DEN SAMISKE SUTRINGEN?

 

«Gud som disse nordlendingene sutrer!» hører jeg ofte når jeg er i min gamle hjemby Oslo. «Og verst av alle er samene!» Så følger leksa om rettigheter til land og venn, fiske og bær, grådighet, latskap, samevitser, klaging over at bussen bare går to ganger i uka, og veiene som er for smale og språket som forsvinner og at «er det rart, dere må jo face virkeligheten og ikke stå der som noen joikende klovner som tror dere har krav på alt mulig, og hvordan kan der bevise at dere var der oppe først?!»

Ja, det er jo klart at vi som har valgt å bosette oss i nord kan takke oss selv. Men bor vi der egentlig, sånn fast? spørres det. For flyr vi ikke til Thailand så fort anledningen byr seg? Og får ikke samene stipend bare for å stå opp om morgenen? Og er det ikke vår egen skyld at bussen går to ganger i uka? For hadde vi ikke sittet i de hersens bilene våre hele tiden så hadde jo bussen gått oftere? Og samene er jo ikke urfolk, det vet vi, for de har jo ikke satt spor etter seg i naturen som nordmenn har? Mytene om oss her oppe i nord er mange, og noen få av dem er sanne, dog ikke postkortsamen som joikende pynt i solnedgang med en rein i bånd.

Jo, bussen hadde nok gått litt oftere om vi hadde brukt den mer, og samene hadde nok hatt mer respekt som urfolk om de hadde flyttet inn i hus like tidlig som nordmenn 🙂 (ironivarsel) Og ja, der er nok ganske mange nordlendinger og samer som overvintrer i Thailand, men ikke fler enn det er etnisk norske som gjør det, vil jeg tro. Og den nordnorske krigshisorien hadde nok også blitt fortalt litt oftere om vi hadde hatt ei kongebjørk eller to å skryte av.

Men det vi har er nedbrente hus, bilder som ble borte og en fornorskningsprosess som ikke akkurat var en boost for selvbildet eller selvfølelsen for å si det mildt. Min familie måtte gi opp sin samiske identitet for å eie egen jord, og slik forsvant den samiske befolkningen i våre områder med et pennesstrøk. Fornorskningen var så vellykket at store deler av min familie blir rasende om du påstår at de er samer.

Å ta fra et folk identiteten deres, ta fra dem religionen, musikken og tradisjonene er den perfekte måte å ødelegge det på. Et folk som utsettes for slikt vil etter ganske kort tid tro at det de er blitt har de alltid vært, og omgivelsene vil tro det samme. Noen samer er blitt så fornorsket at de ikke skjønner at de bruker den religionen som fratok dem deres folks egne tradisjoner, musikk og tro som en gyldig og logisk grunn til å ekskludere joik (samenes egen tradisjonsmusikk) og mennesker med en annen seksuell legning enn det som er «vanlig» i et kristent gudshus. Disse er forsnorskningsprosessens soleklare crash test dummies nummer én.

En gang gikk jeg i Tromsøs gater ikledd samekofte. Jeg er en moderne urban mann, beveger meg like uanstrengt på gaten i New York som på fjellet i Nord-Norge. Jeg tenkte ikke over hva jeg hadde på meg, men da to menn stoppet meg midt i Storgata i Tromsø og den ene sa: «Fy faen, jævla slogfinne, pass deg!» skvatt jeg. Jeg forsto ikke at det var meg han snakket til. Og rett etterpå spyttet han meg i ansiktet.

Det var et sjokk. For noen timer tidligere hadde jeg gått i samme gate i helt vanlige klær og ingen hadde reagert, men på grunn av kofta var jeg plutselig blitt en annen, en fiende, en snylter, et outcast som burde pakke seg vekk og dra tilbake til dit jeg kom fra. At jeg er født på en fødeklinikk i Telemark synes ikke når du går i samekofte må vite.

Jeg husker ansiktet til han som spyttet. Høye kinnbein, skråstilte øyne. Selv uten kofte så han ut som en samisk mann. Dog eat dog, sier man på engelsk. Når den undertrykte blir tråkket på og forsøkt usynliggjort blir han en undertrykker selv.  Kanskje hans familie har opplevd den samme som min egen? Jeg vet ikke, men hvorfor ellers dette voldsomme hatet?

Klær skaper folk, heter det. Når jeg «kler meg opp som same» forandres jeg for omverdenen, men inni er jeg den samme; en person født av to kulturer, den samiske og den norske. Jeg er et produkt og et resultat av fornorskningsprossen mot det samiske folk som er i stadig forandring, som det norske, som alle folk. For noen blir jeg aldri helt norsk, og for andre vil jeg aldri bli god nok same, jeg er født midt på skjøten av to kulturer som gnisser mot hverandre som jordplater. Og under renner tidens elv.

Om tre uker har jeg premiere på stykket «HEVN» ved det samiske nasjonalteateret. Det handler om nettopp dette. Hva skjer med oss om vi selger den unike kulturen vår for penger, lar storsamfunnet hente ut alt som finnes av verdi? Hvem er vi da? Og hvor går veien videre når den kortsiktige gevinsten er brukt opp? Dette er ikke sutring, men høyst relevante spørsmål fra et folk der mange lever av og for  en marginalisert næring det bare finnes én av i verden.

 

mer info: http://www.beaivvas.no

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s