ER DET DET INDRE SOM TELLER?

 

Vi nordmenn mener at vi ikke er overfladiske. Vi vil gjerne være seriøse, vi liker ikke fraser og utvendig høflighet. Vi liker bamseklemmer og dype samtaler her til lands.

Det er det indre som teller, og vi skal ikke dømme folk etter hvordan de ser ut eller kler seg. «Alle mennesker kjemper en kamp vi ikke vet noe om, så vær snill» er et at de mest delte av alle visdomsord på sosiale medier.

Men hvor snille og gode og lite fordomsfulle er vi egentlig?

Jeg hører venninnegjengen kakle, jeg er tilstede for alle hippe jentegjenger holder seg med en homse eller fem.

«Er ikke X litt for gammel for å gå i så korte skjørt? Hun tjener jo så godt og burde ha råd til noen cm til? Og beina hennes er ikke lenger hva de var.» Og «Så du henne i bikini da vi var på spa på Farris Bad? Jeg ble litt…»

Fnis.

«Nei, Gud, nå var jeg slem, vi er jo så glad i henne. Men hvem har hjerte til å hviske henne i øret at hun skjemmer seg litt ut?»

Ja, det er det indre som teller.

«Hva mener vi om burkini og hijab da jenter?» Stille. Lang pause.

«Det går jo ikke an å mene noe om det, man blir jo kalt rasist og det som verre er om man ikke liker sånne plagg!» Sukk. «Og den der burkinien…hallo!»

«Vel, jeg liker å se ansiktet til den jeg snakker med! Ferdig snakka!» Skål.

«Eh, snakker du med så mange du ikke ser ansiktet til for tiden da, du bor jo på Dombås?»

«Du skjønner hva jeg mener. Folk løper ikke rundt med finnlandshetter heller da!»

«Eh» sier jeg «er det ikke litt merkelig å bruke tvang mot kvinner man mener er utsatt for tvang? Jeg ser ikke helt logikken!»

«Men ikke begynn med det der da, vi vet hva dere på venstresiden mener, dere har jo berøringsangst for å snakke om islam!»

«Men hør» sier jeg «dere sitter her og sier at X går i for korte skjørt og at hun ikke bør vise seg i bikini fordi alt henger og slenger, er ikke det å ta fra henne friheten til å gå som hun vil?»

«Touche. Å dere homser ser så smarte asså!»

«I love you too.»

Ok, jeg skjønner. Det er det indre som gjelder, men det er det ytre som teller.

Du er nødvendigvis ikke så jævla frigjort bare fordi du ikke dekker deg til, klokka slår, og plutselig er det noen som ber deg om å få på deg fillene igjen. Det er faktisk grenser for hva vi orker å se i det offentlige rom.

Ha en fin kveld.

 

Advertisements

UFF, DISSE KVINNENE!

 

Politikken i Norge er for øyeblikket styrt av kvinner, og i USA kjemper Hillary Clinton for å bli landets første kvinnelige president.

Alle mennesker som søker makt må finne seg i å bli offer for all verdens lyskastere, men for kvinner er det andre regler som gjelder enn for menn. Vi kan akseptere en mann i litt krøllete skjorte og dårlig press i buksen, han har så mye å gjøre og konen er i jobb også, så det er så som så med stellet der hjemme, stakkars ham.

Men for en kvinne er justisen hard om en strømpe rakner eller en lungebetennelse skulle inntreffe, da er man ikke skikket til å inneha et viktig embete. Jeg satt fjetret og så en godt voksen mann gi Clinton råd på Dax 18 etter at hun kollapset under 9/11-minneseremonien. Han sa: «Snakk sant, vær frisk, og kanskje være litt mer hyggelig..»

I disse dager har AP’s Helga Pedersen meldt sitt kandidatur som sametingspresident. Det har ikke gått upåaktet hen. Jeg skal ikke mene noe om hvorvidt hun er den rette til å bekle et slikt embete, men karakteristikkene av henne på nettet er skremmende og nedslående. Hun er en «heks» og hun har «iskalde øyne» en «maktsyk tyrann» og hun er «ukvinnelig i sin framtoning».

Riktignok kan vi spøke med sveisen til Trump og at han kanskje har liten tiss, men man begrunner ikke alle hans mangler med at han er mann. Han er rett og slett en dumming som tilfeldigvis er mann, mens Helga er en «følelsesløs heks» på linje med Sylvi Listhaug som «sikkert flyter om du kaster henne i vannet!»

