Nord-Norge, en kulturell no go zone?

Foto: Aslak Mienna/Beaivvas. Fra «Hevn» av Sven Henriksen Regi: Rolf Degerlund.

Jeg har jobbet i Nord-Norge i elleve år. Nå er jeg møkk lei. Lei av å bli oversett. Forbanna over ikke å bli anmeldt. Skuffa over folk som mener at jeg klager. Jeg klager ikke, jeg er sint, og nå sier jeg i fra.

Som sagt, jeg var vært i nord et drøyt tiår. Jeg flyttet opp hit fordi det er vanskelig for en frilanser å leve av å være skuespiller og dramatiker i Oslo. Det er mange om beinet og jobbene er få. Og jeg var lei av å være en irriterende flue under lampekuppelen på diverse teatersjefskontor, så jeg stakk nordover og fikk masse å gjøre. Burde jeg ikke være glad og fornøyd? Jo, med jobben er jeg fornøyd, men ikke med hvordan pressen behandler oss som bor her oppe ved iskanten på Nordpolens dørstokk.

Før jeg fortsetter denne tiraden vil jeg presisere at jeg ikke er ansatt noe sted, og skriver denne teksten som fripenn og ut i fra eget engasjement. Jeg har altså ikke noe usnakket med de teatrene eller samarbeidspartnerne jeg jobber med her i nord. Ok?

Som dramatiker har jeg i løpet av de siste elleve årene hatt syv (7) urpremierer på nyskrevne teaterstykker i nordområdene. Fire ved Nordland Teater, to ved Det samiske nasjonalteatret Beaivvas, og et ved Giron Sami Teater i Sverige.

Kun ett (1) av dem er blitt anmeldt av riksmedia i Norge, da på grunn av at premieren var lagt til FINN (den gangen pressen anmeldte ting som hadde premiere under Festspillene i Nord-Norge) og bare ett (1) er blitt sett av Heddajuryen (mitt siste ved Nordland Teater – musikalen «Svarta Bjørn» i regi av Stein Winge)

Som dramatiker er jeg svært opptatt av å skrive gode roller for kvinner.

Alle mine stykker har hatt bærende kvinnelige roller. For øyeblikket turnerer jeg med eget stykke «Hevn» der fire av de bærenede rollene blir spilt av kvinner.

Produksjonen er blitt skrevet om av samiske medier, fått omtaler, men ingen direkte kritikk. Kun Klassekampen av riksmedia har ofret spalteplass på forestillingen som skal turnere i noen uker til og ender opp på DNT i Oslo 15. og 16. november.

De store avisene i hovedstaden anmelder ikke forestillinger som ikke er premierer, så det toget er gått, selv om jeg mener at riksdekkende aviser bør dekke det som skjer av kultur nordfra, og ha forståelser for at ikke alle premierer kan legges til hovedstaden.

Når dette er sagt, det er verken anmeldelser eller priser som teller når man jobber med teater, det er de gode publikumsmøtene, alle øyeblikkene da det svinger, når du føler at du har fått til det du håpet på, og at publikum setter pris på det som gjør.

Det ergelige er at fra Trondheim og nordover er det ofte dødt hav når det kommer til å bli omtalt. Så derfor, som en av de mest produktive dramatikere i dette langstrakte landet hever jeg nå stemmen.

Vi som bor her oppe lager også teater, noen ganger svært godt teater, vi finnes, vi står på, og kor faen i helvete e dokker som vasser rundt i sirkel i Spikersuppa og skriver om mangel på kvinneroller og god ny norsk dramatikk? Den skrives, den spilles, og den konsumeres.

Ja, Beaivvas fikk både Hedda og Kritikerprisen for «Vidas Extremas», men det hadde nok aldri skjedd om ikke premieren var blitt lagt til Oslo.

Nordland Teater har aldri fått en Hedda, og HT pris to tre ganger så vidt jeg vet.

Men det som ikke blir sett blir ikke anmeldt, det som ikke skrives om får ingen høre om, og det får heller ingen priser, og i redaksjonene er budsjettene stramme, ja vei vet, det er dyrt å fly og hotell og overnatting etc.

Og for øyeblikket er det vel bare å konstatere: What happens in Nord-Norge stays in Nord-Norge, om man ikke bruker halve budjsettet på å flytte forestillingen til hovedstaden. Eller så får vi hyre inn noen kjendiser? Glemmer aldri da ekskjendis Pia Haraldsen hadde syv små replikker i «Romeo&Julie» ved Haugesund Teater, et teater nesten ingen visste fantes. Da satte 25 kulturjournalister seg på flyet over fjellet, men kom skuffet tilbake og meldte om «mye skrik og lite ull» – skulle du sett.

Det er forresten ikke bare avisene som har stramme budsjetter, det har teatrene også, og her ved det samiske nasjonalteateret faller taket snart i hodet på oss, men teater skaper vi, det skal vi ha.

oktober 28, 2016oktober 28, 2016 by svenhenriksen 4 kommentarer

Den femi homoskrulla.

