VENNER.

«Det er langt mellom venner. Mellom venner står mange bekjentskaper. Og mye snakk. Venner ligger som små lysende stuer. Langt borte i fjellmørket. Du kan ikke ta feil av dem» skrev Kolbein Falkeid. Slik er det.

Det sies at det er edelt å være «hel ved».

Vel, et stykke tre brenner opp om du kaster det til flammene, et menneske er mer enn det. Det forandres etter som tiden går, til det verre, til det bedre. Noen blir, andre går. Vokse fra hverandre? Gå hver sin retning? Ja, jeg tror det.

Å ha en venn. Møte en venn. Det er som å gå inn i sirkelen av en lyskaster. Kjenne varmen fra noen som ser på deg med interesse. En venn er en som tilgir det meste, men som ikke finner seg i alt.

En venn er en som sier fra. En som ikke alltid sier ja til alt du står for. En venn er en som ber deg ta deg sammen når du sutrer, og som legger seg tett inntil deg når du behøver det. En venn er en som aksepterer at du ikke lenger er «den du alltid har vært.»

En venn er en som forandrer seg sammen med deg. En som ikke vil at dere skal være det dere var en gang for lenge siden. En gammel venn er som en filmrull som ikke behøver å bli fremkaldt. Dere har et felles mørkerom som dere eier sammen. Et blikk på et hus, og dere brister i gråt. En kjole på en kleshenger, og dere husker en vond dag. Eller en lykkelig en.

Ofte treffer jeg mennesker som sender på samme frekvens som meg selv. Du treffes av en fremmeds lys. Du søker dit som et insekt. Vil inn i den fremmedes lys. Full av angst flyr du mot dette vesenet som appelerer til deg, og ofte blir du skuffet. Mye er ferniss i verden, og som voksen vet du. Noen blir, tar deg med, det er godt. Noen holder i noen år, de viser seg å være fasadeklatrere som skuffer deg. Ja ja, tenker du, takk for ti fine år.

Vennskap er som å sitte tett og stirre inn i flammene ved et bål. Være stille. Plutselig synge en sang. Gråte en skvett. Rase. Være bitter og usakelig. Skrike opp, dumme seg ut, og så le av det hele. En god venn er som en blomst du vet hvordan du skal vanne, hvor mye sol den skal ha, hvor mye skygge. Og som blomster, venner kan dø.

Når livsøksen faller, og det er aldri mer. Ingenting er verre.

Du makter ikke å slette dem på mobilen, for når som helst kan de ringe, og du selv kan komme til å slå nummeret fordi de fremdeles er så merkverdig nær deg. Og så kjenner du den dumpe smerten over at det ene rommet dere hadde sammen er låst og nøkkelen er mistet for alltid. Det er sorgen ved å miste en venn. Jeg har mistet noen. Jeg kommer ikke over det.

Ha en god lørdag venner. Dere vet hvem dere er, og ikke er.

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s