HVORDAN HAR DU DET?

 

Vi har så dårlig tid, scroller oss gjennom dagene, leser overskrifter, fester oss ved et bilde. Møter bekjente på gaten. Hei, hvordan går det? Takk bare bra! Vi må ses snart. Ja, det må vi, en kaffe i begynnelsen av september? Tekster deg. Ok.

Vi er påslått, tilgjengelige, men vi har ikke tid til å prate med hverandre. Et hjerte på Face, en «like», jeg ser deg, du ser meg, jeg er så travel. Bildene flimrer forbi. Den lille gutten på en orange stol i en sykebil i Aleppo. Krigens ansikt. Fingeren henger et øyeblikk på tasten før vi klikker det vekk. Orker ikke se.

En kaffe i begynnelsen av september? Hvorfor sa jeg ikke: «Vi tar den jævla kaffekoppen nå! Du ser lei deg ut, du trenger noen å prate med.» Men jeg sa ikke det, jeg spilte travel, gikk videre til noe jeg ikke skulle. Nå står jeg her under et tre i silregnet og klikker fram bildet av han jeg egentlig skulle ha holdt rundt og snakket mykt og lenge med nå. Fy fan, for en tosk jeg er. Fingeren skriver: «Fint å se deg!» Send.

Jeg siger ned på en benk. Lar regnet sile ned over meg. Det er deilig beroligende å bli våt. Jeg kjenner vannet trenge inn gjennom skjorten, det kjøler meg ned mens jeg lukker øynene og går inn i en annen sommer en gang for lenge siden. Jeg ser mormors roser i solveggen. «Peace» het de. Gule, med bedøvende duft. De var hennes stolthet.

Mor som svinger så lett over gresset med en bolle jordbær i hånden, skyer av pisket krem på blå himmel. Skjørtet hennes som en klokke med et særegent mønster av afrikanske elefanter nederst, hvite sandaler med røde tånegler som stikker ut. «Gutten min», sier hun og stryker meg over en blond lugg.

Tårene mine blander seg med regnet. Jeg er fem år, jeg er seksti, jeg har alle tider og alle år i meg her jeg sitter, en voksen mann som gråter helt åpenlyst på en parkbenk i en folkemengde. Alt som det var så lenge til er nå.

Det er fint å ha blitt så voksen at man plutselig kan tørre å være et lite barn som savner en sommer som aldri mer kommer tilbake.

Det er fint å ha hatt en mormor som hadde roser som het «Fred». Det er fint å være så online at jeg bare kan lukke øynene og fremkalle duften av liljekonvall-parfymen hennes. Det er fint å våge å være sentimental.

Vi tar en kaffe i begynnelsen av september?

 

 

 

Advertisements

2 kommentarer om “HVORDAN HAR DU DET?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s