Av og til leser eg kronikker av homser som ikke orker å bli satt i samme bås som de femi homoskrullene. De vil være helt «vanlige» menn der det ikke synes at de er homo, som om det å være «synlig» homo er en skavank.

Jeg blir litt lei meg når jeg leser slikt, for er det å være feminin mindre verdt enn å være maskulin? Selvfølgelig er det det i det samfunnet vi lever i. De maskuline verdiene er å foretrekke, og hvor ofte har jeg ikke hørt eller lest på datingsites: «Jeg er homo, og jeg vil ha en mann, ikke en femi divaqueen som lager drama 24/7»

Men det er de femi homsene media elsker fordi de er lette å «selge inn» til publikum fordi de innfrir alle de forutinntatte holdningene mange har til homofile menn.

Derfor blir stylister, blomsterdekoratører og frisører folkekjære homofile og de som oftes figurerer i det offentlige rommet og er de som får taletid i media. Det er trygt, det utfordrer  ingen, og alle kan tenke at «ja da, homsene er søte og morsomme, la de bare legge håret på hverandre og sminke konene våre..» Men ja, det hender at media en sjelden gang greier å spa opp en homofil potetbonde eller krigsreporter, og alle tenker jøsses, så rart.

Jeg får ofte høre at jeg ikke er «sånn typisk homo». Det gjør meg litt irritert. Er jeg ikke typisk homo fordi jeg ikke sitter med knekk i håndleddet og sier til den jeg snakker med at «Gud, den genseren løfter virkelig fram øyenfargen din kjære!?»

Jeg er først og fremst menneske. Og jeg er hard, maskulin, tøff, uredd, myk, sårbar, redd, hysterisk, dramaqueen, nevrotisk, femi, skrullete, dum, klok, ja stort sett. Ingen er kun én ting, selv ikke den mest macho mannen eller den hyperfeminine kvinnen.

Så jeg synes det er trist at det maskuline etterlyses for å gjøre homser mer spiselig for folk flest, og ikke minst gjøre det lettere og mindre ubehagelig for unge homser å komme ut av skapet. Vi kjemper for friheten til å være den vil vil, det være seg sminkør eller skjeggete tømmerhugger.

oktober 26, 2016oktober 26, 2016 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

Når heteroene overtar homokampen.

Kjære vene, det er ikke det, og takk for støtten, men ingen liker å bli fortalt hva de skal føle? sier jeg til en hetero venn som kjefter på meg fordi jeg ikke er hoppende glad for at homofile og lesbiske får gifte seg i kirken. For å si det rett ut, kirken bryr meg ikke noe særlig, den er et gammelt hus der det er lavere under taket enn de fleste andre steder og jeg orker ikke å ha noe med den å gjøre.

Ja, jeg vet, det er mange gode krefter som jobber der, og det går framover i sneglefart, det er mye å glede seg over. Kvinnelige prester og biskoper, og nå kan to mennesker av samme kjønn få lov til å gifte seg der, ja, hurra, det er kjempeflott for de som liker slikt.

Men, sier min venn, dere har jo kjempet for dette i mange mange år!? Hvem er vi? sier jeg litt surt, mener du å si at alle homofile og lesbiske er en giftesyk gjeng som har sittet med dirrende leppe på kirketrappa siden svartedauen?

Min venn synes jeg er lite takknemmelig, og det er det mye mulig jeg er, men jeg skulle like å se den heterofile majoriteteten bli pålagt et unisont takknemmelighetskrav om noe storslagent skulle vedefares dem. Men vi homoer og lesber er altså like mangfoldige som de som er hetero. Noen vil gifte seg i kirken og andre vil ikke det, og non driter i kirken, men ingen liker å bli satt i bås.

Vi som tok opp kampen og kom ut av skapet på tidlig 70-tall kjempet for likeverd, og mye er vunnet. Men når akseptet har gått så lang at hetrofile skjeller ut homoer som er kritiske til andre homoers meninger og skriverier blir jeg litt oppgitt.

For det er ikke «dog eat dog» at en homo synes en annen homo er døv og teit som f. eks har en blogg som handler om at du blir tynn og lekker om du bare spiser piska eggehviter til frokost eller at om du har spist et wienerbrød må du løpe 5 km for å gjøre bot for dine synder. Da har du spiseforstyrrelser. Jeg tar meg den frihet å mene at dette er idiotisk fjas og da er du ute og kjører med hue ditt. Ja, det er lov å hate meg for dette.

Så har du den andre typen bloggere som sutrer og skriver «Å jeg vil ikke stigmatiseres som homo asså! Jeg vil ikke at folk skal sammenligne meg med de hysteriske skrullene som går i tog på Karl Johan og er så skumle at folk må holde unga inne! Jeg vil bare være helt vanlig jeg.!»

