Berøringsangst?

 

Vi på venstresiden får stadig høre at vi har berøringsangst for mye, særlig når det kommer til innvandring og flyktninger.

Det påstås at vi ikke tør å stille kritiske spørsmål og derfor skjønnmaler alt som har med flyktninger og integrering å gjøre. Selvfølgelig har det hendt at vi i velviljens ærend har tråkket feil, vært litt naive, men at venstresiden for øyeblikket lider av total angst for å berøre det negative om innvandring er en overdrivelse. AP er nesten enig med Høyre og FrP i alt, og selv eget parti SV har justert seg mot sentrum, ørlite.

Men på den annen side, er høyresiden blottet for berøringsangst? Nei, det er den ikke. Jeg havner stadig i debatter med venner på den motsatt side av midtstreken i norsk politikk. Og hver gang jeg løfter opp hendelser der jeg mener at høyresiden lider av berøringsangst svarer de med høyresidens eldste våpen; taushet.  Da sitter man stille i båten og venter på at stormen skal gå over. Høyresidens velgere har ofte et rørende lydighetsforhold til sin politiske ledelse.

Men det hviskes i innboks, aldri offentlig. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg i kampens hete har fått meldinger som: «Mellom oss Sven, så mener jeg, men jeg kan ikke si dette offentlig…»

Når det stormer som verst går det på æren og anstendigheten løs for høyrefolk. Mange mener at Høyre valgte feil sengekamerat ved siste stortingsvalg, men svært få tør å si det høyt.

Og når skattereformer og trygdekutt går utover de aller svakeste, også noen av Høyres velgere er det tungt å fordøye, men man er lydig. Skal landet omstilles, så bør vi knekke noen egg underveis. Jeg vil heller kalle det for det det er; berøringsangst.

Alle politisk engasjerte/aktive mennesker vet at i en hestehandel må man av og til pynte litt på virkelighetens hendelser og politiske beslutninger slik at de blir til å leve med, og mange ganger må man gi de gode forsettene på båten når man sitter i et politisk samarbeid. Jeg har ennå ikke tilgitt eget parti (SV) for at vi gikk med på å bombe Libya da vi satt i regjering med AP. Nå protesterer vi mot å gå inn i Syria. Og ja, jeg vet, der er mye enklere å protestere når man er i opposisjon, men så snart man sitter i regjering er det mange hensyn  å ta.

Jeg har alltid syntes at Høyre har vært et ganske anstendig parti,og jeg kjenner mange fine mennesker i det partiet. Men nå synes jeg faktisk mange der lider av total berøringsangst for å snakke om hvordan f. eks skattepolitikken til egen regjering skaper større og større forskjeller i Norge.

Og hvorfor denne totale tausheten om TISA-avtalen som vil ta fra Norge suverenitet og åpne for at internasjonale konserner kan fortrenge den allerede hardt utsatte industrien her i landet?

Jeg tror denne avtalen er en større trussel for landet enn at folk som flykter fra krig kommer hit.

Høyresidens mantra er at skattelette skal skape arbeidsplasser på sikt.

Ok. Når er på sikt?

Det har snart gått tre år, men arbeidsledigheten øker for hver dag som går. Dette er også et tema høyresiden har total berøringsansgt for å snakke om.

MULIGHETSLANDET sto det bak Erna Solberg da hun talte til siste landsmøte nå i vår. Muligheter for hvem? I skrivende stund hører jeg på radioen at folk flest vil få 200 kroner i skattelette mens de rikeste får en vanlig arbeiders årslønn mer å rutte med i året.

Jeg gleder meg til at Gullpenn-vinner Rolness skriver en opprørt kronikk om høyresidens totale berøringsangst for å snakke om dette.

For de er jo også folk flest, er de ikke? Det er jo ikke bare rike onkler oppe i åsen med fuglehund som er medlemmer der. Å påstå det ville jo være som å mene at alle på venstresiden er noen naive tullinger som mener at hele verden skal få komme hit for å jafse i seg vår velferd?