Jeg er uenig med Sylvi Listhaug i det meste, og jeg aner ikke om Helga Pedersen vil bli god eller dårlig for Sametinget, men jeg synes vi skal holde oss for gode til å angripe kvinnen og i stedet holde oss til den saken det måtte handle om.

Som jeg skrev innledningsvis må alle som går ut i lyset tåle å bli snakket og skrevet om, og de fleste utvikler hard hud etterhvert. Det koster å være tydelig og å mene noe. Men når oppegående kvinner trekker seg vekk fra den offentlige samtalen og ikke orker å gå for makt og synlige posisjoner har vi et problem.

Som den svenske utenriksministeren sa på Skavlan fra New York i går kveld: «Kvinner representerer 50% av verdens befolkning, og vi vil være med å bestemme og ta del i resursene…» Og det skulle da ellers bare mangle.

Men for øyeblikket må de være friske, perfekte, pent kledd og hyggelige, og viktigst av alt, de må drukne om noen hiver dem i vannet. Gjør du ikke det er du heks.

Om en mann kommer seg tørrskodd på land kan man ikke forvente at han både skal være pen på håret og i tøyet. Han er en mann å stole på.

 

 

DEN SAMISKE SUTRINGEN?

 

«Gud som disse nordlendingene sutrer!» hører jeg ofte når jeg er i min gamle hjemby Oslo. «Og verst av alle er samene!» Så følger leksa om rettigheter til land og venn, fiske og bær, grådighet, latskap, samevitser, klaging over at bussen bare går to ganger i uka, og veiene som er for smale og språket som forsvinner og at «er det rart, dere må jo face virkeligheten og ikke stå der som noen joikende klovner som tror dere har krav på alt mulig, og hvordan kan der bevise at dere var der oppe først?!»

Ja, det er jo klart at vi som har valgt å bosette oss i nord kan takke oss selv. Men bor vi der egentlig, sånn fast? spørres det. For flyr vi ikke til Thailand så fort anledningen byr seg? Og får ikke samene stipend bare for å stå opp om morgenen? Og er det ikke vår egen skyld at bussen går to ganger i uka? For hadde vi ikke sittet i de hersens bilene våre hele tiden så hadde jo bussen gått oftere? Og samene er jo ikke urfolk, det vet vi, for de har jo ikke satt spor etter seg i naturen som nordmenn har? Mytene om oss her oppe i nord er mange, og noen få av dem er sanne, dog ikke postkortsamen som joikende pynt i solnedgang med en rein i bånd.

Jo, bussen hadde nok gått litt oftere om vi hadde brukt den mer, og samene hadde nok hatt mer respekt som urfolk om de hadde flyttet inn i hus like tidlig som nordmenn 🙂 (ironivarsel) Og ja, der er nok ganske mange nordlendinger og samer som overvintrer i Thailand, men ikke fler enn det er etnisk norske som gjør det, vil jeg tro. Og den nordnorske krigshisorien hadde nok også blitt fortalt litt oftere om vi hadde hatt ei kongebjørk eller to å skryte av.

Men det vi har er nedbrente hus, bilder som ble borte og en fornorskningsprosess som ikke akkurat var en boost for selvbildet eller selvfølelsen for å si det mildt. Min familie måtte gi opp sin samiske identitet for å eie egen jord, og slik forsvant den samiske befolkningen i våre områder med et pennesstrøk. Fornorskningen var så vellykket at store deler av min familie blir rasende om du påstår at de er samer.

Å ta fra et folk identiteten deres, ta fra dem religionen, musikken og tradisjonene er den perfekte måte å ødelegge det på. Et folk som utsettes for slikt vil etter ganske kort tid tro at det de er blitt har de alltid vært, og omgivelsene vil tro det samme. Noen samer er blitt så fornorsket at de ikke skjønner at de bruker den religionen som fratok dem deres folks egne tradisjoner, musikk og tro som en gyldig og logisk grunn til å ekskludere joik (samenes egen tradisjonsmusikk) og mennesker med en annen seksuell legning enn det som er «vanlig» i et kristent gudshus. Disse er forsnorskningsprosessens soleklare crash test dummies nummer én.

En gang gikk jeg i Tromsøs gater ikledd samekofte. Jeg er en moderne urban mann, beveger meg like uanstrengt på gaten i New York som på fjellet i Nord-Norge. Jeg tenkte ikke over hva jeg hadde på meg, men da to menn stoppet meg midt i Storgata i Tromsø og den ene sa: «Fy faen, jævla slogfinne, pass deg!» skvatt jeg. Jeg forsto ikke at det var meg han snakket til. Og rett etterpå spyttet han meg i ansiktet.