For all del, ingen nekter deg å være helt vanlig. Mal postkassa di i samme farge som alle de andre i borettslaget, kjøp stasjonsvogn, labrador, kattunger, trampoline, to unger fra USA og forsvinn i den grå massen, feel free, men om du ikke orker å være homo så er det bare å krabbe inn i det skapet du kom fra!

Jeg har prøvd å si slikt til noen av de folka, men det er da hetroene kommer for å ta deg. For skjønner ikke jeg at det er tøft å være homo? Vet ikke jeg hvor vanskelig det er? Vet jeg ikke at mange homoer tar selvmord? Vet jeg ikke at det vanligste mobbeordet i barnehager og i de lave trinn på barneskolen er: HOMO!!!?

Jo, det vet jeg, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har skrevet om det, og jeg vet ikke hvor mange debatter og kamper jeg har tatt for likeverd og aksept for homser og lesber. Men jeg finner meg ikke i at vi homser og lesber skal stakarsliggjøres som en homogen gruppe av nevrotiske nervevrak som kommer til å ta livet av oss bare du stirrer hardt på oss.

Ja, noen av disse finnes, og ja, det er tøft å være ung homo på landsbygda eller i trange fjordhøl, men vi er også mennesker med ressurser, som sitter i maktposisjoner, er kunstnere og snekkere, ja stort sett. Vi er som folk flest.

Så ja, tusen takk for støtten, men dette er ikke din kamp kjære hetero.Og bli nå ikke krenka er du snill, støtten er jeg faktisk takknemmelig for.

Vi har en felles kamp som mennesker. Vi har en felles kamp for likeverd.

Kampen for at alle skal få være den de vil, elske den de vil, gifte seg eller ikke, i kirke eller hos byfogd.

Men vi bør tåle uenighet og kunne kjefte og smelle på hverandre uten å bli krenka. At jeg synes at en homofil rosablogger er teit betyr ikke at jeg mener at han ikke skal få lov til å drive med det han gjør. Og jeg tråkker ikke på ham som menneske, jeg synes bare det han driver med er fjollete på samme måte som han kanskje synes mine politiske utgytelser er meningsløse.

Men hetroene er der og kjefter, skal han ikke få lov til å skrive om hva han vil? For all del, om du tror at verden blir bedre om alle spiser eggehviter til frokost, greit for meg. Verden blir sikkert ikke særlig bedre om jeg kjefter på Sylvi Listhaug.

Men kampen er ikke over, mye gjenstår. For å være helt alvorlig, den gangen jeg kom ut som homo var mitt seksualliv en kriminell handling, jeg var nesten alene i verden. Nå går folket i tog sammen med oss, det er en stor forskjell, og det er jeg dem evig takknemmlog for. Men det er ikke synd på oss. Vi er ikke skjøre og går fortere i stykker enn andre. Vi er mennesker på godt og vondt, som dere.

Her er en liten anekdote for å bygge litt mer under det jeg skriver i denne teksten.

Jeg sto og pyntet noen bløtkaker i et 60-årslag da en fremmed kvinne kommer ut på kjøkkenet. Her er dialogen til scenen:

Kvinnen: Jøss, det er det rareste jeg har sett, en mann som pynter bløtkaker.

Jeg: Da har du ikke sett mye rart.

Kvinnen: (Jeg ser en lyspære tennes over hodet hennes) Å ja, du er homo?

I rest my case.

oktober 25, 2016oktober 25, 2016 by svenhenriksen 3 kommentarer

DE SUPERKULE GUTTA.

I den ene enden har du de sure gubbene og bøllene som brøler i kommentarfeltene, og i den andre enden finner du de myke, følsomme mennene som kulturkjerringene elsker. Og i midt på banen står de superkule gutta som vet hvordan tingene egentlig henger sammen.

Jeg snakker om de som er livredde for å være svulstige. Som skriver saklige kronikker for å roe gemyttene ned, og høster ros som «det sindige motstykket til den fordummende blodtåka», de som setter skapet der skapet skal stå.

Jeg snakker om gutta som ikke lar seg lokke til noe som tåpelig fjollete som å skrive «Je suis Charlie» eller legge den franske trikoloren over profilbildet sitt på Facebook. De som ikke tenner et virituelt lys for noe som helst, men som heller røyker en rev for Afganisthan.

Du vet disse gutta som venter til at det verste har lagt seg, og så penetrerer de kaklingen med noen velvalgte ord som får Marie Simonsen og kulturkjerringene ut på glattisen, kommentarfeltene til å ta fyr, og får alle de som ikke er sikker på hva de egentlig mente, eller husker hva de skrev for noen dager siden til å nikke samtykkende når den mannlige heterofile brunstintelligensen har sagt hvordan det egentlig er, var og alltid har vært. Jeg elsker de superkule gutta!