Men tilbake til tema, jeg tror berøringsangsten er ganske så jevnt fordelt. I alle partier må man lukke øynene og holde for nesen når det blir for drøyt.

Advertisements

Våre perfekte liv.

 

Søndag. Tidlig morgen i hagen. Han sitter der med Mac’n i fanget og drikker kaffe. Sett utenfra kan dette bildet synes perfekt. En middels vellykket, godt voksen mann sitter i hagen og blogger om sitt tilsynelatende perfekte liv med kjæreste og eget hus i verdens rikeste land. Akk.

Men han bærer på noe midt i mylderet av venner og bekjente, i kaoset av alle mennesker han støter på i den spennende jobben han har. Han tør nesten ikke fortelle det. Han er ensom.

Han har ingen å gå til med sin død, sin angst og sine traumer.

Han vil snakke, men ingen har tid. Han har ikke tid selv heller, så han klandrer ingen.

Han er selv en del av, er en like skyldig medskaper til denne polerte verden av overflate han lever i. Han sitter her og tenker at jo flere teknologiske dibbedutter vi får, desto mer krymper ordforrådet oss mennsker i mellom. Hvem tør å løfte blikket opp fra skjermen å si: Jeg er redd.

Vi snakker ikke til hverandre lenger. Vi lytter ikke, tenker han. Lytter jeg selv bak ordene når noen ler høyt og du hører at latteren egentlig er gråt? tenker han. En fortvilet ensom gråt. Se meg, se meg.

Tenker du at denne mannen som sitter der i hagen er nevrotisk?

At han bør ta seg sammen. Han tar seg sammen hver eneste dag. Men han savner samtalen. Den dype samtalen. Hvor ble den av, tenker mannen i hagen. Ikke det at han ikke vil snakke om alt fra kjøkkengardiner til hytta på fjellet, men ikke hele tiden.

Han vil snakke om livet. Om boken han har lest. Han vil snakke om film. Om mennesker. Om Norge. Om det som skjer i verden. Han vil snakke om døden. Om livets slutt. Han har prøvd å snakke om døden. Han gjorde det en gang i kantina på jobben. Det ble helt stille.

Uff, var det en som sa, kan vi ikke snakke om noe hyggelig. For all del, svarte mannen som nå sitter i hagen en søndag og tenker sitt.

Han er ikke redd for døden. Men hvorfor snakker ingen om den? Han vil snakke om livet, ikke bare om tingene i det.

Jeg leste boken til Linn Ullmann, har dere lest den? spurte han i en middag. Nei, ingen hadde det. Gud, så lenge siden jeg leste en bok! sa en. Så fint dette kjøkkenet ble etter at dere slo ut veggen, sa en eller annen for å redde selskapet som ble rammet av pinlig taushet.

Nå tenker jeg at du tenker at mannen i hagen tror han er så jævla mye bedre enn alle andre, at han er så kulturell og følsom. Han er det. Ikke så mye bedre enn andre, men han er følsom, og til tider redd for dette livet som går så alt for fort.

Og han skammer seg over at han er så selvopptatt. Men skam er et tegn i tiden.

Men han tar seg sammen og skriver «Life, blessed be» og vet at stadig fler sitérer han på den.

 

Hva med folkeskikken da?

 

I over en uke har vi diskutert apekatter og ytringsfrihet.

Folk har skreket fra toppen av lungene fra alle himmelretninger, noen har blitt såret, andre rasende, og mange har sittet med hevet øyebryn og ristet på hodet av denne liksom-stormen i kulturelitens lille selvopptatte andedam.

Men hva har vi lært denne uken?

Vi har lært at karikaturer bør tåles selv om de sårer. (kanskje) Vi har lært at vi ikke skal lete etter rasisme overalt, for da går Facebook-Høyre av skaftet. Vi har også lært at raskeste veien til berømmelse for en ukjent kunster er å tegne en svensk riksdagspolitiker som apekatt, for så å menge seg med de smarte gutta med et ekkokammer av vriompeiser på laget.

Hva har vi glemt å snakke om under denne ukelange Rolness-festivalen?

Folkeskikk.

