeg bøyde hodet og hvilte haken på brystet så oppsto det et underlig fenomen. Jeg fikk en slags  «kalkun-krage» om du skjønner hva jeg mener? En hudfold som disset av seg selv rett under fippskjegget.

Har alt dette abnorme kommet i løpet av vinteren? tenkte jeg. Og hvor stor er sannsyneligheten for at jeg vil rekke å komme i form og få på plass sommerkroppen før vi reiser til de greske øyer i slutten av juni?

Nå, noen dager senere sitter jeg her og skriver og tenker at sommerkroppen får nå bare være, jeg rekker det ikke. Og jeg tenker at jeg er glad jeg har overlevd nok en vinter.

Jeg er takknemmelig for at jeg fremdeles har en kropp som fungerer og stort sett gjør det jeg vil at den skal gjøre. Den kan gå, løpe, danse, elske, hvile. Hva mer kan man forlange? Jeg ser meg i speilet og ser at russetiden er over.

Men jeg er frisk, og jeg gleder meg til nok en sommer med sol, mat og opplevelser. Men hvor mye rekker jeg å gå ned før, la oss si 1. juni om jeg setter i gang og kjører beinhardt? Men wtf, skal jeg begynne å spise stivpiskede eggehvitter og grapefruit til frokost bare for å gå ned en buksestørrelse? Nei? Jo! Ja? Eh?

Om dere tror det bare er kvinner som er utsatt for kroppspress så må dere tro om igjen.

Men det går faktisk an å trene hjernen også! Hva hjelper det med flott sommerkropp om du er spinkelt møblert på kvisten? Det beste hadde vært begge deler.

Men her jeg sitter tenker jeg at så alt for mange tog har gått, men mitt lille liv surrer og går enn så lenge. Sommerkroppen? Hvem bryr seg?

Noen som har prøvd den kjekke annanaskuren i det siste?

Advertisements

En kommentar om “SOMMERKROPPEN.

  1. Du som har levebrødet på scenen burde jo skjønt at det var lyssettingen som var feil. Her skylder vi på lysteknikeren.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s