Du veit de som ikke skriver sånne myke tekster for å skaffe seg billig fitte. Disse som krangler med feminister, men er på kvinnenes side om kvinnene er slik de vil at kvinner skal være. Gutta som ikke synes at homofili er noe å mase med, og at Grünerløkka er noe tøys som er overtatt av dumme vestkantberter som er på omvendt dannelsesreise, og at Nighthawk Diner egentlig ikke ligner på en amerikansk diner,og skal nå denne Vardøen lage spillefilm også nå da, kan han ikke holde seg til burgere?

Disse gutta om poster bildet av en død sanger som de savner, men som ikke en kjeft har hørt om. Jeg digger de gutta som spar opp bøker som ikke er mainstream, som forakter Anne B Ragde fordi hun selger for mange bøker, og som sverger til vinyl og liker damer som klatrer i fjellvegger, som ikke maser på dem,  og har et avslappa forhold til forhold.

De superkule gutta har funnet et ledig rom i det offentlige rommet.

Det er litt på siden av mainstream, men de er så like at du kan lukte på lang avstand hvor de hører til. Du ser det på jeansen, på skinnjakka og den litt tilfeldige sveisen som egentlig er styla ned til minste detalj.

De gir ikke ved dørene, men om du ser dem rett i øyene og spør dem hva de er så redd for begynner de å flakke med blikket. For skrekken, den dype redselen for å passe inn er en svært ensom ting. Angsten for å like det som alt for mange liker skaper utenforskap. Jeg lider litt av den selv. Jeg må liksom ta avstand og strø litt salt i såret når alt for mange faller i koma over noe som egentlig er litt for fint. Jeg blir litt trassig på en måte.

Men justisen er kjip i de fleste miljøer, ikke bare blandt de superkule gutta. Prøv å ta på deg litt for store øredobber og sett deg med en paperback av Frid Ingulstad på Litteraturhuset. Da kommer de superkule damene og tar deg.

Eller prøv å si til gode jazzmusikerkompiser at du grein første gang du skjønte hva teksten til «E6» av DDE handlet om. Jeg har prøvd.

Ah well, vi gjør alle så godt vi kan, de superkule gjør bare litt mer ut av det. Ingen nevnt, ingen glemt.

oktober 21, 2016oktober 21, 2016 by svenhenriksen 1 kommentar

VI TRENGER IKKE KULTUR.

«Jeg har søkt stipend i år igjen, men jeg får det vel neppe», sier jeg til en venn i telefonen. «Hva skal du med stipend?» sier hun, «du jobber jo hele tiden og tjener masse penger.» «Jo», sier jeg, «men jeg trenger litt «fri» for å kunne skrive på et stort prosjekt noen ennå ikke vet at de vil ha..» «Dere kunstnere asså, dere har det så fælt..» knegger min venn i den andre enden.

Jeg har levd av å være kulturarbeider i 45 år nå.

De første 30 årene gikk det ikke så bra, eller det gikk akkurat rundt, og valget mellom brød eller dopapir var ofte en relevant problemstilling når pengene for flaskepanten skulle fordeles fornuftig. De siste 15 årene der i mot har hjulene gått mer enn rundt. Jeg klager ikke.

Men hvorfor ga du deg ikke? spør mange.

Hvordan orket du å jobbe så lenge med noe som ikke ga deg en skikkelig lønn?

Vel, jeg har spurt meg selv det samme spørsmålet mange ganger, og her er svaret. Når du har noe du så gjerne vil fortelle, så gir du deg ikke om det tar aldri så lang tid før noen gidder å lytte. Jeg var bærer av noe jeg ville at andre skulle ta del i. Nå, femten teaterstykker, hundrevis av ulike prosjekter, konserter og teater og tv og filmroller er jeg sjeleglad for at jeg ikke kastet inn håndkleet.

For om du vil jobbe med kunst og kultur må du være en stayer om du ikke slår igjennom med et brak som ung.

Jeg gjorde ikke det. Jeg så mine jevnaldrene storme forbi meg som ville hester, mens jeg selv sto igjen i veikanten. Mange av de som hadde sitt «moment of fame» er ute av spotlighten nå, de jobber med andre ting. Et kunstnerliv er langt, det går opp og ned. Noen av oss blomstrer sent og andre skyter opp i all sin prakt tidlig. Jeg er en late bloomer, og jeg hva den milde vinden er verdt.

Vi kunstnere har ganske dårlig rykte.

«Hva driver du med da? spør fremmede jeg møter i selskapslivet.

Når jeg forteller dem hva jeg gjør er som regel det første spørsmålet: «Men kan du leve av det da?» Om jeg selv stiller det samme spørsmålet tilbake stirrer de litt uforstående på meg, nesten litt fornærmet, for vi vet alle at det finnes sikre og usikre yrker. Å være kunstner er et usikkert yrke. Men det finnes mange usikre yrker. Ta f. eks det å være politiker. Du er ikke knallgod i starten, og når som helst kan du bli satt på gangen. Ting tar tid i mange yrker.