For selv om vi har lov til å tegne folk som dyr, selv om vi kan ytre oss i svært harde vendinger uten at rasismekortet bør trekkes, så tenker jeg – må vi tegne? Må vi ytre oss så krasst? Må vi nødvendigvis såre hverandre? Har vi for mye fritid her i Norge?

Min mormor, som jeg stadig kommer tilbake til, sa alltid: Har du ikke ord, vær stille. Og har du ikke noe hyggelig å si, så ikke si noe.

Jeg tror vi sitter i glasshus noen og enhver etter denne uken. For noen av trådene har nok vært i overkant harde. Ord som ikke kan tas tilbake er blitt skrevet og sagt.

Nei, jeg mener ikke at vi ikke skal kritisere hverandre. Men vi kan kanskje være litt mer saklige. Ikke så spydige og nedlatende. Og det er også lov å ta igjen når ting blir for urimelig.

Noen av oss bør kanskje ikke være så nærtagende og ta alt opp i verste mening, og andre bør kanskje tenke seg litt om før de poster ting som kan få havet til å løfte seg. Vi vet alle når vi beveger oss ut i farlig farvann og når vi er på tynn is.

Riksdagsmannen bør få stille de vanskelige spørsmålene uten å få høre at han leter etter rasisme overalt eller at han er et produkt av den drabantbyen han kommer fra, og de som mener at innvandring er skadelig for landet vårt bør få lov til å argumentere for synet sitt, men de må tåle å bli motsagt om det de bringer til torgs bare er udokumentert sludder.

Vi finner alle den versjonen av virkeligheten som passer best til det vi tror på. Men det betyr ikke at vi sitter på sannheten.

Setter man folkeskikken foran ytringsretten har man ryggen fri. Det går an å få folk til å reflektere over sannhetsgehalten i  det de tror på uten å møtes til arrogant duell i Dax18 der det handler om å vinne debatten på kjipest mulig måte.

Fram med den pene lanken folkens og si unnskyld. Snart er det sommer.

SKAM

Foto: NRK

Det er noe rått og direkte over tv-serien «Skam» som har fått hele Norge til å sitter fjetret foran skjermene. 960 000 unike brukene har vært innom NRK’s nettsider denne uken for å se den. Jeg er en av dem.

Jentene i serien hylles som rollemodeller, og det med god grunn. De viser oss hvordan det er å være sytten år gammel jente i verdens rikeste land i 2016.

Det man kanskje ikke hadde sett komme er at mødrene er like hekta på denne serien som døtrene. Men slik ble det. Godt voksne kvinner hyller «Skam» som om det var ypperste kvalitet av en tv-serie fra BBC eller HBO, noe det slett ikke er. For selv om det er mange svært rørende og fungerende scener lider hele produksjonen av hastverk og kontinuitetssvikt. Så dette er ikke «det beste som er laget av norsk tv-drama noensinne» som ganske mange hevder. Det beste som har laget av norsk tv-drama ligger på et mye høyere nivå. «Skam» minner, i mine øyne, mer om en videoblogg eller godt opplysnings-tv.

Dette betyr ikke at produksjonen ikke er viktig.

For dette er noe av det viktigste som er laget for denne målgruppa. Nok en gang viser det seg at lite penger og masse energi ikke står i veien for budskapet. Jeg skal krype til korset og innrømme at noen scener har rørt meg til tårer. Det er flott å se disse jentene åpne seg foran kamerea og lar sine til tider ganske «voksne» refleksjoner komme opp til overflaten. Scenen med Noora og hun jenta med hijab der de sitter i vinduskarmen er befriende ærlig og velfundert, det samme er scenen der Noora forteller broren til W om de juridiske sidene ved å tiltvinge seg sex.

Jeg skal ikke være sur gubbe og disse «Skam», dette er fint tv for de som trenger å se den. Selv føler jeg meg ikke i målgruppa, men jeg hyller serieskaperne som lager tv som ikke er «Paradise Hotel» eller annet hjernedødt sludder der folk stemmes ut hver fredag. «Skam» er en serie som viser oss unge mennesker med alle sine feil og mangler, og da spiller det ingen rolle at serien lider av det samme.

