Norges ESC-deltager har trukket seg unna all pressestøyen som følger med når du stiller opp som artist i en av verdens største sangkonkurranser. Agnethe gir ikke intervjuer, hun må spare på kreftene og passe på helsen sin. Dette faller noen tungt for brystet. På sosiale medier mener noen til og med at «om hun ikke er i stand til å takle presset har hun ikke noe i den bransjen å gjøre!» For noe gedigent sludder.
Å stå på scenen er som å hoppe fra ti-meteren hver kveld.
Du skal levere uansett hvordan dagen din har vært. Du kan ha høy feber, du kan føle deg mislykket, du kan ha lyst til å grave deg ned, men til et visst klokkeslett sitter det en stor eller liten gruppe mennesker ute i salen og venter på deg. Du kan også slite med dypere problemer som er vanskelig å takle, men du presser egne grenser for å kunne levere ditt aller beste selv om du kanskje ikke skulle. Jeg gikk på scenen den dagen min far døde, og jeg gjorde det da min lillebror tok selvmord. Det siste skulle jeg kanskje ikke gjort, men det var mitt valg. Da.
Vi som står på scenen har fått en gave som heter talent.
Det har gitt oss en evne til å åpne opp for det innerste inne i oss selv. Dette er vår største styrke, men også vårt svakeste punkt. Når du kaster deg ut uten sikkerhetsnett kan det være dager da du lander på et underlag som er i overkant hardt, og det er ingen der for å ta i mot deg.
Å være skuespiller eller artist er ikke glamour, det er et hardt yrke der du kan føle en intens nærhet med de som sitter i salen, og når du går av og setter deg foran speilet i garderoben for å fjerne det profesjonelle ansiktet du har malt på deg, kan det hende at du fylles av en ensomhet som til tider ikke er til å bære. Jeg har kjent på den mer en en gang.
Kjære Agnethe, du er sterk som sier fra. Som beskytter deg selv.
Hit men ikke lenger, du har en en jobb å gjøre. Du skal levere tre minutter magi der inne. Tre minutter er kort, livet er langt. Du har det foran deg. Ta vare på talentet ditt. Husk, det er der sprekken i en krukke er, at lyset kommer inn.
Noen ganger er man sterk som en isbryter, andre ganger er man lett som en fjær i sterk vind. Det er lov å være begge deler. Det er det som kalles å være menneske.
SVEN HENRIKSEN 
Bra, Sven!
Fine og kloke ord, Sven. Det eneste jeg synes man bør rette søkelyset på er NRKs rolle og ansvar i det hele. Når går grensen for å si stopp i helsens navn? Man ville ikke sendt en skihopper avgårde om ryggen var litt halvgod, er det da forskjell når det kommer til mental helse? Hva hvis hun vinner? Hva hvis hun raser inn i veggen grunnet dette? Hvem har ansvaret?
For ordens skyld: mine spørsmål er generelt ment, jeg vet ikke hvordan det hele ligger an.
Jeg presser meg selv på jobb, gjør ting jeg egentlig ikke tørr. Men jeg kan ikke gjemme meg mellom hver gang, kan jeg vel? Hvis man melder seg på ESC så bør man vel gjøre som forventet, eller….?
Må man det? Nei, det må man ikke.
Det var bra skrevet. Kloke ord.