Jeg har mer eller mindre bodd i Mo i Rana i 11 år.
Jeg er ikke fra byen, og det merkes. Det er ingen bånd som knytter meg til byen. Når jeg er borte fra den er den taus, og når jeg kommer tilbake gir den meg et lite nikk.
Folket på Mo er ikke av typen som sosialiserer med folk som de ikke har kjent i alle år.
De fleste har hytte. I løpet av alle de årene jeg har bodd i byen har jeg kun sett én hytte fra innsiden. Veldig mange har båt, men i løpet av alle disse årene er det bare ett eneste menneske som har tatt meg med på fisketur i båten sin. Det var rart og litt fint å se byen fra fjorden.
Når jeg av og til går til byen en lørdag ettermiddag eller en søndag ligger byen der som en forlatt filmkulisse. Det er nifst. Her forleden var jeg på nikk med en måke. Det var et fint lite øyeblikk, et sårt tiltrengt livstegn som tilflytter til byen en gressenkemannhelg.
Du kan bli ensom i en liten by nordpå uten familie og barndomsvenner når du har reist fra hele nettverket ditt i Oslo. Jo, man kan gå på kino, men også litt uhyggelig å sitte nesten alene i en stor mørk sal.
Men, for det er et stort men.
Mine 11 år på Mo har vært et eventyr på jobben. Mo i Ranas publikum har tatt i mot meg med åpne armer. Jeg har fått lov å få store kunstneriske utfordringer. Jeg har fått vokse, fått oppført teaterstykker som f. eks «Marilyn» og ikke minst musikalen «Svarta Bjørn.», så jeg klager ikke på noe av dette.
Men når teppet går ned og applausen stilner er man et privatmenneske som skal holde ut i en by alle årets dager og i all slags vær. Jeg venter fremdeles på den nordnorske gjestfriheten, den livlige samtalen der det alltid er plass til en ekstra ved bordet. Men middagsinvitasjonene som man nevner i forbifarten uteblir. Det lar seg liksom ikke gjennomføre i denne lille byen. Vi spiser med familien, vi liker å gjøre det privat.
Jeg har fått så mye på Mo, jeg har fått noen få gode venner, men jeg savner så mye når jeg bor der.
Hvor er de som titter inn? De som sier at vi har det så fint i hagen?
Hvor er den hyggelige kafeen der vi kan møtes og snakke? Hvor er menneskene i denne byen som nå påstås blir lagt øde om skolen legges ned? Mo kan ikke bli mer øde enn det den er.
At det sitter jenter i en kjeller hver onsdag er prisverdig, og ære være de som har stått på for å skape liv i byen, men det er en holdningsendring som må til for å vekke Mo opp fra Tornerose-søvnen! Folk må ut i gatene, ut å spise, ut, treffe hverandre. Jeg orker snart ikke mer tenker jeg her jeg sitter i Oslomylderet og skriver dette.
Jeg har begynt å lete etter en vei vekk fra ensomheten i Polarsirkel-byen.
Ikke i år, ikke neste år, men når de verv og kontrakter jeg har påtatt meg løper ut vil jeg vekk. Jeg har fått mye av Mo, og jeg har gitt mye tilbake. Kall meg gjerne utakknemmelig, men jeg kjenner ikke lenger den sitrende forventningen når flyet lander på Røssvoll, jeg sitter i hagen i stolen min og leser en god bok, dette er i-landsproblemer, og kanskje litt sutring, jeg vet, men dog.
Sorry Mo.
Ps. Om du er født og oppvokst på Mo og har alt det kjente og kjære rundt deg er det mulig du ikke forstår denne teksten 🙂
En kaffe noen?
SVEN HENRIKSEN 
Tankevekkende. Som alltid. Hilsen ei fra en annen liten by i nord. Og som har bodd i Oslo i 20 år. Mimrer om forrige helg der nede.