Så vil jeg også tro at å være sytten år er litt annerledes på Frogner enn i Berlevåg eller i en fjord på Vestlandet, for ikke å si på et pietistisk lite sted på Sørlandet. Men at NRK er mest opptatt av Oslo 3 er vi så vant til at vi tror det skal være sånn. Lager man tv fra andre steder handler det om Hurtigruta eller brøyting, er det rart undommen rømmer bøgda?

KAN JEG FÅ GÅ I FRED?

Foto: Sven Henriksen. West 10th Street New York City.

Jeg elsker å gå. Ikke sånn gå-på-tur-gåing, jeg liker bare rett og slett å gå dit jeg skal om det er innen rimelig avstand. Hele livet har jeg stort sett bodd i store byer der mennesker går mye. Nå har jeg flyttet til en liten by nordpå der folk ikke går, de kjører bil uansett hvor kort stykke vei de skal forflytte seg selv eller familien. Men om de går, så går de tur, og da kler de seg i sprakende treningetøy som koster Gud vet hva, som for å signalisere at «nå er jeg ute og mosjonerer kroppen min, se er jeg ikke flink?»

IMG_3892

Foto: Sven Henriksen – Havmannen Mo i Rana.

Undertegnede går langs veien og ser ut som han alltid gjør; sortkledd i dyre boots, frakk eller jakke, jeans eller benklær og ja, som den pyntesjuke skrulla jeg er. Jeg signaliserer dermed ikke at «nå mosjonerer jeg», men det er faktisk det jeg gjør fordi du kan slå flere fluer i et smekk om du går dit du skal.

Men jeg vet at det kan være forvirrende for folk når jeg ikke har treningstøy i fluoriserende farger på meg der jeg skrider langs E6 eller E12 for å komme meg på jobb. Og det er selvfølgeig veldig hyggelig med alle de som stopper bilene og spør om jeg skal sitte på. Veldig hyggelig er det at de lurer på om noe er galt eller om bilen min har brutt sammen.

Det er også litt fornøyelig å se ansiktsutrykkene på folk når jeg forteller dem at jeg gjerne vil gå. Gå? Hvorfor det, du kan jo sitte på til byen? Har du ikke dårlig tid? Er jeg sikker på om alt er i orden? Alt er i orden sier jeg. Jeg er ikke blitt kastet ut hjemmefra, jeg synes bare det er så befriende deilig å gå her langs veien og høre fuglene kvitre og se at det spirer og gror i veikanen. Jo da, der er fint det, sier folk og kjører videre.

Foto: Vet ikke.

IMG_5713

Godt voksne herrer vet at det lønner seg å være i bevegelse. Og legen smiler fornøyd når blodtrykk og annet måles. For å gå dit du skal er en win win. Du kommer deg dit du skal, du blir i bedre form, humøret stiger, du sover bedre om natten, ja, stort sett. Og så er det helt gratis i motsetning til å stenge seg inne i et svett rom med musikk på ørene mens du løper på en bånd, noe jeg synes er helt meningsløst, men feel free, vi har alle våre metoder.

Men jeg råder folk til å gå mer. Det forløser tankene, setter i gang blodsirkulasjonen og som Ingmar Bergman sa:

«Uansett hvor mørke demoner man bærer på, kjennes de mer til å leve med etter en lang tur på apostlenes hester.» Han hadde helt rett.

 

 

 

Når sivilisasjonen våkner.

 

For ikke så lenge siden kalte  AUF-leder Mani Hussaini innvandringsminister Sylvi Listhaug for kjerring. Det utløste et ramaskrik fra høyresiden som skrek fra toppen av lungene helt til Hussaini ba om unnskylding med bøyet nakke i full offentlighet.

Nå, to uker senere hylles en kunstner som har tegnet den svenske riksdagspoltikeren Ali Esbati som apekatt av Kjetil Rolness og hans ekkokammer. Man kan ikke annet enn å konkludere med at det i visse kretser er helt innafor å tegne en politiker som ape, men å kalle en norsk kvinnelig politiker for kjerring er å gå for langt.

