LIVSFARLIGE TIGERSTADEN OSLO

 

«Det var på den tiden jeg gikk rundt i Kristiania og sultet», skrev Knut Hamsun. Ja, jeg husker første gangen jeg selv satte foten på asfalten utenfor gamle Vestbanen. Jeg søkte til Oslo for å gå til grunne. For tigerstaden var livsfarlig. Mine tanter hadde advart meg, ikke se noen i øynene, se rett frem, og ikke snakk med fremmede. Jeg stirret byen i øynene, og overlevde så vidt.

For Oslo på tidlig 70-tall var ikke å spøke med der vi snek oss som grå skygger ned til noe som het Reidar’s Selskapslokaler i kvadraturen, en «hemmelig» homseklubb opp en trapp og inn i vellystig mørke. Ja, det var tider for et gudsord fra landet som hadde levd i god tro om at han var den eneste homoseksuelle i hele verden. Så feil kan man ta. Og videre ut i den store verden gikk turen, til Paris der jeg ble skikkelig filleristet og konfirmert langs elegante boulevarder og ikke fult så snasne bakgater, men den historien tar vi en annen gang.

Metropol i Akersgaten åpnet, og vi fikk et sted rett ved Stortinget. Men livet var fremdeles farlig å leve. Oppe på Egertorget sto det store gjenger og ventet på de av oss som ikke fikk kastet seg i trygghet inn i en drosje. Men du måtte reise hjem alene, en taxi ville ikke ha sodomitter inn på skinnsetene. Og politiet var til liten hjelp når neseblod og tenner spratt. Nei, oppfør dere som mannfolk, så får dere gå i fred, sa onkel politi, og ruller opp vinduet på Svarta-Marja og lot oss stå igjen alene på fortauet, pisseredde.

Jeg ble voksen i Oslo. Oslo er min by. Jeg har sett den forandre seg, til det bedre. Bare når det er fotballkamper kan byen ligne litt på slik den var i «gamle» dager da folk fra bøgda kom inn for å drikke og slåss. Ikke et ondt ord om bønder, bare så det er sagt.

Og helt uten at vi merket det gikk Oslo fra å være en liten småby til å bli en litt større og mer kontinental by. De «fremmede» kom med seg og alt sitt. Og vi favnet det. Dette var før Frp ble stiftet, og hun som styrer innvandringen i dag var ikke født. Kongen tok visst trikken, og Einar Gerhardsen bodde i boligblokk. Men sakte men sikkert kom forandringen. Det kom en ny type butikker, ny type restauranter, ny mat på norske bord. Vi digga det.

Men så, ikke helt plutselig, var det noen som helte malurt i begeret og satte folk på tanken om at noe ikke var helt som det burde.

Jeg husker første gangen jeg la merke til Carl I. Hagen. Han satt halvnaken i et badestamp med en flokk bikini-kledde bimboer rundt seg. En moderne politiker, sto det under bildet. Og helt plutselig var Bortens underbukse, Gro’s drakter og Kåre’s gråblå dresser håpløst gammeldagse. Carl Ivar kalte en spade for en spade, og med ett var alle disse fremmede et stort problem. Jeg traff Carl I Hagen i NRK en gang vi var med i samme tv-program, og han var en kjekkas som alle damene svinset rundt. Ja, resten av dette er historie.

2016. Flere tiår senere har vi politikere som mener at det er no go zones i Oslo som politiet har mistet kontrollen over. «Svenske tilstander» hevder noen. For oss som har bodd i Oslo i alle år er det helt uforståelig hvordan noen greier å fremstille Tøyen/Grønland. Til og med norsk presse henger seg på, godt hjulpet av folk som aldri har satt sine bein på østkanten. Takk Gud, whoever, for at politiet tilbakeviser alle konspirasjoner og påstander om dette, men når en løgn sies mange nok ganger osv.

Jeg har bodd på Tøyen i årevis og aldri, jeg mener aldri, opplevd noe som har vært i nærheten av å være skummelt. Jeg har sittet på kafeene der, handlet i butikkene der, jeg har fått venner og bekjente der. Og jeg føler meg trygg der. Men selvfølgelig, om du bare føler deg trygg når alle andre ligner på deg selv bør du ikke dra til Grønland eller Tøyen, da kan de være direkte skremmende. Men jeg kan garantere at du overlever turen.

Jeg har vært mange rare plasser på jorden, i slummen i India, i de verste områdene i USA, men jeg har bare blitt slått ned to ganger i hele mitt lange liv, og det var på Frogner og i Harstad. Begge ganger av ruspåvirka etniske nordmenn som ikke tålte at jeg gikk kledd litt annerledes enn folk flest.

Så heisann Montebello, tar’ræ en tur te Tøyen! Det er der det skjer!

 

Advertisements

3 kommentarer om “LIVSFARLIGE TIGERSTADEN OSLO

  1. I mange år beveget meg gjennom Grønland i jobbsammenheng. Og det var dagens hyggelige geskjeft. Grønnsakmarkedene, de annerledes og de fargerike butikkene og menneskene fikk meg i godt humør. Og ikke en gang opplevde jeg noe truende. I dag er jeg pensjonist og savner turene gjennom området. Og når jeg er innom hovedstaden er det alltid en tur til Grønland.

  2. Jeg har vel vært innom de fleste av butikkene på Tøyen og Grønland da jeg jobbet i Oslo.
    Synes det var fint å gå i butikkene og på restaurantene. Spennende mat og utrolig utvalg av produkter i butikkene.
    Menneskene jeg møtte var hyggelige og imøtekommende.
    Husker at jeg ble kalt en jævla polardegos av en ungdom på 70 – tallet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s