Kaffe hørtes hyggelig ut
En kaffe hørtes hyggelig ut. Ja gjerne
Ikke denne vinteren men den forrige, møtte jeg deg noen hundre meter ovenfor Gruben Barneskole. Jeg kom fra tannlegen og hadde tannpine, men nikket når vi passerte hverandre. Jeg fikk ingen respons, du bare stirret ned i bakken, og det har sikkert sammenheng med at du hadde en isnende kald vind rett i ansiktet. Det var enklere for meg som hadde medvind, eller? 🙂
Hei, beklager at jeg ikke nikket tilbake. Jeg kan ikke huske dette. Skal nikke neste gang, om jeg ser deg 🙂 Med eller uten tannpine. S
For meg som fikk en fantastisk barndom og oppvekst på Mo, men som har levd store deler av det voksne livet andre steder, har Mo blitt noe jeg har lengtet tilbake til. Jeg har med års mellomrom vært innom og sett byen utvikle seg fra grå og ensidig tungindustri, til blomstrende og allsidig næringsliv. Deler av bybildet er radikalt endret, gater er ikke lenger hvor de var og store, nye arealer er tatt i bruk. Det er blitt bygd masse nytt og man har utviklet det som var. Og hyggeligst av alt: Det meste er tydeligvis gjort med en stor grad av kjærlighet. Jeg ser velstelte hus, store butikker som strutter av vareutvalg og omsetning, et rikt kulturliv, masse stier og grøntanlegg, velfungerende infrastruktur basert på gjennomtenkte planer og et innovativt industrimiljø. Det kommer kanskje stor regionalflyplass og nytt sykehus snart. Ranværingene har tydeligvis hatt levende, lykkelige år og alle de talenter som skal til for å bygge landet. Slikt er det lett å ønske seg tilbake til.
Likevel får jeg noen negative meldinger. Jeg leser om misnøye med sentrumsutviklingen og en «død by» etter butikkenes stengetid. Jeg leser at folk virker å være fraværende, og at det er blitt kaldere og med lengre avstand mellom menneskene. Sven Henriksen beskriver en ensomhet. Jeg leser om en skolestrid som skaper uro for familier med barn og unge. Hvor generøs Rana er vet jeg ikke lenger noe om. Dette uroer meg bare litt.
Jeg har bodd mange steder i Norge. I både bygd og by. Og jeg tenker at det vil være urettferdig av meg å prøve å sammenligne. Det er som med oss mennesker: Alle steder har sine mer eller mindre forskjellige forutsetninger. Sitt eget lynne, sitt særpreg, sine oaser og sine problemer. Ingen utvikling og vekst skjer heller ikke uten en viss grad av friksjon og smerte. Å sammenligne blir ytterliggere mere upresist dess bedre man kjenner byene og menneskene. Jeg forsøker heller å verdsette det hver pass har.
Man kan velge å lese dette blogginnlegget som litt trist, Sven Henriksen. Som et varsel om et kommende farvel. Du skriver at du kanskje vil flytte en vakker dag. Vi vet hvor engasjert og deltakende i Rana du har vært over lang tid, i den grad 11 år kan regnes som lenge. Hvor mye av deg selv du har lagt ned i omsorg for stedet. Du har bosatt deg godt med vakkert hus og velstelt hage, og alt burde ligge vel tilrette for mange lykkelige år framover. Det kan være at du er litt som meg: en fri og litt urolig sjel. En som ikke føler så sterke bindinger til de evt. røttene. En som enkelt finner hus under hver busk, og som lett trives nesten overalt. Jeg velger å ikke lese dette negativt for verken deg eller Rana. Nesten ethvert farvel er bra, fordi man har et nytt mål et annet sted. Og den dagen man drar er det lett å si både «takk og på gjensyn», med et smil. Det kan godt hende jeg flytter tilbake Rana en vakker dag. Kan hende ikke. For verden er stor. Og det gror både mennesker og potteplanter overalt.
Det er derfor det heter å være «mo alene».