Høyresiden elsker ytringsfrihet mer enn noen.

De forsvarer den med nebb og klør, sier de. Men de er ganske snerpete på egne vegne når de selv blir angrepet. Da griper man til offerrollen, og mener seg svertet og trakassert om noen er uenige med dem eller sier dem i mot. For om du f. eks skulle komme til å antyde at Sylvi Listhaug lyver eller har et litt vimsete forhold til tall eller forskning,  så sverter du henne, og nevner du at hun er blond, bruker du hersketeknikk og kommer med karakteristikker. Det forhindrer ikke at de selv kan kalle Jonas Gahr Støre for «vingle-Petter» og «tåkefyrste» eller at AP «her kommer med nok en no-brainer» som er en spydig henvisning til at AP-folk ikke er særlig møblert på kvisten.

Kjetil Rolness og hans hoff mener at en tegning av en politiker som ape er et bevis på at den demokratiske sivilisasjonen fungerer. At såpass må vi tåle. Jeg ser for meg sosiologen tegnet som Oluf i Railkattlia, med bjørnefitte på hodet og sneip i munnen, med en gøyal snakkeboble over hodet der det sto et eller annet som skulle forklare hvorfor dette er greit og at tegningen er et bidrag i lengselen etter å gjøre Norge mer sivilisert.

Å tegne mennesker som aper er ikke greit. Å kalle damer for kjerringer er heller ikke greit. Jeg er skuffet over folk jeg har sett litt opp til, folk som har skrevet bøker jeg har likt og lest flere ganger rotter seg sammen med FB-Høire og terper på denne nevrotiske visa om at Norge blir invadert av islam og at osv og bla bla bla…

Kjetil Rolness skjønte plutselig at det ikke bare var smart å hylle Hege Storhaug sånn 100%. Og han bør ta en u-sving i apesaken også.

Plutselig slår det meg, han er jo fra Harstad. Hm? Og veldig høye kinnbein. Er’n same? Hm.

 

 

Trenger samene teater?

 

Denne uken ble den samiske samarbeidsforestillingen «Vidas Extremas» nominert til «Årets forestilling» av Heddajuryen. Det er en ære, og slett ikke hverdagskost for samisk teater å bli nominert til landets største teaterpris.

Beaivvas har tidligere vunnet Hedda to ganger, så vidt jeg vet.

Samisk teater er mer enn bare teater.

Beaivvas er en kulturbærer på en helt annen måte enn andre teatre. Det er, og skal være, også en språkrøkter. I tillegg har det samiske teateret det største og mest brokete turnéområdet. Teateret skal dekke Norge, Sverige og Finnland, og noen ganger går turneen inn i Russland, samt at det har vært og er sterkt tilstede som kulturutveksler i fjernere deler av verden. «Vidas Extremas» er kun ett eksempel.

Samtidig som nyheten om nominasjon til Hedda ble offentliggjort sprakk også nyheten om de dårlige arbeidsforholdene ved teateret som er lokalisert i Kulturhuset i Kautokeino, denne gangen på riksdekkende nyheter. Prøvelokaler og kontorer måtte stenge på grunn av mugg og sopp. Det var ikke lenger tilrådelig for ansatte og publikum å oppholde seg der.

Det samiske nasjonalteateret ble overført fra Kulturdepartementet til Sametinget for ca 15 år siden, og like lenge, eller lenger har kampen for å få et moderne teaterhus pågått. Kommunen der teateret ligger har svært trang økonomi, så bare med statlige midler kan man realisere et slikt bygg.

Jeg mener også at det er statens ansvar. Hvorfor?

Det samiske kulturen er unik, men den er truet, det er det samiske språket også.

Om man vil at kultur og tradisjon, og ikke minst framtiden skal vernes MÅ dette huset komme på plass snarest. De gamle og de nye samiske kunstnerne trenger et sted å være, produsere og spille, ellers vil de forsvinne eller sluses inn i det norske systemet/miljøet. Det har skjedd mange ganger, og det vil skje i fremtiden.

For det står ikke på rekrutering/nye samiske kunstnere for framtiden.