Og å være kunstner handler også om mengdetrening. Og ikke minst handler det om å få seg et nettverk. Uten nettverk er du ikke verdt en dritt. Alstå, du får ikke jobb på grunn av bekjentskaper, men du må skaffe deg mennesker som ser deg og tror på det du gjør.

Kultur i dag blir stadig mer marginalisert. Leste nettopp en artikkel der det sto at vi trenger film som kunst, ikke som et påskudd til å selge mest mulig baconsnacks.

Men den borgerlige kulturtanken kretser mest om hva kulturen genererer av penger enn hva den handler om og betyr for de som konsumerer den. Om hvor mange hotellnetter en stor festival generer. Hva markedsverdien er for stedet en kulturbegivenhet er plassert, sånne ting. Men det viktigste burde jo være hva kulturen gjør med oss som nasjon, som individer og medmennesker.

Jeg har ingenting i mot at folk flyr til store byer i utlandet, shopping og champagne og en populær musikal som kulturellt alibi. Men å erkjenne kunsten som en viktig del i våre liv er en jobb vi alle må gjøre. Vi dør uten kultur, og de som ikke er enig i det konsumerer alle kultur hver eneste dag kanskje uten å være klar over det.

Som jeg sa til en politiker fra et kulturfiendtlig parti jeg diskuterte med: «Alt du har på deg, alt du hører på, alt du leser osv involverer en kunstner, lik det eller ikke…!» For bøker skrives av mennesker. Musikk lages ikke av iCloud eller av Spotify. Klar skapes av folk som kan design. Teater skrives av mennesker.

Vi er yrkesmennesker, ikke kostbare drømmere. Noen blomstrer tidlig, noen sent, og noen få blomstrer aldri. Vi er som yrkesfolk flest.

Oscar Wilde skrev: «All kultur er unyttig.» Jeg kunne ikke være mer uenig. Men han sa jo så mye merkelig. Han skulle vært kulturminister.

oktober 19, 2016oktober 19, 2016 by svenhenriksen 4 kommentarer

Individets frihet til å velge?

«Freedom is another word for nothing left to loose», synger den amerikanske sangeren Janis Joplin i Kris Kristoffersens låt «Me and Bobby McGee»

I disse dager er individets frihet til å velge på billigsalg der de politiske partiene ruster seg til valgkamp. Ikke spør hva du kan gjøre for oss, hør heller på hva vi kan gjøre for deg, er det mest populære evangeliet når man er ute for å fiske velgere i uforutsigbare farvann.

For ingen vil stemme på et parti som maner til måtehold?

Som sier at vi må kjøre mindre bil, ikke kaste så mye mat osv, vi liker ikke sånt her i dette overflødighetshornet av et land. Politikere som forteller oss at det finnes mange ting vi har krav på som vi ikke har fått, yes, det liker vi. Fordi vi ser ikke på alt det vi har som en gave, vi lengter etter alt vi ikke har, og det vet enhver politiker som vil opp og fram her i verden. Og mange vet å trykke på disse knappene for å gjøre det bra på meningsmålingene.

Mitt eget parti SV latterliggjøres i så måte. Vi er noen fjotter som ikke ser hvilken krise det stakkars fedrelandet er i, og vi har berøringsangst for å snakke om innvandring og at den er i ferd med å knekke oss økonomisk. Vi i SV forstår ikke at disse innvandrerne rotter seg sammen og skaper parallelle samfunn i de store byene.

Vel, i år skal Oslo bosette 1000 kvoteflyktninger, og Oslo Vests to rikeste bydeler Ullern og Frogner har tatt i mot tre (3) stykker i følge dagens utgave av Aftenposten, så parallelle samfunn er det vel vi selv som skaper?

Så hvor er individets frihet til å velge hvor det vil bosette seg om du kommer fra Pakistan eller Syria? Ikke prøv å få innpass i Gabelsgate eller i Ullernåsen! Friheten til å velge er for oss, ikke for dem.

Men for all del, det er klart at om livet tilbys mennesker som et bugnende koldtbord med all verdens retter, så vil det fremstå som spennende muligheter med frihet til å velge hva man vil ha. Men hvor realistisk er det?

For på det ene siden maner sittende regjering om at vi må innse at vi er i en viktig omstillingsprosess og derfor må vi vi tåle at de rike betaler mindre skatt fordi det skaper flere arbeidsplasser. At arbeidsplassene uteblir etter tre år i posisjon nytter det ikke å klage på, for dette tar tid må vite.

Så hvor mye er individets frihet til å velge verdt? Er det bare tomme ord? Ja, jeg synes det.

«Bedre løsninger trygger Norge» sier Høyre. Hva betyr det? Hva betyr AP’s «Alle skal med» egentlig? Vi vet at begge disse er tull og tøys. Hvilke av Høyres løsninger trygger Norge? Og AP som har sagt ja til at Europas strengeste innvandringspolitikk har sett dagens lys kan da ikke komme å påstå at «alle skal med»?