PS: Glemte å si det selvfølgelige; om du reiser fra byen slutter du deg til en lang rekke kulturpersonligheter som dessverre har gjort det samme gjennom årene. Det er like trist hver gang, og bidrar til at MATTEUS 13.12 går i oppfyllelse for jernverksbyen under polarsirkelen. De første årene jeg bodde her, var jeg fast bestemt på å reise videre så snart det bød seg en anledning. Nå er jeg, tro det eller ei, glad for at jeg ble. Jeg er vokst opp i Sandnes, industribyen som hadde 27 000 innbyggere da jeg dro, og som nå har passert 70 000. Jeg har bodd fire år i Oslo, og er fortsatt glad i den befriende byfølelsen det gir å komme tilbake dit på besøk. Jeg har bodd flere år i mindre bygder nordpå og sørpå. Men Rana har etterhvert lurt seg under huden på meg, og jeg tenker at jeg blir. Dersom du også blir, vil du være en del av den svære prosessen som over lang tid også vil utvikle Mo i Rana til et morsommere sted. Du er en ressursperson det ville være leit for byen å miste.
Hei Sven!
Nå ble jeg litt trist. Du har gitt oss så mange gode opplevelser. Håper det blir lenge til du forlater Rana.
Jeg er nok litt pessimist med tanke på at Ranværingene skal endre seg og bli by-mennesker. Per og jeg går relativt ofte på konserter, teater, kino, restauranter og kafeer (dessverre lite på kunstutstillinger), og synes tilbudet er bra. Det er vårt lille bidrag til liv i sentrum. Men det skal mye til at vi skal dra til sentrum for å sprade.
– Nordnorsk gjestfrihet, sant eller ikke sant – du er hjertelig velkommen til oss, når som helst 🙂
Hei Sven, jeg har ennå ikke møtt deg, men kommer til å hilse på deg når jeg ser deg. Jeg er ingen stor kulturbruker, men har stor sans for det du tilfører kulturlivet her på Mo. Du setter spor, og byen vil garantert savne deg om du drar.
Kanskje er ditt innlegg i nuet farget mer av ditt politiske engasjement enn av det kultur- og tilhørighetsmessige, for selv om man har en profesjonell holdning til begge deler så kan selv den sterkeste rygg stundom bøyes. Men debatten er frisk, og verden og Mo i Rana vil gå videre etter at den har stilnet.
Jeg er selv tilflytter, kom hit som trønder i ´95 og nå drøye 21 år etterpå er jeg minst halvveis ranværing. Du skulle sett de debattene om sykehus, skoler og den hurlumhei som var de ti første årene jeg bodde her! 🙂 Den sindige trønderen i meg trodde at både Rana og halve Helgeland hadde gått av skaftet. Men for en utvikling det har vært på disse 21 årene! Mest i form av at man har samlet trådene disse årene, og at man nå er klar til å kjøre målrettet fremad for å skape noe vi alle kan være stolte av, og ha glede og nytte av.
Jeg er helt enig i at ranværingene er «forferdelig» til å reise på hytta i helgene, eller de samler seg i campingvognbyer hos søta bror for å leve enda tettere innpå folk enn det de gjør i byen. Jeg har ikke helt skjønt det der, men de om det.
Jeg håper du blir, men jeg forstår deg om du reiser. Prøv nå bare litt til, for hvis en trønder greier det så greier du og. 😀
Takk. Denne teksten har verken å gjøre med mitt politiske engasjement eller debatten som raser, det handler om Mo i Rana som by, og om folkene som er her i fra.
Du har så rett!