Det syder og koker i den samiske smeltedigelen. Nye artister, skuespillere og dramatikere kommer stadig ut i lyset. I det siste har mange unge samiske skuespillere markert seg, og de skal bli grunnstammen i det som skal ta samisk teater videre. Slik det ser ut nå må de jobbe i lokaler der luften er dårlig og ingenting er tilrettelagt for å skape moderne teater.

For «Vidas Extremas» er et bevis på at samisk teater er på vei inn i en ny gullalder, der veien for nye uttrykk og genre ligger åpen. Men da må man ha et sted å være. Og man må ha det nå!

Samer er ikke lenger bare små hjulbeinte menn med rein, gubber som står og joiker i solnedgang, de er et innovativt folk som stadig går nye veier i sine kunstuttrykk.

Så nå ligger dette i politiske hender!

Tenk på det neste gang dere ringer en same for å pynte opp litt når noe stort og norsk skal markeres? For her til lands er vi inkludernede, er vi ikke?

Og samekulturen er vi jo så stolte av, fordi den er jo så eksotisk og spennende?

Jeg ønsker Beaivvas lykke til med Hedda. Og jeg gleder meg til at mitt nye stykke «Hevn» skal produseres der til høsten. Det vil skje på tross av, ikke på grunn av.

 

HELLAS – evig eies kun et dårlig rykte.

«Evig eies kun et dårlig rykte» synger Henning Kvitnes i sangen med samme tittel.

Jeg sitter her og tenker på Hellas som har fått et rykte de ikke makter å bli kvitt. Myten om den late og arbeidssky greker som pensjonerer seg ved 55 års alder og nekter å betale skatt lever fremdeles på samme måte som vi nordmenn må slite med mantraet «Det er typisk norsk å være god.»

I går kveld kom jeg til å legge ut noen vakre feriebilder fra nettopp Hellas, fulgt av en oppfordring om ikke å «svikte» landet i år. For mange vegrer seg for å dra dit på grunn av den store strømmen av flyktninger.

Reis til Hellas og bruk penger! skrev jeg. «Men» skrev en mann, «blir det noen skattekroner av det?» Og denne påstanden utviklet seg til en tråd med de samme slitte argumentene og seiglivede mytene om de greske øyer der det bare bor slabbedakser som tar siseta halve dagen.

Sannheten om Hellas er en ganske annen.

Det greske folk jobber hardt. Nå har de i tillegg fått sine eldre «i fanget» fordi staten har kuttet alle pensjoner med 50%. Som om ikke det var nok strømmer rike russere inn og kjøper opp hoteller og bygger all inclusive bak høye murer, noe som fører til at russiske turister ikke handler eller spiser hos de lokale. De nye eierne har til og med åpnet pelsbutikker på innsiden av murene slik at denne industrien også sliter.

På toppen sitter de rike som i årevis har skipet formuene sine til skatteparadiser og er de som virkelig har undratt seg skatt, men det er den lille mann som driver en familie-kro som får skylden og må bære grekernes dårlige rykte på sine slitne skuldre. Det er en skam.

Når dette er sagt kan jeg være enig at noen grekere har et eget forhold til lover, regler og klokkeslett, men det er de ikke alene om.

Jeg kjenner nordmenn som stort sett sitter i soffan og klager på alt mulig, men selv ikke gjør et slag for felleskapet, og hyler opp om at staten Norge flår dem fordi de må betale skatt av det lille de tjener. Ja, noen sitter til og med i utlandet og hever trygd og kan ikke bo i Norge på grunn av at det er så jævla mange utlendinger hjemme i morderlandet.

Greske myndigheter har skjerpet de greske skattereglene kraftig. Når du har ansatte må du føre nøyaktige lister over hvem som jobber når og hvor mye, og når kontrollørene kommer for å sjekke om alt er som det skal og noe ikke stemmer resulterer det i bøter opp til 5000 euro. Det er en formue for en liten mann eller kvinne.

Men er det trygt å reise til Hellas? Er det ikke veldig urolig der nede? Ja, det er trygt. Nei, det er ikke veldig urolig.

