Vi på venstresiden får stadig høre at vi har berøringsangst for mye, særlig når det kommer til innvandring og flyktninger.
Det påstås at vi ikke tør å stille kritiske spørsmål og derfor skjønnmaler alt som har med flyktninger og integrering å gjøre. Selvfølgelig har det hendt at vi i velviljens ærend har tråkket feil, vært litt naive, men at venstresiden for øyeblikket lider av total angst for å berøre det negative om innvandring er en overdrivelse. AP er nesten enig med Høyre og FrP i alt, og selv eget parti SV har justert seg mot sentrum, ørlite.
Men på den annen side, er høyresiden blottet for berøringsangst? Nei, det er den ikke. Jeg havner stadig i debatter med venner på den motsatt side av midtstreken i norsk politikk. Og hver gang jeg løfter opp hendelser der jeg mener at høyresiden lider av berøringsangst svarer de med høyresidens eldste våpen; taushet. Da sitter man stille i båten og venter på at stormen skal gå over. Høyresidens velgere har ofte et rørende lydighetsforhold til sin politiske ledelse.
Men det hviskes i innboks, aldri offentlig. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg i kampens hete har fått meldinger som: «Mellom oss Sven, så mener jeg, men jeg kan ikke si dette offentlig…»
Når det stormer som verst går det på æren og anstendigheten løs for høyrefolk. Mange mener at Høyre valgte feil sengekamerat ved siste stortingsvalg, men svært få tør å si det høyt.
Og når skattereformer og trygdekutt går utover de aller svakeste, også noen av Høyres velgere er det tungt å fordøye, men man er lydig. Skal landet omstilles, så bør vi knekke noen egg underveis. Jeg vil heller kalle det for det det er; berøringsangst.
Alle politisk engasjerte/aktive mennesker vet at i en hestehandel må man av og til pynte litt på virkelighetens hendelser og politiske beslutninger slik at de blir til å leve med, og mange ganger må man gi de gode forsettene på båten når man sitter i et politisk samarbeid. Jeg har ennå ikke tilgitt eget parti (SV) for at vi gikk med på å bombe Libya da vi satt i regjering med AP. Nå protesterer vi mot å gå inn i Syria. Og ja, jeg vet, der er mye enklere å protestere når man er i opposisjon, men så snart man sitter i regjering er det mange hensyn å ta.
Jeg har alltid syntes at Høyre har vært et ganske anstendig parti,og jeg kjenner mange fine mennesker i det partiet. Men nå synes jeg faktisk mange der lider av total berøringsangst for å snakke om hvordan f. eks skattepolitikken til egen regjering skaper større og større forskjeller i Norge.
Og hvorfor denne totale tausheten om TISA-avtalen som vil ta fra Norge suverenitet og åpne for at internasjonale konserner kan fortrenge den allerede hardt utsatte industrien her i landet?
Jeg tror denne avtalen er en større trussel for landet enn at folk som flykter fra krig kommer hit.
Høyresidens mantra er at skattelette skal skape arbeidsplasser på sikt.
Ok. Når er på sikt?
Det har snart gått tre år, men arbeidsledigheten øker for hver dag som går. Dette er også et tema høyresiden har total berøringsansgt for å snakke om.
MULIGHETSLANDET sto det bak Erna Solberg da hun talte til siste landsmøte nå i vår. Muligheter for hvem? I skrivende stund hører jeg på radioen at folk flest vil få 200 kroner i skattelette mens de rikeste får en vanlig arbeiders årslønn mer å rutte med i året.
Jeg gleder meg til at Gullpenn-vinner Rolness skriver en opprørt kronikk om høyresidens totale berøringsangst for å snakke om dette.
For de er jo også folk flest, er de ikke? Det er jo ikke bare rike onkler oppe i åsen med fuglehund som er medlemmer der. Å påstå det ville jo være som å mene at alle på venstresiden er noen naive tullinger som mener at hele verden skal få komme hit for å jafse i seg vår velferd?
Men tilbake til tema, jeg tror berøringsangsten er ganske så jevnt fordelt. I alle partier må man lukke øynene og holde for nesen når det blir for drøyt.
SVEN HENRIKSEN 