Jeg er født og oppvokst på Mo, og foruten 2-3 år i Trondheim og Bodø har jeg bodd der til jeg var 27 år. Rett nok hadde jeg en håndfull barndomsvenner der, men du og du hvor vanskelig det er å få nye venner på Mo. Selv som innfødt. Jeg flyttet i 2011 til Fredrikstad, og dette var noe av det skumleste jeg har gjort i mitt liv. Ingen venner, ingen bekjente, ingen familie. Det første året var beintøft. Det andre bittelitt bedre. Men her ble jeg også tøffere selv, og inviterte mødre i barnehagen og lignende, på en kaffe, for så å følge opp avtalen ved å se til at det ble gjennomført. Nå har jeg bodd i Østfold i 5 år, og jeg har fått mange gode venner. Folk her er mer åpne mot hverandre, jeg føler de har en mer positiv innstilling til å bli kjent med nye mennesker. Og jeg som selv er oppvokst med illusjonen om den nordnorske gjestfriheten, har mang en gang undret meg over hvorfor dette bildet eksisterer. De er da vitterlig gjestfrie så det holder her nede også!
Siden jeg som utflytter som regel får anledning til å besøke Mo i Rana i ferier, faller det naturligvis også sammen med hyttetilværelse for de fleste av mine venner på Mo. Ergo kan jeg være både en og to uker i byen, traskende ned og opp gågata uten å treffe en eneste bekjent. Det er helt sprøtt, og man føler seg virkelig som en fremmed i egen by.
En tidlig morgen var jeg på Rema i Ranenget, og da jeg hadde gått på samme dama for tredje gang mellom reolene der, ble jeg lattermild og prøvde meg på et smil og en hilsen. Jeg ble møtt av et uforstående, nesten mistenksomt blikk, og jeg ble rent beskjemmet over at jeg hadde forsøkt meg på å kommunisere med denne fremmede. Dette er sånt som jeg blir trist av, og enda tristere; noe jeg forbinder med hjembyen. Man nærmer seg ikke folk man ikke kjenner uten videre. Det er ikke et nytt fenomen, jeg opplevde det både når jeg bodde der, og ved flere anledninger i ettertid. Med mindre man har noen halvlitere innabords, da er det helt greit med dype og vide samtaler. Man hilser dog ikke på hverandre neste gang man treffes, i edru tilstand.
Uansett, poenget mitt var at jeg forstår så inderlig vel den følelsen av å gå i en forlatt filmkulisse. Byen er helt øde i helgene, det husker jeg fra jeg var lita og fulgte faren min på bingo lørdags ettermiddager. Jeg brukte å være ute i gågata og leke, og der var det jammen ingen forstyrrelser.
Ja, det er trist at det er slik. Kjempetrist. Og selv om jeg har familien min på Mo, og så alt for gjerne ville bodd nærmere dem, så er det ikke nok. Ikke akkurat nå i hvertfall. Jeg ønsker heller ikke å føle meg ensom, attpåtil i min egen hjemby.
På den annen side hender det at jeg, om jeg er i godt humør, uten å tenke meg om smiler til folk jeg ikke kjenner. Ni av ti smiler tilbake!
Jeg skjønner veldig godt hva du mener. Jeg har fått meg et stort nettverk og mange bekjente over de årene jeg har bodd der. Men de dype vennskapene, invitasjonene uteblir. De vennene jeg har kommet meg litt under huden på,ja der har jeg faktisk presset meg på, tvunget de til å ta vennskapet dypere 🙂 Nå er jeg selvsagt i en fase av livet der mye tid går til barn og deres behov…men jeg trenger også å leve. Ha noen å gå på kino sammen med, drikke vin i hagen, gå tur på fjellet. Jeg opplever som innflytter at det er mye klikker her, selv i voksen alder. Og det er ikke bare å få innpass der 🙂 Jeg savner å tilhøre en vennegjeng. Enn så lenge så må jeg til Oslo for å få min venninnedose og så håper jeg at jeg en dag kan føle på Mo i Rana som mitt hjem. Fordi jeg er utrolig stolt over utviklingen og det man får til her.