Og om vi svikter dette landet som lever av turisme vil det virkelig bli urolig og utrygt. Hellas har den vanskeligste yttergrensen i EU, og har mottat så mange flyktninger at landet står og dirrer.

Men grekerne har en iboende ryggmargsrefleks som er å ta i mot de som kommer sjøveien. Dette kjennetegner øyfolk som er vant til havet. Jeg kjenner til hotelleiere som har hatt flyktninger boende på vinterstengte hoteller for å ta unna for strømmen.

Så reis til Hellas i sommer. Bruk penger. Ikke vær gjerrig. Legg igjen penger til hun som vasker rommet ditt. Om du trodde at enkelte norske hotellarbeidere har det dårlig, så er det en helt annen virkelighet her nede.

Lei deg inn på små hoteller, spis på lokale tavernaer, kjøp det de lokale har å selge. De greske øyene er vidunderlige.

Dra til Hellas, fordi de fortjener det.

 

Men kan du ikke bare ta deg litt sammen?

Norges ESC-deltager har trukket seg unna all pressestøyen som følger med når du stiller opp som artist i en av verdens største sangkonkurranser. Agnethe gir ikke intervjuer, hun må spare på kreftene og passe på helsen sin. Dette faller noen tungt for brystet. På sosiale medier mener noen til og med at «om hun ikke er i stand til å takle presset har hun ikke noe i den bransjen å gjøre!» For noe gedigent sludder.

Å stå på scenen er som å hoppe fra ti-meteren hver kveld.

Du skal levere uansett hvordan dagen din har vært. Du kan ha høy feber, du kan føle deg mislykket, du kan ha lyst til å grave deg ned, men til et visst klokkeslett sitter det en stor eller liten gruppe mennesker ute i salen og venter på deg. Du  kan også slite med dypere problemer som er vanskelig å takle, men du presser egne grenser for å kunne levere ditt aller beste selv om du kanskje ikke skulle. Jeg gikk på scenen den dagen min far døde, og jeg gjorde det da min lillebror tok selvmord. Det siste skulle jeg kanskje ikke gjort, men det var mitt valg. Da.

Vi som står på scenen har fått en gave som heter talent.

Det har gitt oss en evne til å åpne opp for det innerste inne i oss selv. Dette er vår største styrke, men også vårt svakeste punkt. Når du kaster deg ut uten sikkerhetsnett kan det være dager da du lander på et underlag som er i overkant hardt, og det er ingen der for å ta i mot deg.

Å være skuespiller eller artist er ikke glamour, det er et hardt yrke der du kan føle en intens nærhet med de som sitter i salen, og når du går av og setter deg foran speilet i garderoben for å fjerne det profesjonelle ansiktet du har malt på deg, kan det hende at du fylles av en ensomhet som til tider ikke er til å bære. Jeg har kjent på den mer en en gang.

Kjære Agnethe, du er sterk som sier fra. Som beskytter deg selv.

Hit men ikke lenger, du har en en jobb å gjøre. Du skal levere tre minutter magi der inne. Tre minutter er kort, livet er langt. Du har det foran deg. Ta vare på talentet ditt. Husk, det er der sprekken i en krukke er, at lyset kommer inn.

Noen ganger er man sterk som en isbryter, andre ganger er man lett som en fjær i sterk vind. Det er lov å være begge deler. Det er det som kalles å være menneske.

LIVSFARLIGE TIGERSTADEN OSLO

 

«Det var på den tiden jeg gikk rundt i Kristiania og sultet», skrev Knut Hamsun. Ja, jeg husker første gangen jeg selv satte foten på asfalten utenfor gamle Vestbanen. Jeg søkte til Oslo for å gå til grunne. For tigerstaden var livsfarlig. Mine tanter hadde advart meg, ikke se noen i øynene, se rett frem, og ikke snakk med fremmede. Jeg stirret byen i øynene, og overlevde så vidt.

