Jeg har sagt det mange ganger, og like mange ganger har jeg syndet.
«Ikke kjøp den billige dritten på H&M!» har jeg sagt, fordi «den t-skjorta til 99 kroner får den stakkars dama nede i Bangladesh 1 krone for å sy!»
Og hver sommer går jeg inn i en kjedebutikk og rasker med meg et knippe freshe t-skjorter og annet for sommeren. Det er jo så jævla billig, og stakkars meg er jo så fattig etter at jeg kjøpte ny iPhone6, og byttet ut Mac’n min som jeg er totalt avhengig av, den var jo tross alt tre år gammel, eh?
H&M og andre kjeder tjener seg søkkrike på vår døve ansvarsfraskrivelse.
For når vi kjøper det, produseres det mer av det.
Men sant skal sies, jeg har også kjøpt dyre ting i mange år. Dyre sko og støvler, dyre frakker og jakker som koster det et par sko skal koste eller det en god vinterfrakk som ikke faller fra hverandre etter en sesongs bruk er verdt. Og jeg har fått kritikk for det. «Hva? Så mye penger for et par sko? Hæ, fem tusen for en frakk? Det har ikke jeg råd til!»
Men et kvalitetsplagg varer ofte et helt liv, sier jeg.
Jeg har sko og klær jeg har hatt i mer enn ti år, noe har jeg hatt i tyve år og bruker det fremdeles.
Det har faktisk også slumpet av noe av det jeg har hatt i mange år er billige ting fra en av kjedene, men det er unntaket.
Men jeg har ikke råd?
Det er høyst forståelig at ikke alle kan kjøpe bare dyre ting. Mange mennesker har dårlig råd. Og det er det utselgerne bruker som et argument for å selge ting billig. Kom til oss, vi har de beste tilbudene!!!
Det samme gjelder for matvarebransjen. Hva varen inneholder og hvordan den som har laget/dyrket den har det og hvor mye hun eller han er blitt betalt for jobben er ikke en del av salgskampanjen.
Sjefene i H&M tjener fort mange millioner i året, mens hun/han som sitter lange skift ved symaskinen i et bølgeblikkskur av en fabrikk får en promille. Det er ikke rettferdig, og det bør påvirke oss som konsumenter. Vi er jo så politisk korrekte, så opptatt av rettferdighet, så flinke til å sende penger til bistand til de samme landene som utnyttes for at vi skal få ny sommergarderobe til lavest mulig pris.
God sommer fra denne bloggeren.
Skal vi synde litt mindre. Kjøpe litt mindre billig dritt?
Kanskje kjøpe litt kortreist fashion, eller vintage? Ikke drasse med oss en haug med klær hjem fra byen som vi kaster når vi rydder neste vår? Kanskje bruke alt det vi har i skapet?
Men på den annen side. Om vi slutter å kjøpe, hva skjer med den lille syersken da? Vil hun få det enda tøffere? Fagforeninger er noe dritt, det lager krøll for kunden, leste jeg på FB under hotellstreiken. Ok?
Det er på grunn av mangel på fagforeninger at vi kan kjøpe oss en t-skjorte til 99 kroner. Jeg bare nevner det.
Det finnes faktisk en mellomting mellom H&M og Cucci. Og har du råd til å kjøpe ti billige plagg hver sommer, så har du råd til å kjøpe to litt dyrere i stedet.
Ting som er laget for å møte neste sommer kanskje?
SVEN HENRIKSEN 
Mesteparten av dette markedet styres av MOTE. Dette vil ingen klare å få bukt med. Så lenge folk er forfengelige, lar de seg lure av annonsering som spiller på det. Folk flest gir blaffen i om syersken i Bangladesh sulter i hjel. At det ikke finnes fagforeninger i China er helt likegyldig for de fleste forbrukere, men det gir fabrikkeierne mulighet til å behandle folk som forbruksvare. Befolkningen i China er i realiteten slaver. Det er deres måte å utkonkurere hele verdens økonomier på. Det virker bra for China, men vi taper på det i lengden, fordi vi har snart ikke produksjon igjen selv. Å konkurrere med slavearbeid ønsker vi heller ikke.