Våre perfekte liv.

 

Søndag. Tidlig morgen i hagen. Han sitter der med Mac’n i fanget og drikker kaffe. Sett utenfra kan dette bildet synes perfekt. En middels vellykket, godt voksen mann sitter i hagen og blogger om sitt tilsynelatende perfekte liv med kjæreste og eget hus i verdens rikeste land. Akk.

Men han bærer på noe midt i mylderet av venner og bekjente, i kaoset av alle mennesker han støter på i den spennende jobben han har. Han tør nesten ikke fortelle det. Han er ensom.

Han har ingen å gå til med sin død, sin angst og sine traumer.

Han vil snakke, men ingen har tid. Han har ikke tid selv heller, så han klandrer ingen.

Han er selv en del av, er en like skyldig medskaper til denne polerte verden av overflate han lever i. Han sitter her og tenker at jo flere teknologiske dibbedutter vi får, desto mer krymper ordforrådet oss mennsker i mellom. Hvem tør å løfte blikket opp fra skjermen å si: Jeg er redd.

Vi snakker ikke til hverandre lenger. Vi lytter ikke, tenker han. Lytter jeg selv bak ordene når noen ler høyt og du hører at latteren egentlig er gråt? tenker han. En fortvilet ensom gråt. Se meg, se meg.

Tenker du at denne mannen som sitter der i hagen er nevrotisk?

At han bør ta seg sammen. Han tar seg sammen hver eneste dag. Men han savner samtalen. Den dype samtalen. Hvor ble den av, tenker mannen i hagen. Ikke det at han ikke vil snakke om alt fra kjøkkengardiner til hytta på fjellet, men ikke hele tiden.

Han vil snakke om livet. Om boken han har lest. Han vil snakke om film. Om mennesker. Om Norge. Om det som skjer i verden. Han vil snakke om døden. Om livets slutt. Han har prøvd å snakke om døden. Han gjorde det en gang i kantina på jobben. Det ble helt stille.

Uff, var det en som sa, kan vi ikke snakke om noe hyggelig. For all del, svarte mannen som nå sitter i hagen en søndag og tenker sitt.

Han er ikke redd for døden. Men hvorfor snakker ingen om den? Han vil snakke om livet, ikke bare om tingene i det.

Jeg leste boken til Linn Ullmann, har dere lest den? spurte han i en middag. Nei, ingen hadde det. Gud, så lenge siden jeg leste en bok! sa en. Så fint dette kjøkkenet ble etter at dere slo ut veggen, sa en eller annen for å redde selskapet som ble rammet av pinlig taushet.

Nå tenker jeg at du tenker at mannen i hagen tror han er så jævla mye bedre enn alle andre, at han er så kulturell og følsom. Han er det. Ikke så mye bedre enn andre, men han er følsom, og til tider redd for dette livet som går så alt for fort.

Og han skammer seg over at han er så selvopptatt. Men skam er et tegn i tiden.

Men han tar seg sammen og skriver «Life, blessed be» og vet at stadig fler sitérer han på den.

 

Advertisements

3 kommentarer om “Våre perfekte liv.

  1. Du skriver så fantastisk bra. Dette tenker de fleste av oss, men nesten ingen skal snakke om dypere ting i livet og det er et fåtall som er ærlig om hva de føler.
    Jeg gleder meg til jeg får dine hverdagsbetraktninger på mail. Alle blir lest, opptil flere ganger.
    Tusen takk!

  2. Husker da jeg var tjue år og oppdaget at jeg kunne KONVERSERE. Prate om ingenting. For en lettelse! Men det ble en felle, for vanskelighetene med å SNAKKE og finne noen å SNAKKE MED, fortsatte jo. Det har egentlig aldri ordnet seg helt. Jeg tror vi alle leter etter den gode praten. Noen ganger kommer den, og da beriker den oss i lang tid. Så får vi konversere og snakke om innredning og fiskefangst så lenge. Man kan jo ikke være stum heller.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s