Vi lever i en SoMe-tid der de fleste tenker på seg og sitt, folk kler seg ut som klovner og skremmer hverandre, men synes at sirkus Trump er topp underholdning.

Vi har frihet til å velge nesten hva vi vil her i dette landet. Jeg tror tiden snart er inne til å si takk. Takke for at vi sitter på den grønne gren, enn så lenge. Selv ikke Norge kan vokse seg inn i himmelen, og vi kan ikke tufte hele vår identitet på å være best på ski.

Hvem er vi? Hvor skal vi? Hva med å bli et varmere og mer inkluderende samfunn? Ja, jeg vet, du synes jeg er en naiv venstrevridd tulling med berøringsangst. Skal vi snart tørre å ta debatten om det? Yeah right!

oktober 16, 2016oktober 16, 2016 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

Du trenger ikke fortelle alt.

Foto: Torgrim Halvari

I hele mitt skrivende liv har jeg hørt mantraet: Du skal være personlig, men aldri privat. Nå lever vi plutselig i bekjennelsens tid der alt skal på bordet. Kjendiser står fram med sin dårlige barndom, overgrep, vold og mobbing. Jeg har selv fortalt om min voldelige far her på denne bloggen. Eller har jeg det? Var det meg  selv og min egen far jeg skrev om, eller var det to fiktive figurer som ligner?

Om man bruker pronomenet «jeg» tror alle at det du skriver er sant. Jeg sier ikke at jeg har løyet på denne bloggen, men når folk jeg ikke kjenner påstår at de «kjenner meg» fordi de følger bloggen min stusser jeg litt. Man kan godt skrive i en selvutleverede stil uten at man utleverer seg selv eller sine nærmeste. Jeg har en kjæreste, men jeg har aldri skrevet noe som skal avsløre hvem han er. Ingen vet heller hvilken farge jeg har på sofaen, jeg tar ikke leserne med inn i det private, men jeg er personlig, av og til. Og noen ganger rapporterer jeg direkte fra eget liv.

Ofte ser jeg folk som gir intervjuer i forbindelse med belastningene ved å stå fram med vonde ting. At det har vært veldig tøft, og at de har fått noen ekle kommentarer. Da tenker jeg at man trenger ikke fortelle alt om man ikke vet hva som kan komme i etterkant. Vi som har hatt med pressen å gjøre vet at om du gir dem åpne dører når det går bra, så er de der når det går dårlig også. For øyeblikket står en skidronning (som pressen ynder å kalle henne) ribbet til skinnet mens hundekobbelet peser i flokk. Setter de deg på en pidestall river de deg ned ved første anledning.

Da jeg var med i en kjent reality/komedie-serie på tv fikk jeg tilbud om en ferie betalt av den kulørte sladrepressen. Ville jeg og mannen ha en tur til Thailand? Nei, det ville vi ikke, fordi jeg vet hvordan dette ville bli på trykk. Jeg ville ha ligget bleikfeit og lekker med mannen i armene, en orkide bak øret og med en paraplydrink i hånden under headingen «Homolykken blomstrer i Thailand!» Tusen takk, men nei takk. Kom heller og intervju meg når jeg har skrevet et nytt teaterstykke! Men den kulørte pressen driver ikke med slike dypdykk.

Nå er jeg fullstendig klar over at det er viktig og riktig at noen står fram som mobbeoffer, som offer for seksuelle overgrep eller vold. De som gjør det har min fulle respekt. Men det kan også føre til at folk invaderer deg med medlidenhet. Jeg har opplevd det.

Men om du velger å fortelle om vonde private ting må du være klar over hva du gjør. Vi trenger rollemodeller som er modige. Men det krever styrke. Men jeg har sett kjendiser som hver gang det begynner å bli stille rundt dem, så løper de til Se&Hør og selger inn en eller annen tragedie for å komme i fokus.

Det er enkelt å holde seg på forsidene av tabloidene i et lite land som Norge om det er der du ønsker å være. Men om det er det du ønsker vil folk til slutt glemme hva det egentlig er du driver med.

Jeg vet heller ingenting som er så skuffende som når en forfatter «bryter sammen» og forteller at det hun har skrevet i en roman egentlig handler om henne selv.

Ekstra ille er det om teksten har stor litterær kvalitet og har et budskap som snakker for seg selv.

Jeg skal ikke nevne navn, men en trilogi om en ung jente i nord satte dype spor i meg, men når den oppklarende «fasitromanen» ble publisert noen tiår senere ble jeg jævlig skuffet og ganske irritert. En blind glassveranda hadde plutselig fullt innsyn. Faen.

Alt jeg skriver er ikke sant, men et sted i teksten kan du finne små biter av meg. Men å pusle dem sammen gir deg ikke svaret på hvem jeg er. Skrifte gjør man hos presten, og han holder kjeft.

