OM Å KOMME UT AV SKAPET.

 

Jeg sto fram som homofil i 1971.

Den gangen var det å ha sex med en person av sitt eget kjønn en kriminell handling. Som åpen homofil var mange yrker og arbeidsplasser stengt, og det var ingen selvfølge at folk ville leie ut hybel eller leilighet til deg. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg beinfløy fra gjengene som sto oppe i gata ved Metropol og ventet på «de jævla soperne» for å gi oss bank.

Mange av oss som gikk foran og våget å være åpne ble også slått hånden av av foreldre og ble ekskludert av vennekretsen, vi var persona non grata bare på grunn av at vi hadde sagt tre ord offentlig: «Jeg er homo.» Dette kan nok høres litt merkelig ut i dag, men slik var Norge på 1970-tallet.

For kort tid siden kom norskpakistanske kulturpersonligheten Noman Mubashir ut av skapet, og ble bejublet av nesten hele det norske folk.

Selvfølgelig var det noen få som måtte helle litt malurt i gledesbegeret, men verden har tatt store skritt framover siden 1971. Det er gledelig. Jeg har stor respekt for at Mubashir brukte lang tid på å komme ut, og jeg tenker at nå er han hel, nå er han endelig fri.

Det jeg ikke liker er utsagn som dette.

«Han er homo? Hva så? For meg er seksuell legning overhodet ikke viktig? Gjesp!» eller «Er vi ikke mennesker alle sammen? Hvem bryr seg om hva folk driver med under dyna?»

Selvfølgelig er dette oppfyllelsen av den drømmen vi bar på da vi sto alene i kampen for aksept. Men det ligger en slags subtil diskriminering i slike utsagn.

For i motsetning til nå da folket stiller seg bak oss, går i pridetoget sammen med oss og støtter oss, poster flagg og hjerter etter det grusomme som hendte i Orlando, var vi helt alene den gangen og fikk liten støtte verken fra folket eller politisk ledelse i Norge. Vi gikk ut i krigen som pur unge kvinner og menn og kjempet for vår frihet, vårt likeverd og for respekt. Og det er faktisk på grunn av oss at folk i dag kan trekke på skuldrene å si «Ja, han er homo, so what?»

For ingen kamper er vunnet for alltid.

Sporene etter de som tråkker opp stiene gror fort igjen, og nye hatbølger dukker opp. Det er nettopp det hendelsen i Orlando viser.

Og selv om vi er nesten fremme ved aksept og likeverd i Norge er vi ikke der vi skal være. I enkelte maskuline, kristenfundamentalistiske eller konservative miljøer er det fremdeles utenkelig for mange å stå fram som den de er. Og fremdeles er «jævla homo» et av de meste «populære» mobbe-ordene i norske barnehager og skoler. Det er det viktig å ta innover seg.

Og i land ikke så langt fra oss sliter homofile, lesbiske og transpersoner med å kunne leve sine liv til det fulle. Det skal vi også ha respekt for.

Så jeg synes ikke vi skal trekke på skuldrene å si «Ja, so what?» til folk som kommer ut, vi skal heller si: «Så fint, du er blitt deg selv, du er fri, lev levet ditt i fullt dagslys!»

For det er ikke så enkelt at sex er privat og noe ingen har noe med. Det er mulig det er det når du er en helt «vanlig» heterofil, men prøv å være homo 24/7 i alle mulige situasjoner, og så snakkes vi, ok?

Advertisements

5 kommentarer om “OM Å KOMME UT AV SKAPET.

  1. Nok en gang fikk jeg nye tanker om noe jeg trodde jeg hadde tenkt ferdig. Jeg var sånn «so what» i betydningen at andre folks kjærlighetsliv er ikke noe jeg skal legge meg borti eller bedømme som rett eller galt. Hva voksne folk gjør i enighet er ikke min sak. Jeg har aldri tenkt at denne saken, sikkert i likhet med mange andre må kjempes kontinuerlig. Det er svært få ting man kan eller skal ta for gitt, og det må vi nok ikke glemme, enten det berører oss direkte eller mer teoretisk og prinsipielt. Takk for en viktig vekker.

  2. Jeg tenker vel likt med Anne over «det er jo ikke min sak hvem folk vil leve sammen med, så lenge de har det bra». Men når Noman har brukt så mange år på å våge å komme fram som seg selv, så forteller det veldig mye om hvor vanskelig det fremdeles er å komme ut av skapet. Han fortjener respekt, ikke bare et skuldertrekk. All ære til de som gikk foran og kjempet kampene først, og all ære til de som står fram i dag, de har kjempet sin kamp, og de har vunnet sin egen seier.

  3. Utrolig bra det du skriver! Fantastisk, og tankevekkende.
    Du sier «endelig er han fri»… men, ER du egentlig fri i dag, selv om du velger å komme ut av skapet? Jeg har noen tanker om at fri, det er du først den dagen man ikke hører noen kommentarer om hva slags legning man har/ikke har; eller når du ikke lenger trenger uttrykket «komme ut av skapet». Man sitter fremdeles i en bås, og møter fordommer – til og med i Norge. Bare noen tanker herfra..

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s