Tar gjerne en kaffe med deg, å du kan godt komme hjem til meg I hagen en dag sola skinner. Har liksom prøvd å hilse på deg i byen, men du ser litt streng og reservert ut. Det kan være en av grunnene til at man bare gir et nikk…😉
Haha, det er mulig jeg ikke kjenner deg igjen siden du har blitt så tynn? 🙂 Jeg ser streng ut, men jeg er ikke reservert. 😀 Takk for invitasjon. Men jeg lurer litt på hva man gjør når man «prøver å hilse»? 🙂 Jeg hilser på alle som hilser, og prøver å smile til folk som smiler. Husker jeg hilste på deg på Verket.
Møtte deg på sjukstugan i Mosjøen, og ble ropt inn før deg, der vi satt i en koridor i kjelleren. Husker ikke om jeg sa «hei» da jeg passerte deg på retur, men husker godt at du sperra øya opp da jeg sa at «du kan gru deg, det her va djævelsk ondt» 🙂
Forøvrig regner jeg med vi møtes igjen der, da du heller neppe ble rett koblet opp :p
Forøvrig håper jeg Rana får beholde deg i uoverskuelig tid, vi trenger farger!
Trist men sånn er det faktisk blitt. Ikke mange besøkende iløpet av året , vi bør skjerpe oss. 👍
Jeg er født og oppvokst på Mo,men er utflytter. Besøker byen ofte, både i embeds medfør og privat. Har et knippe gamle venner der – hadde familie, som nå er borte – og i alle år har jeg hatt det samme inntrykk som du beskriver.
Jeg kan gå gjennom byen en dag, inn og ut av kaffene – er jeg med en fra dette knippet av gamle venner er det greit, men er jeg alene møter jeg ingen jeg kan slå med ned hos og drikke kaffe, småprate eller hilse på. De jeg kjente er flyttet ut, innflytterne vet ikke hvem jeg er. Og går jeg ut en kveld, får jeg inntrykk av at det har gått ut evakueringsvarsel i byen. Den er Tom! Tomme gater. Tomme kafeer. Tomme parker. Folk er på hytta. Og de som ikke har hytte…? Jeg vet ikke.
Har det med hele den moderne strukturen å gjøre. I gamle dager ruslet vi i gatene og tittet i butikkvinduene, som nå er byttet ut med betongvegger med reklameplakater på div. kjøpesentra. Om sommeren var perrongen på jernbanestasjonen full av folk når nattoget kom nordfra. Man måtte jo se hvem som kom og hvem som reiste. Et møtested for alle. På fine, lyse sommerkvelder myldret det av folk i gatene. Er nye blitt for stor?
Nå kommer det selvfølgelig mye an på en selv, på hvor åpen man er, om man tar initiativ selv for å bli kjent med folk, men det er forskjell på å bli kjent med og å bli inkludert. Jeg tror at jeg også ville blitt ensom i min barndomsby om jeg hadde flyttet dit, og det ikke hadde vært min barndomsby. Nå bor jeg i Drøbak. En levende by, men heller ikke så veldig inkluderende. Tror det ligger i tiden og hos det moderne mennesket å holde seg til det kjente og private. Eller … er det typisk norsk? Uansett, det er synd at det er sånn. Forstå godt hvordan du har det der.
Godt skrevet og beskrevet. Jeg bodde og jobba på Mo i 21 år, og kjenner meg igjen i mye av dette. Men dette med å være seg sjøl nok og holde seg til sin egen stamme gjelder nok flere småbyer nordpå, er jeg redd for. Ikke minst Brønnøysund, hvor jeg har bodd de siste 16 åra. Ikke udelt gjestfritt, inkluderende og hyggelig. Men så fin natur… 🙂
Og mye lokalt selvskryt, det glemte jeg i farta.
Du kan ikke sitte i en stol og vente på den nordnorske gjestfriheten. Den kommer ikke inn i landet, men ligger og dupper ute ved kysten. Der hvor folk har vært vant til å ta i mot «fremmenfolk» i mange generasjoner. Flytt deg 50 km vestover, så finner du den helgelandske herligheten, og det går an å pendle til jobb i Mo.