Det var et sjokk. For noen timer tidligere hadde jeg gått i samme gate i helt vanlige klær og ingen hadde reagert, men på grunn av kofta var jeg plutselig blitt en annen, en fiende, en snylter, et outcast som burde pakke seg vekk og dra tilbake til dit jeg kom fra. At jeg er født på en fødeklinikk i Telemark synes ikke når du går i samekofte må vite.

Jeg husker ansiktet til han som spyttet. Høye kinnbein, skråstilte øyne. Selv uten kofte så han ut som en samisk mann. Dog eat dog, sier man på engelsk. Når den undertrykte blir tråkket på og forsøkt usynliggjort blir han en undertrykker selv.  Kanskje hans familie har opplevd den samme som min egen? Jeg vet ikke, men hvorfor ellers dette voldsomme hatet?

Klær skaper folk, heter det. Når jeg «kler meg opp som same» forandres jeg for omverdenen, men inni er jeg den samme; en person født av to kulturer, den samiske og den norske. Jeg er et produkt og et resultat av fornorskningsprossen mot det samiske folk som er i stadig forandring, som det norske, som alle folk. For noen blir jeg aldri helt norsk, og for andre vil jeg aldri bli god nok same, jeg er født midt på skjøten av to kulturer som gnisser mot hverandre som jordplater. Og under renner tidens elv.

Om tre uker har jeg premiere på stykket «HEVN» ved det samiske nasjonalteateret. Det handler om nettopp dette. Hva skjer med oss om vi selger den unike kulturen vår for penger, lar storsamfunnet hente ut alt som finnes av verdi? Hvem er vi da? Og hvor går veien videre når den kortsiktige gevinsten er brukt opp? Dette er ikke sutring, men høyst relevante spørsmål fra et folk der mange lever av og for  en marginalisert næring det bare finnes én av i verden.

 

mer info: http://www.beaivvas.no

JEG ER IKKE BEDRE ENN ANDRE.

Foto: Pål M. Laukli

 

Hvem faen tror du at du er?

Tror du at du er bedre enn andre? Nei, det er du ikke, du er en kjip liten fyr som tror du er så jævla god, og hvor mange ganger skal du blogge om den fæle faren din som slo deg? Vi har hørt det nå, men husker du Lisa? Snille fine gode Lisa som du mobbet så lenge at hun ikke orket å bo i byen lenger?  Jeg har bare en ting å si til deg: Fuck off!!

For et par uker siden fikk jeg denne tiraden fra et menneske jeg kjente en gang for tretti år siden. Jeg har møtt ham to ganger etter det, og han tror han kjenner meg, at jeg er den jeg var den gangen. Det er jeg ikke.

Men Lisa? Ja, det stemmer, jeg mobbet Lisa som jeg ikke syntes var kul nok, som ikke hadde de rette meningene, som ikke var smart nok eller leste de rette bøkene. Jeg har ikke et eneste ord til forsvar.

Lisa var vakker. Lisa var snill. Men i mine øyne var hun altså feil den gangen for tretti år siden. Jeg gjorde alt for å stenge henne ute fra gjengen. Jeg snudde ryggen til henne, og en gang dreit jeg henne ut i alles påhør. Ingen sa i fra der jeg satt og holdt hoff på kafeen der vi alle gikk. Jeg var den kule fyren som alle ville henge med.

Lisa var feil. Lisa var ikke kul. Tretti år senere sitter jeg og skammer meg over det jeg gjorde. Skammer meg så mye at jeg kjenner rødmen får hodet mitt til å koke. Det er det eneste jeg kan gjøre, rødme og føle stor skam. Jeg kan ikke be om unnskyldning. Lisa lever ikke lenger.

Hvem faen tror jeg at jeg er?

Jeg er ikke bedre enn andre. Men jeg er blitt eldre, mer voksen. Ja, jeg har skrevet noen ganger om min voldelige far, men nå skriver jeg om meg selv som mobber. Som en kjip fyr som gjorde det samme som de menneskene jeg i dag forakter.

Er jeg en mobber i dag? Ja, det kan jeg være, noen ganger.

Men jeg har sterkere verktøy til å stanse meg selv når jeg kjenner slike tanker komme. Jeg kan puste dypere, telle til ti. Si til meg selv: Ok, du liker ikke dette mennesket, men hvorfor? Hva er det som trigger? Er det noe i meg selv jeg ser? Og sakte men sikkert glir det vekk.