 

oktober 15, 2016 by svenhenriksen 3 kommentarer

Samene, et ødelagt folk.

I mitt splitter nye teaterstykke «Hevn» som for tiden turnerer med Beaivvas, det samiske najonalteatret faller åpningsreplikken slik:

«Om du tar historien fra et folk og gir dem en ny historie. Om du brenner bøkene og skriver dem nye bøker. Om du tar fra dem musikken og gir dem ny musikk, nye sanger. Om du forbyr dem å praktisere religion og gudstro. Om du rett og slett forlanger at de skal bli noen andre enn det de er, vil dette folket etter ganske kort tid tro at den de er blitt har de alltid vært. Og omgivelsene vil tro det samme. Slike ting kan gå uhyggelig fort, og det er den perfekte oppskriften på å ødelegge et folk og ta fra dem deres opprinnelige identitet…»

Det pågår en debatt om samisk kultur og samisk scenekunst. Teaterkritiker Anki Gerhardsen mener at Beaivvas bør flyttes til mer urbane strøk for å komme tettere på et større publikum, samt at det trenger å vokse og bo i et mer sammensatt miljø enn det det samiske miljøet er. Jeg følger henne langt på vei.

Alle kulturbærere er avhengige av impulser og korrektiv fra et vitalt og mangfoldig miljø for ikke å bli for nærsynt og selvopptatt. Men det samiske miljøet er ikke homogent miljø der alle er enige i alt. Her i Kautokeino kan man møte alt fra det mest vidsynte, åpne og liberale til det mørke og fundamentalistiske som ikke en gang tåler å høre en gammel låt av Kari Diesen sunget i kirken.

Mine venner i urbane strøk sier av og til: «Nå må disse samene snart bestemme seg for hva de vil, og ikke bare klage på alt mulig!» Denne kommentaren sier vel det meste om ståa sett med urbane øyne?

Når et folk blir assimilert og fratatt sin identitet er det slik at det ikke bare er kulturen som forsvinner. Hjernen blir også forandret.

Folket glemmer hvem de var, og tror at det de er har de alltid vært.

Min familie forsvant med et pennestrøk da jordfesteloven bestemte at samer ikke kunne eie egen jord. Vips vekk med dem, inn med Henriksen. Navn og etnisitet forsvant. Denne smerten går som en skammens tråd i mine slektningers blodårerer.

Jeg fikk vite at jeg er same da jeg var tredve år gammel. Og mange i min familie benekter røttene sine. Vi er fornorskningsprossesens ytterste konsekvens. Og derfor biter hunden hunden, og vi tråkker på hverandre. Det er som å slå den du elsker i ren fortvilelese fordi smerten blir for stor og du har ingen adresse for ditt raseri.

Sånn sett har det vært enklere å være same i indre strøk av Sápmi, men også der har man kjent og kjenner presset fra krefter som vil kulturen til livs.

Anki Gerhardsen forteller at hun har røtter i nord, at hun ikke har noen gener sørfra.

Og hun spør om hun må ha etnisk sertifikat for å mene noe om samisk kultur. Selvfølgelig må hun ikke det. Jeg er glad for at hun sparker i gang denne offentlige samtalen. Vi behøver  å debattere kultur og ikke minst verne om kulturjournalistikk i en tid da slikt stadig blir mer og mer marginalisert.

Og det samiske samfunnet må tåle uenighet, og ikke minst lære seg å lytte også til ulike stemmer, også de man er uenige med, og ikke bare avvise det som overformyndersk svada. Selv en norsk «høne» kan finne et korn.

Hvor det nye samiske teateret skal ligge bryr meg ikke så mye, men at de trenger et nytt hjem er det som er viktig nå. Nye lokaler der man kan produsere samisk teaterkunst. Men at det må ligge tett på et sted der det samiske språket er levende er jeg ikke i tvil om. Dette er det som gjør samisk teater så viktig, teateret er også en språkrøkter.

Anki Gerhadsen er en alliert, ikke en fiende. Om du ser nøye på henne så tror jeg hun hadde kledd samekofte. En blodprøve kan jo også få ting til å falle på plass?

Velkommen inn i varmen fra bålet!

oktober 14, 2016oktober 14, 2016 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

BÆREKRAFTIG KULTUR?

En profilert stortingspolitiker sa til meg forleden:

«Den sittende kulturministeren er mer opptatt av hvor mange hotellnetter en festival generer enn den følelsen kultur gir de som konsumerer den.»

Mer presis kan man vel ikke være om kulturministerens ønske om at kulturen skal bli mer bærekraftig og at vi som produserer den skal kalle oss forretningsfolk.

Det er klart at «gründer» høres mer seriøst ut enn det belastede ordet «kunstner».

En kunster er jo en selvopptatt slabbedask som ligger i stabilt sideleie på sofaen og drikker rødvin med sugerøret godt stukket ned i statskassa mens stipendene ruller inn på konto.

