Denne uken ble den samiske samarbeidsforestillingen «Vidas Extremas» nominert til «Årets forestilling» av Heddajuryen. Det er en ære, og slett ikke hverdagskost for samisk teater å bli nominert til landets største teaterpris.
Beaivvas har tidligere vunnet Hedda to ganger, så vidt jeg vet.
Samisk teater er mer enn bare teater.
Beaivvas er en kulturbærer på en helt annen måte enn andre teatre. Det er, og skal være, også en språkrøkter. I tillegg har det samiske teateret det største og mest brokete turnéområdet. Teateret skal dekke Norge, Sverige og Finnland, og noen ganger går turneen inn i Russland, samt at det har vært og er sterkt tilstede som kulturutveksler i fjernere deler av verden. «Vidas Extremas» er kun ett eksempel.
Samtidig som nyheten om nominasjon til Hedda ble offentliggjort sprakk også nyheten om de dårlige arbeidsforholdene ved teateret som er lokalisert i Kulturhuset i Kautokeino, denne gangen på riksdekkende nyheter. Prøvelokaler og kontorer måtte stenge på grunn av mugg og sopp. Det var ikke lenger tilrådelig for ansatte og publikum å oppholde seg der.
Det samiske nasjonalteateret ble overført fra Kulturdepartementet til Sametinget for ca 15 år siden, og like lenge, eller lenger har kampen for å få et moderne teaterhus pågått. Kommunen der teateret ligger har svært trang økonomi, så bare med statlige midler kan man realisere et slikt bygg.
Jeg mener også at det er statens ansvar. Hvorfor?
Det samiske kulturen er unik, men den er truet, det er det samiske språket også.
Om man vil at kultur og tradisjon, og ikke minst framtiden skal vernes MÅ dette huset komme på plass snarest. De gamle og de nye samiske kunstnerne trenger et sted å være, produsere og spille, ellers vil de forsvinne eller sluses inn i det norske systemet/miljøet. Det har skjedd mange ganger, og det vil skje i fremtiden.
For det står ikke på rekrutering/nye samiske kunstnere for framtiden.
Det syder og koker i den samiske smeltedigelen. Nye artister, skuespillere og dramatikere kommer stadig ut i lyset. I det siste har mange unge samiske skuespillere markert seg, og de skal bli grunnstammen i det som skal ta samisk teater videre. Slik det ser ut nå må de jobbe i lokaler der luften er dårlig og ingenting er tilrettelagt for å skape moderne teater.
For «Vidas Extremas» er et bevis på at samisk teater er på vei inn i en ny gullalder, der veien for nye uttrykk og genre ligger åpen. Men da må man ha et sted å være. Og man må ha det nå!
Samer er ikke lenger bare små hjulbeinte menn med rein, gubber som står og joiker i solnedgang, de er et innovativt folk som stadig går nye veier i sine kunstuttrykk.
Så nå ligger dette i politiske hender!
Tenk på det neste gang dere ringer en same for å pynte opp litt når noe stort og norsk skal markeres? For her til lands er vi inkludernede, er vi ikke?
Og samekulturen er vi jo så stolte av, fordi den er jo så eksotisk og spennende?
Jeg ønsker Beaivvas lykke til med Hedda. Og jeg gleder meg til at mitt nye stykke «Hevn» skal produseres der til høsten. Det vil skje på tross av, ikke på grunn av.
SVEN HENRIKSEN 
Beaivváš teater er en viktig samisk kulturbærer, derom ikke mye tvil. Men det koker fort ned til pragmatiske argumenter, og da blir det straks mindre åpenbart. Man vil altså at staten skal inn med en stor investering, men behovene er ikke begrenset til Beaivváš. Dessverre.
I Kautokeino er skolebyggene fra 50-tallet i enda verre tilstand enn der hvor teateret holder til, man er for lengst på overtid med tanke på å få bedre forhold for barna. Så kommer man til det smertefulle faktumet – for en liten samisk kommune er det bortimot utopi å forvente at staten skal spandere nytt teaterbygg OG ny skole, det er nesten utopi å forvente noen av delene…
«Ja takk, begge deler» vil vi jo helst ha, men splitt og hersk er hva staten behersker best.
Dernest kan man vel stille spørsmål på hvor samisk det er med skalaen på planene for nytt teaterbygg, samt at det kanskje kunne vært lettere å få staten med på en mer edruelig og rimeligere plan? Det er jo produksjonene og de kreative kreftene som er viktigst, og ikke fasaden?
Det var en lang og mangesidig tilbakemelding. Nå er ikke kultur og skole på samme budsjett, og de konkurrerer ikke i samme pot, så den ballen kan vi legge død. Hvor samisk dette bygget, slik tegningen viser, vet jeg ikke, men hva mener du? Skal samisk teater produseres i en lavvu? Kultur, skole og oppvekst henger også nøye sammen. Om vi som samisk folk skal utvikle oss trenger vi både utdannelse og kultur, og det ene bør ikke utelukke det andre. Derfor synes jeg tilbakemeldingen din var litt vel acopalyptisk og negativ. Vi får håpe på det beste. S
Nøkternhet, ikke lavvu. Det er forskjell på å barbere seg og å skjære av seg hodet.
Om ting kommer fra samme budsjett er ikke alltid vesentlig. Store investeringer i små samfunn langt fra hovedstaden kommer ikke av seg selv. Makthaverne er alltid meget beredt å si «ja men i det hølet har vi allerede øst inn masse penger, nå får det være nok».
Apokalyptisk og negativ, eller muligens bare en realist?
Hvor har du det fra at politikere snakker slik? Nei, store investeringer i små samfunn kommer ikke av seg selv. Det ligger maktkamp og mye jobbing i kulissene bak. Er det realisme å si at det ikke går? Det er ikke realisme, slik snakker folk som tror det ikke nytter å kjempe for saken sin. Tror du f. eks Sametinget ble laget av folk som hadde som mantra at dette gir vi faen i fordi vi kommer aldri til å få penger til det her i dette hølet vi bor?
Hei Sven. flott blogg. Som forfatter klarer jeg ikke å la være: Samer er ikke lenger bare små hjulbeinte menn med rein som står og joiker i solnedgang. Helt sant. MEN slik det står nå er det reinen som joiker i solnedgang og det er kanskje ikke meningen? Du kan f. eks redigere til:.Samer er ikke lenger bare reinsdyr og små hjulbeinte menn som står og joiker i solnedgang, Klem fra ho June
Som forfatter og dramatiker er jeg lei meg for at jeg glemt et komma, så da blir det. «Samer er ikke lenger små hjulbeinte menn med rein, som står og joiker i solnedgang.» Takk 😀
Og så la jeg til «gubber», så ble det enda klarere. Men litt krøkkete var nok den setningen i utgangspunktet.