Nei, jeg liker ikke alle.

Jeg synes ikke alle er like kule. Jeg kan til og med «forakte» folk, jeg er ikke bedre. Men jeg er ingen mobber i ordets rette forstand lenger, tror jeg. Jeg er krass og skarp i kanten, men jeg er ikke ond som denne tidligere vennen påstår.

Men jeg skammer meg for det med Lisa. Jeg skammer meg for mye annet jeg har gjort eller ikke gjort. Men jeg skammer meg ikke for at jeg skriver dette.

Jeg er faktisk så voksen nå at jeg kan se to ganger på et menneske jeg i utgangspunktet tror jeg ikke liker, og så kan jeg vise smørsiden og si noe hyggelig. Det kan ha en forbløffende og fin effekt. Men man trenger ikke like eller bli likt av alle. Men det er lov og ganske smart å være snill.

Og til deg som sendte med den lange tiraden, du skrev at jeg «innerst inne er en livredd liten gutt som higer etter oppmerksomhet og etter å bli elsket». Du har helt rett, og det tenker jeg å forstette med å være.

Og til sist. Hvil i fred Lisa. Unnskyld. Hilsen Sven.

 

OM Å KOMME UT AV SKAPET.

 

Jeg sto fram som homofil i 1971.

Den gangen var det å ha sex med en person av sitt eget kjønn en kriminell handling. Som åpen homofil var mange yrker og arbeidsplasser stengt, og det var ingen selvfølge at folk ville leie ut hybel eller leilighet til deg. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg beinfløy fra gjengene som sto oppe i gata ved Metropol og ventet på «de jævla soperne» for å gi oss bank.

Mange av oss som gikk foran og våget å være åpne ble også slått hånden av av foreldre og ble ekskludert av vennekretsen, vi var persona non grata bare på grunn av at vi hadde sagt tre ord offentlig: «Jeg er homo.» Dette kan nok høres litt merkelig ut i dag, men slik var Norge på 1970-tallet.

For kort tid siden kom norskpakistanske kulturpersonligheten Noman Mubashir ut av skapet, og ble bejublet av nesten hele det norske folk.

Selvfølgelig var det noen få som måtte helle litt malurt i gledesbegeret, men verden har tatt store skritt framover siden 1971. Det er gledelig. Jeg har stor respekt for at Mubashir brukte lang tid på å komme ut, og jeg tenker at nå er han hel, nå er han endelig fri.

Det jeg ikke liker er utsagn som dette.

«Han er homo? Hva så? For meg er seksuell legning overhodet ikke viktig? Gjesp!» eller «Er vi ikke mennesker alle sammen? Hvem bryr seg om hva folk driver med under dyna?»

Selvfølgelig er dette oppfyllelsen av den drømmen vi bar på da vi sto alene i kampen for aksept. Men det ligger en slags subtil diskriminering i slike utsagn.

For i motsetning til nå da folket stiller seg bak oss, går i pridetoget sammen med oss og støtter oss, poster flagg og hjerter etter det grusomme som hendte i Orlando, var vi helt alene den gangen og fikk liten støtte verken fra folket eller politisk ledelse i Norge. Vi gikk ut i krigen som pur unge kvinner og menn og kjempet for vår frihet, vårt likeverd og for respekt. Og det er faktisk på grunn av oss at folk i dag kan trekke på skuldrene å si «Ja, han er homo, so what?»

For ingen kamper er vunnet for alltid.

Sporene etter de som tråkker opp stiene gror fort igjen, og nye hatbølger dukker opp. Det er nettopp det hendelsen i Orlando viser.

Og selv om vi er nesten fremme ved aksept og likeverd i Norge er vi ikke der vi skal være. I enkelte maskuline, kristenfundamentalistiske eller konservative miljøer er det fremdeles utenkelig for mange å stå fram som den de er. Og fremdeles er «jævla homo» et av de meste «populære» mobbe-ordene i norske barnehager og skoler. Det er det viktig å ta innover seg.

Og i land ikke så langt fra oss sliter homofile, lesbiske og transpersoner med å kunne leve sine liv til det fulle. Det skal vi også ha respekt for.

Så jeg synes ikke vi skal trekke på skuldrene å si «Ja, so what?» til folk som kommer ut, vi skal heller si: «Så fint, du er blitt deg selv, du er fri, lev levet ditt i fullt dagslys!»

