VENNER.

«Det er langt mellom venner. Mellom venner står mange bekjentskaper. Og mye snakk. Venner ligger som små lysende stuer. Langt borte i fjellmørket. Du kan ikke ta feil av dem» skrev Kolbein Falkeid. Slik er det.

Det sies at det er edelt å være «hel ved».

Vel, et stykke tre brenner opp om du kaster det til flammene, et menneske er mer enn det. Det forandres etter som tiden går, til det verre, til det bedre. Noen blir, andre går. Vokse fra hverandre? Gå hver sin retning? Ja, jeg tror det.

Å ha en venn. Møte en venn. Det er som å gå inn i sirkelen av en lyskaster. Kjenne varmen fra noen som ser på deg med interesse. En venn er en som tilgir det meste, men som ikke finner seg i alt.

En venn er en som sier fra. En som ikke alltid sier ja til alt du står for. En venn er en som ber deg ta deg sammen når du sutrer, og som legger seg tett inntil deg når du behøver det. En venn er en som aksepterer at du ikke lenger er «den du alltid har vært.»

En venn er en som forandrer seg sammen med deg. En som ikke vil at dere skal være det dere var en gang for lenge siden. En gammel venn er som en filmrull som ikke behøver å bli fremkaldt. Dere har et felles mørkerom som dere eier sammen. Et blikk på et hus, og dere brister i gråt. En kjole på en kleshenger, og dere husker en vond dag. Eller en lykkelig en.

Ofte treffer jeg mennesker som sender på samme frekvens som meg selv. Du treffes av en fremmeds lys. Du søker dit som et insekt. Vil inn i den fremmedes lys. Full av angst flyr du mot dette vesenet som appelerer til deg, og ofte blir du skuffet. Mye er ferniss i verden, og som voksen vet du. Noen blir, tar deg med, det er godt. Noen holder i noen år, de viser seg å være fasadeklatrere som skuffer deg. Ja ja, tenker du, takk for ti fine år.

Vennskap er som å sitte tett og stirre inn i flammene ved et bål. Være stille. Plutselig synge en sang. Gråte en skvett. Rase. Være bitter og usakelig. Skrike opp, dumme seg ut, og så le av det hele. En god venn er som en blomst du vet hvordan du skal vanne, hvor mye sol den skal ha, hvor mye skygge. Og som blomster, venner kan dø.

Når livsøksen faller, og det er aldri mer. Ingenting er verre.

Du makter ikke å slette dem på mobilen, for når som helst kan de ringe, og du selv kan komme til å slå nummeret fordi de fremdeles er så merkverdig nær deg. Og så kjenner du den dumpe smerten over at det ene rommet dere hadde sammen er låst og nøkkelen er mistet for alltid. Det er sorgen ved å miste en venn. Jeg har mistet noen. Jeg kommer ikke over det.

Ha en god lørdag venner. Dere vet hvem dere er, og ikke er.

 

 

En nærsynt monolog ved speilet.

Photo: The Beautifully Macabre and Grotesque.

 

Det sies at det er viktig å ha ren samvittighet, at man sover godt av det.

Det sies også at det er klokt å se seg selv i speilet, stille seg opp foran den blanke flaten og stirre seg selv inn i øynene og spørre:

Hvem har du blitt? Hvordan går det? Og hvor er jeg på vei?

Verden går stadig av hengslene, det har den alltid gjort. Vi ser fjernsyn og leser aviser. Bør jeg være skikkelig redd nå? tenker vi. Nei, ikke la redselen ta overhånd, skriver de smarte på sosiale medier, for da har de som vil at vi skal bli det vunnet.

Bilder av han som ser ut som en trolldeig-figur, han med den dårlige hårsveisen flimrer i alle kanaler. Nei, tenker vi, de kan da ikke velge ham? Vi står der foran speilet og bekymrer oss for rynker og ser at vår egen far eller mor lure rett under huden mens sanden i timeglasset sildrer sakte ned i den beholderen som blir stadig fullere. Meg og mitt, sier vi stille. Men husk å takke. Takk. Takk for at jeg har det så bra.

Vi er oss selv nærmest. Det er naturlig.

Jeg er villig til å forsvare meg og mitt, sier vi ved det pent danderte middagsbordet der de fleste lider av angster, knuste drømmer og matallergier, og alle nikker og hever glasset. Det er dagens evangelium. Og når noen sier at nå må noen stoppe disse lykkejegerne som kommer hit og grafser til seg, sitter vi og ser ned i duken og er stille. Det kan bli dyrt å stå alene. Men når vi kanskje våger å slå i bordet sier vertinnen skarpt: «Nei dere, nå skal vi ha det hyggelig her dere! Skulle ikke du pusse opp badet Henriksen?»

Her foran speilet stiger rødmen opp til kinnene.

Men en snikende redsel ligger der. En knurrende angsthund har satt de spisse tennene i nakkeskinnet vårt der vi ligger søvnløse med ryggen mot verden. Og du angrer på nattens siste krangel der du skrek: «Skal folk stemme på Hillary bare fordi hun er, er kvinne?»

Klokken har passert langt over timen for å være alternativ i enhver diskusjon. Svart eller hvitt, og ikke krenk meg! Jeg kan ikke diskutere med deg på dette nivået. Og selv om «nissemor og nissefar» i øvre Gudbrandsdalen tråkker seg lenger og lenger ned i kuruka sitter ordet «rasist» langt inne i dette «Je suis Charlie-demokratiet» Gnore.

Vi vrir oss på de svette putene om natten, søvnen vil ikke forbarme seg over oss.

De vonde bildene vil ikke forsvinne fra netthinnen. Kvinner og barn som stanger mot nettingen ved de greske grensen, Tyrkia som revereres, den lille døde gutten på stranden, moren som trekkes ned av de tunge tekstilene, de åpne redde barneøynene, all verdens elendighet toppet med en blond mann med dårlig frisyre som roper stygge ting som media er mikrofonstativ for, og du vet ikke lenger hva som er politikk og hva som er stand up-komikk.

Og foran speilet står du og tenker at du må slanke deg fordi sommerens intak mat har vært litt i overkant. En stor bunke tusenlapper igjen på skatten gir ingen langvarig glede.

Du ser på et gammelt bilde av deg selv da du var ung, slank og vakker med håret intakt, men kan ikke huske at du var lykkelig da. Lykken, tenker du, kommer ikke, du må ta den. Gripe dagen, men hold kjeft da!

Du ser deg selv i øynene her du står foran speilet en av de første dagene i august. Blikket viker, du orker ikke, for du vet; tiden for nærsynte monologer er ikke nå.

Løft blikket tenker du. Ikke vær så jævla selvopptatt.