Veldig interessant beskrivelse. Jeg flyttet fra Mo for 32 år siden, har bare vært på sporadisk besøk siden (har aldri møtt gamle kjente i gatene der). Men, ok at det er mye mer liv i Oslo, men MAKAN til asosiale folk her nede!!
Bor i Lindern/St Hans Haugen området. Vi har naboer rett over gangen som vi møter nesten hver dag i trappa,men hilse .. nei. Vi lufter hund hver dag og snakker med mange hundeeiere i den forbindelse, noen føler vi at vi blir bra kjent med, men antyder vi noe med en kopp kaffe (uten hund) får de total PANIKK, har jo ikke tid! osv osv. Selv liker jeg å tenke at jeg er jo Nordlending og i Nord Norge der – ja der er alt anderledes… men så drar vi på ferie oppover og – nei det var det jo ikke … 🙂
En annen interessant ting jeg kommer på når jeg klager på asosiale folk her nede i Oslo, er at Oslo er full av innflyttere fra resten av Norge.
Men jeg lurer på om ikke dette også er en mere global effekt, hva skal man med fysiske folk nå man har Facebook og bredbånd, og «smart»phonen limt fast i trynet?
Nei, det er bare å ta tak i første og beste på gata og riste dem helt til de hilser 🙂
God sommer
Den nord norske kulturen e nok generelt litt annerledes enn sørafor .. Her «forvent» vi at folk kjæm innom uanmeldt…vi e kje vant med å be folk i tid og utide..vi trur folk kjæm innom når dæm har løst og ikke når dæm «må». Du og Halvard e hjertelig velkommen hit når som helst forresten 🙂 I mitt barndomshjem va det nettopp sånn, det rydd inn folk når som helst og eg husk at det va veldig spennanes og trivelig.. vi e kanskje bidd førr redd å gjør sånn i 2016??? Førr no e det jo sånn at man ska ha rundvaska huset og helst ska det lukt heim baka brød når det kjæm folk…vess ikke e man jo ikkje bra nok…eller..?
Jeg er nordlending, jeg husker min barndom slik du beskriver. Om man forventer at noen kommer innom? Vel, ingen kommer hit. 🙂 Ubedt.
Sven: For å si det brutalt: Du har ikke knekket noen koder som du dessverre må knekke for å kunne bo, trives og overleve her i Mo i Rana. Årsaken er at du har bodd for lenge på andre steder i livet ditt. Mo i Rana har en spesiell historie som må forstås. Resten er opp til deg. 🙂 SP
Ståle Paulsen, for å si det brutalt, jeg tror folk på Mo har sett litt for lite av andre steder enn sitt eget.
Verden er et sted der ute, og den bør forstås. Å forstå Mo i Rana er ganske enkelt. Denne kommentaren føyer seg dessuten inn i rekken av alle ting som du mener er feil med meg. God sommer.
En stund siden du skrev dette, men du som meg merker nok ikke noen form for endring i grunn?
Jeg kjenner meg veldig godt igjen i hva du skriver her, er selv en sosial tilflytter og skjønte straks at dette ikke vil bli lett.
Har brukt mange år for å finne de, eller kan kanskje kalle det dén gode vennen, og hun er ikke ranværing selv. Morsomt dette med måsen, jeg mener også å ha møtt den, men er for tiden spesielt på nikkefot med en fargerik mannlig due.
Mo har et vanskelig publikum i tilfredsstille i hverdagen, de er vant å være midtpunktet på veldig mange områder, som nok henger igjen fra «ungdomstiden» når penger, industriutvikling og mestring sendte grafen til topps etter mine erfaringer.
Du må lenger nord i landet for å få kjenne på den ordentlige gjestfriheten og de imøtekommende sjelene, æ vet!
Måsen er også større og mer interessante der 🙂
Hilsen Finnmarkingen som alltid er kaffetørst