For det er ikke så enkelt at sex er privat og noe ingen har noe med. Det er mulig det er det når du er en helt «vanlig» heterofil, men prøv å være homo 24/7 i alle mulige situasjoner, og så snakkes vi, ok?

JE SUIS KNEBLET.

 

De fleste av oss bruker og leser Facebook som vi før leste aviser. Og mange blir sure når en artikkel som deles der ligger bak en betalingsmur. For vi vil ikke betale for nyheter lenger og mange av oss har glemt at journalistikk er et yrke.

«Jeg så det på Facebook» er vel en av de mest brukte setningene for tiden, og er du ikke bruker av dette nettstedet har du rett og slett ikke noe liv, slik er det blitt. Dette har de fleste medier forstått og derfor har de gått til sengs med Mark Zuckerberg og hans suksessfulle nettsamfunn. Men Mark Zuckerberg driver ikke et mediehus, som noen tror, Facebook er et nettsamfunn med nesten to milliarder brukere, og dette samfunnet har sine egne, rigide regler og gründeren kaller seg ikke redaktør. Han er forretningsmann.

I går hadde den norske avisen Aftenposten sine 15 minutes of fame i forbindelse med at den fikk Zuckerberg til å gi seg i feiden om det famøse bildet av napalmpiken fra 1972 som nettsamfunnet har slettet hos alle som har postet det, og noen har sogar blitt stengt ute. Jeg ble selv sensurert i går ettermiddag, så jeg er også en av de kule gutta som står opp for ytringsfrihet og sensur.

Det toppet seg i da statsminister Erna Solberg fikk sitt bilde slettet, og det norske folket løp i nesten samlet flokk inn i en indignert blodtåke. Je suis kneblet, og dette går da virkelig ikke an, skrek folk fra toppen av lungene og viftet med ytringsfriheten.

Nå er vel ikke begrenset ytringsfrihet det jeg savner mest på Facebooks SoMe-sider.

Grensen for hva som kan sies og skrives går langt forbi høflig anstendighet og respekt. Du kan hetse muslimer, kvinner, homser og lesber uten at det får særlige følger. Du kan kalle folk de verste ting uten at Mark Zuckerberg sletter det eller stenger deg ute. Det er først når naken hud blir postet at den pietistiske alarmen går i Sillicon Valley.

Eller også om man skriver noe nedsettende om Tyrlia eller poster et kart over Kurdistan. For Facebook prøver å få herredømme i Tyrkia og da er det ikke særlig smart å fornærme dette landet. Jeg kan ikke se at alle jes suis kneblet folkene har ropt særlig høyt over dette, ei heller at Facebook har et ganske merkelig syn på kunst, det være seg foto eller maleri. Hud er hud, kjønnsorganer er kjønnsorganer, og at et helt tydelig og viktig budskap følger kunstverket synes ikke Facebook å oppfatte. Og nå vet at de heller ikke alltid forstår eller erkjenner at et fotografi har historisk betydning.

Men i går ble altså mange svært indignert.

«Tenke seg til, at selv statsminister Erna Solberg blir senurert!» skrev mange, som om det burde være en regel som sier at folk med makt bør kunne poste det de vil? Men heldigvis, på Facebook er selv en norsk statsminister en helt vanlig bruker. Og det blir litt hult når hun i tillegg representerer et parti som overhodet ikke sto på den stakkars napalmpikens side i Vietnamkrigen, men går ut i media og sier at det er viktig at noen ikke sensurerer vår nære historie, hun burde faktisk huske sitt eget partis historie.

Jeg er fullstendig uenig i at Facebook skal drive sensur.

Og i går vant man en seier mot den mektige Zuckerberg. Nå blir det spennende å se hva denne nyvunne ytringsfriheten vil bli brukt til. Håper den blir brukt til å løfte fram de stemmeløse som ikke har muskler eller krefter til å stå i mot et mektig nettsamfunn som har tatt herredømme over store deler av verden.

At f. eks Tyrkia og Kina av og til stenger Facebook for å ta kontroll over folket er vel hakket verre enn at vi ikke får postet de bildene vi vil? At innvandringsfiendtlige grupperinger får drive sine lugubre sider der, bryr vi oss? Er vi kritiske nok til hvordan den norske staten behandler de små barna som sitter «fengslet» på Trandum? Jeg synes ikke det, men det er mye mer alvorlig at disse stemmeløse får vår støtte enn at Tom Egeland og Aftenpostens redaktør får heltestatus? (Men æres den som æres bør.)

