Lisa gikk til skolen.

 

Da jeg var liten gikk jeg til skolen.

Det var tre kilometer hver vei. Etterhvert fikk vi buss. Dette var barneskolen, når jeg begynte på ungdomsskolen måtte jeg inn til byen. For å komme dit måtte jeg gå til togstasjonen, og så ta toget inn til byen, det tok litt over en time hver vei. Jeg overlevde ni år på denne måten. Ja, jeg vet at alt ikke var bedre før, og at det er en stund siden jeg gikk på skolen og at det er andre tider nå.

Nå er den lille dalen jeg vokste opp i nesten fraflyttet, og skolen er for lengst lagt ned. Jeg vet ikke hvordan det står til med «monsterskolen» der jeg gikk de øverste trinnene, men den er nok enten revet eller pusset opp. Men den gangen syntes jeg den var så flott. I store fri spilte de «Abbey Road» på høytaleranlegget, og i skolekjøkkentimene hadde vi ekte mat som vi laget ekte mat av. Det var den gangen barne spiste ekte mat og mødrene gikk fra dør til dør med underskriftskampanje mot pizza, som var djevelens verk og derfor var livsfarlig for folkehelsa. Det var den gangen vi var så fattige at vi tok vare på det vi hadde og maten vi spiste var dyrket selv eller kjøpt hos bonden litt lenger oppe i dalen, for maten i butikken var dyr. Pizza Grandiosa var ennå ikke blitt tradisjonskost i Norge og folk drakk hjemmelaget ripssaft til maten. Til middag fikk vi torskehoder og salt sild, store som små. Vi måtte spise opp maten, ellers ble det en rapp over fingrene med fars gaffel. Men vi fikk dagene til å henge samme, og vi overlevde.

Nå er tidene så meget bedre. Nå velger alle barn stort sett hva de vil spise til middag. Det er både to og tre retter for å sørge for at alle har fått hevdet sine demokratiske rettigheter ved matbordet. Å tvinge barna til å spise salat eller fisk er en sak for barnevernet, og det er viktig at barna selv bestemmer hva det putter i seg av næring. Og vi som ikke har barn aner ikke hva vi snakker om, og bes vennligst holde kjeft, da særlig snusfornuftige kulturklovner med god råd som kan kjøpe økologisk kylling og kortreiste asparges hver dag. Vi må bare klappe igjen, vi aner slett ikke hvor tøft det er å sette unger til verden, så vær så snill å ikke bland dere opp i hva vi som fører slektene videre driver med! Ok, ok.

I min lille by raser en debatt om skolepolitikk. Den har rast i mer enn tredve år. I mitt nærområde Gruben skal det nå bygges en «monsterskole» som kommer til å «ødelegge byen» og legge den øde i følge mange. At Gruben skole hadde langt over 500 elever for tredve år siden synes de fleste å ha glemt, men la nå det ligge. Dessuten tror jeg at den famøse hyttebyen oppe i fjellet ved Mo i Rana og på andre siden av svenskegrensen er den største synderen når det kommer til at byen ligger folketom store deler av året.

I min lille by er «alle klar over» og «respekterer» at endringer må gjøres fordi det er for stor kapasitet, men for få elever. Så forandring er ok bare det ikke går ut over meg selv. Det er høyst forståelig at folk blir sinte og skuffet over å miste skolen sin, særlig om de er fornøyde og synes skolen fungerer. Men siden alle har vært klar over at noe må gjøres i mange år, så synes jeg det er bra at nå gjøres det endelig noe. Og nei, jeg mener ikke at man skal gjøre noe bare for å gjøre noe. Men jeg tror det er klokt å bruke masse penger for å investere i de som skal bli voksne borgere av byen min en dag i fremtiden.

Skal byen bli større må den tåle noen voksesmerter. Vi er midt oppe i det nå. Om noen tiår vil sikkert etter eller annet «tullete og idiotisk kommunestyre» og «fiender av byen» beslutte at det vi nå ser konturene skal forandres, legges ned og bygges om. Og de som lever da vil hyle og skrike over at noen våger å røre dette som er «så perfekt og velfungerende.» For er det noe folk flest vet, så er det at politikere ikke er til å stole på! Det har de aldri vært, og kommer aldri til å bli.

Barn er ikke persilleblad, de må ikke stakkarsliggjøres. De trenger trygghet og voksne som ser dem og støtter dem, setter grenser og passer på dem. Jeg vokste opp på et lite sted, gikk på en bitteliten skole der både læreren og elevene mobbet meg. Det var et helvete i de første årene jeg gikk på skolen. Mobbing i små samfunn er vanskeligere å håndtere fordi alle kjenner alle. Så kom jeg til byen og begynte på den farlige «monsterskolen» og der var det mange som meg, en større gjeng av unger som ikke passet inn. Vi fant hverandre og knyttet bånd for livet. Jeg tror det var det som reddet meg.Det var til og med en lærer som «så meg» og satte meg på ideen om at jeg skulle synge og gå til scenen.

På en monsterskole, nei skulle du sett?

Advertisements

En kommentar om “Lisa gikk til skolen.

  1. Sånn kan det gå. Og jeg gikk på en stooor skole, og ble ikke sett. Så flyttet vi da jeg var 14, kom til en bitteliten fådelt skole, der vi var to jenter på trinnet. Jeg ble sett, og hørt. Da jeg siden kom tilbake til den store skolen, hadde jeg lært å være passe stor i kjeften når det var nødvendig. Det har aldri gått over, og det reddet meg.
    Moralen kan være: Forandring fryder.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s