For Oslo på tidlig 70-tall var ikke å spøke med der vi snek oss som grå skygger ned til noe som het Reidar’s Selskapslokaler i kvadraturen, en «hemmelig» homseklubb opp en trapp og inn i vellystig mørke. Ja, det var tider for et gudsord fra landet som hadde levd i god tro om at han var den eneste homoseksuelle i hele verden. Så feil kan man ta. Og videre ut i den store verden gikk turen, til Paris der jeg ble skikkelig filleristet og konfirmert langs elegante boulevarder og ikke fult så snasne bakgater, men den historien tar vi en annen gang.

Metropol i Akersgaten åpnet, og vi fikk et sted rett ved Stortinget. Men livet var fremdeles farlig å leve. Oppe på Egertorget sto det store gjenger og ventet på de av oss som ikke fikk kastet seg i trygghet inn i en drosje. Men du måtte reise hjem alene, en taxi ville ikke ha sodomitter inn på skinnsetene. Og politiet var til liten hjelp når neseblod og tenner spratt. Nei, oppfør dere som mannfolk, så får dere gå i fred, sa onkel politi, og ruller opp vinduet på Svarta-Marja og lot oss stå igjen alene på fortauet, pisseredde.

Jeg ble voksen i Oslo. Oslo er min by. Jeg har sett den forandre seg, til det bedre. Bare når det er fotballkamper kan byen ligne litt på slik den var i «gamle» dager da folk fra bøgda kom inn for å drikke og slåss. Ikke et ondt ord om bønder, bare så det er sagt.

Og helt uten at vi merket det gikk Oslo fra å være en liten småby til å bli en litt større og mer kontinental by. De «fremmede» kom med seg og alt sitt. Og vi favnet det. Dette var før Frp ble stiftet, og hun som styrer innvandringen i dag var ikke født. Kongen tok visst trikken, og Einar Gerhardsen bodde i boligblokk. Men sakte men sikkert kom forandringen. Det kom en ny type butikker, ny type restauranter, ny mat på norske bord. Vi digga det.

Men så, ikke helt plutselig, var det noen som helte malurt i begeret og satte folk på tanken om at noe ikke var helt som det burde.

Jeg husker første gangen jeg la merke til Carl I. Hagen. Han satt halvnaken i et badestamp med en flokk bikini-kledde bimboer rundt seg. En moderne politiker, sto det under bildet. Og helt plutselig var Bortens underbukse, Gro’s drakter og Kåre’s gråblå dresser håpløst gammeldagse. Carl Ivar kalte en spade for en spade, og med ett var alle disse fremmede et stort problem. Jeg traff Carl I Hagen i NRK en gang vi var med i samme tv-program, og han var en kjekkas som alle damene svinset rundt. Ja, resten av dette er historie.

2016. Flere tiår senere har vi politikere som mener at det er no go zones i Oslo som politiet har mistet kontrollen over. «Svenske tilstander» hevder noen. For oss som har bodd i Oslo i alle år er det helt uforståelig hvordan noen greier å fremstille Tøyen/Grønland. Til og med norsk presse henger seg på, godt hjulpet av folk som aldri har satt sine bein på østkanten. Takk Gud, whoever, for at politiet tilbakeviser alle konspirasjoner og påstander om dette, men når en løgn sies mange nok ganger osv.

Jeg har bodd på Tøyen i årevis og aldri, jeg mener aldri, opplevd noe som har vært i nærheten av å være skummelt. Jeg har sittet på kafeene der, handlet i butikkene der, jeg har fått venner og bekjente der. Og jeg føler meg trygg der. Men selvfølgelig, om du bare føler deg trygg når alle andre ligner på deg selv bør du ikke dra til Grønland eller Tøyen, da kan de være direkte skremmende. Men jeg kan garantere at du overlever turen.

Jeg har vært mange rare plasser på jorden, i slummen i India, i de verste områdene i USA, men jeg har bare blitt slått ned to ganger i hele mitt lange liv, og det var på Frogner og i Harstad. Begge ganger av ruspåvirka etniske nordmenn som ikke tålte at jeg gikk kledd litt annerledes enn folk flest.

Så heisann Montebello, tar’ræ en tur te Tøyen! Det er der det skjer!