Men slik er det jo alltid, når je suis kneblet-folket løper i flokk blir vi litt nærsynte. Men i går var Aftenposten ute og tok Facebook skikkelig hardt, og kom på forsider over hele verden på grunn av, eh, Facebook. Og Zuckerberg kan nok en gang le hele veien til banken. Han har knekket en kode selv uten betalingsmur. Ja, det er en kattepine. Man skulle kanskje ikke ha vært så kritisk til alle katte og matbildene, at et nettsamfunns brukere  skulle få noe i topplokket forkludret det hele.

 

UTFORDRING AKSEPTERT?

Foto: Pål M Laukli

I disse dager poster folk ungdoms og barnebilder av seg selv på Facebook, en i og for seg ganske så uskyldig ting å gjøre. Men for de fleste av oss var ungdomstiden ganske traumatisk. Du forlater barndommen og skal inn i en annen kropp du ikke kjenner, du rives og slites og hormonene herjer som djevler i blodet.

Og nå sitter vi her, noen tiår senere og stirrer på bilder av oss selv som unge, slanke og vakre og undres over hvorfor vi plagde oss selv med all verdens dumme komplekser når vi var nesten perfekte, i alle fall på utsiden.

IMG_4680

Å poste et bilde av seg selv er vel ingen utfordring å akseptere? Jo, det er det.

Når jeg ser på de ytterst få bildene jeg har av meg selv som ung ser jeg at jeg er vakker, men redd. Øynene som stirrer inn i kameralinsen. Og jeg kan ikke huske at jeg var lykkelig eller glad. Jeg var et offer i ni eviglange skoleår, og hjemme var det også et terrorregime med en far som var en lederskikkelse i Jehovas Vitner med harde knyttnever som trodde at Gud hadde skrevet et eget lovverk bare for ham.

Så ja, det er en utfordring å poste et ungdomsbilde av meg selv, fordi det gjør vondt å se på det, selv så mange år etter at det er tatt. Jeg kan når som helst hente fram angsten fra da jeg ble dynket i snøen og holdt så hardt at jeg ikke fikk puste, og skrekken når guttene tok fra meg astma-medisinen og kastet den i vannet.

Noen «intellektuelle» facebookere mener at vi som poster gamle bilder av oss selv er en gjeng halvblinde lemen som løper i flokk. At vi er totalt ukritiske til hva vi poster på SoMesider. At vi den ene dagen legger ut det mest private og neste dag er rasende på Facebook fordi bildet av den nakne napalmpiken blir sensurert vekk.

Vel, det er ikke, og det har aldri vært noen logikk i hva vi driver med på Facebook. Ja, den ene dagen poster vi franske flagg og forlanger at folk skal kalle oss Charlie, og den neste ber vi Hege Storhaug eller Per Fugelli om å klappe igjen.

Så ja, jeg er et blind lemen som har postet et bilde av meg selv fra den gangen jeg var ung, og jeg gjør det fordi jeg håper at noen ser det og husker denne redde litt femi gutten jeg ikke lenger er. Husker at de slo ham så blodet rant og fortennene løsnet, så ham løpe vekk med hivende pust for å dukke ned i vannet og hente opp medisinen han var avhengig av for å kunne puste, at du kanskje var en av dem som kastet stein på ham nede i vannet. Læreren som sa: «Du får ikke synge i timen, du har så stygg sangstemme..» selv om jeg vel er den eneste i den klassen som lever av å synge i dag.  Og jeg har ikke sett noen av dere siden den gangen fordi «samehomoen» aldri ble invitert på noen reunion.

Jeg synes denne bilde-bonanzaen er strålende.

Den minner oss om noe sårt, om det vi var, om det som gudskjelov aldri kommer tilbake. Og den bør i beste fall få oss til å si til våre unge i dag:  Du er fin nok, du er pen nok, du er tynn nok. Holde rundt dem å fortelle dem at det ikke er så farlig å være menneske, at det går bra.

Så ja, heller dette enn tusen stupide duckface-selfier og alle disse photoshoppede bildene vi ser overalt, og dikke dikk og søte du og Gud så fint det ble etter at du pussa opp badet.

Men det er nå en gang slik på sosiale medier at uansett hva du gjør eller ikke gjør, så skal du tas.

Nb. Jeg ser ikke bort i fra at noen også hadde en lykkelig og problemfri oppvekst som det er en fryd å huske.