Han er en samfunnsfiende nr 1 i dårlige tider, en belastning i tider da vi alle må brette opp ermene og ta i ett tak, for «hør hør, tiden for å realisere sine vidløftige kunstnerdrømmer er forlengst fordi klattemaler og skuespillertufs!» (sakset fra kommentarfeltet mitt sist jeg skrev om dette)

For hvem har hørt om en minister som sier at «i disse vanskelige omstillingstidene for Norge er det viktig at vi legger forholdene til rette for kunstnere» slik at de som gründere kan skape flere arbeidsplasser. Tror du at jeg tuller? For jeg og mange av oss kunstnere ER gründere som skaper arbeidsplasser. Følg med mens jeg forklarer.

Det er helt riktig at vi kunstnere går rundt og venter på inspirasjon og gode ideer. Hvem gjør ikke det? Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sittet og hørt på folk som lever av å reise rundt og holde foredrag som skal inspirere arbeidstakere i store konsern til å bli mer kreative og finne «artige» løsninger.

Vi kunstnere lar oss inspirere av mye og mangt, og når vi får en idé skrider vi til verket, dog med ganske mye motstand fra systemet som ikke alltid tror på den gode ideen vi vil sette ut i livet.

Her er litt om min siste idé.

Jeg gikk på gaten og så tenkte jeg:

Jeg vil skrive et teaterstykke om gruvedrift og urfolk og deres kamp mot storsamfunnet som vil ta fra dem muligheten til å drive sine sårbare næringer. Det er kanskje ikke lett å selge inn som «Singin’ in the rain», men jeg fikk napp ved et teater.

Når du skriver et helaftens teaterstykke får du ca 250 000 NOK for det. Jeg hører allerede at folk mumler at «det var da veldig mye!», men det tar faktisk ett par til tre år å ferdigstille et slikt prosjekt. Så årslønnen er ikke mye å skryte av. Men en kunstner har flere bein å stå på, heldigvis.

Og nå kommer gründeren på banen.

For når produksjonen går i gang har jeg skaffet arbeid til ca 40 mennesker som lager dette. Så spilles forestillingen med alt hva dette fører med seg av inntekter. Nå skal den ut på turné og reise til 32 ulike steder. Vi skal bo, spise, drikke, handle og leve på veien i seks uker. Mine 250 000 kroner har ynglet og skapt masse verdi. Så kjære kulturminister, jeg synes du skal være stolt av sånne som meg, og kanskje også slutte å sparke inn åpne dører?

Og jeg er ikke alene. Vi er mange som jobber slik.

Og vi er mange som trosser et NEI fra Norsk Kulturråd og fandens oldemor, stanger hodet i betongen og lager de prosjektene vi tror på. For å sitere meg selv i egen tekst:

hva koster magi? hva er den eksakte prisen på gåsehud? øyeblikket da en hjemløs står foran et stykke kunst og tenker: det er her jeg hører til, det øyeblikket, hva koster det?

For kulturen kan ikke alltid måles med en kalkulator.

Men for all del, i dag måles også kostnaden av en flyktning vi vurderer om vi orker å hjelpe i kroner og ører. Gamle og unge, barn, jeg nevner i fleng, det er prislappen som teller, ikke verdien.

Det meste er ikke mennesker lenger, de er vanskelige tall i et regnestykke som er dømt til å ikke gå opp. Det finnes heller ikke vilje til å se hva som er hva.

Derfor er det lettere å telle hotellnetter og hvor mye mat som selges på Coop’n mens den tykke damen synger. Hun kan jo finne seg en jobb om ikke denne kunstnerdrømmen er bærekraftig nok.

oktober 11, 2016oktober 11, 2016 by svenhenriksen 3 kommentarer

God morgen fra teaterfjøset Beaivvas.

Jeg sitter her under dyna med kaffe i koppen og med lap top i fanget. Det er tidlig morgen etter premiere på eget stykke «Hevn»

Sola skinner og jeg har nettopp svelget en allergipille, tatt to doser astmaspray, dryppet meg med øyedråper og venter nå på at øynene skal slutte å renne.

Etter åtte uker som dramatiker og skuespiller ved Beaivvas – det samiske nasjonalteateret som nylig har blitt beæret med både Heddaprisen og Kritikerprisen er ikke luftveiene hva de var da jeg kom hit i august.

Jeg er fullstendig på det rene med at mine røde øyne og rennende nese ikke er detaljer et statsbudsjett tar hensyn til, ei heller at toppolitiker Helga Pedersen sa at «det luktet fjøs i teaterets lokaler» da hun var på omvisning litt tidligere i høst. Apropos fjøs, vi vet jo alle at skuespillere er kveg. (ironivarsel)

Premieren i går kveld gikk strålende. Det var gråt og latter og stående applaus. Etterpå var det fest med kokt reinkjøtt, trollkrem og flammende taler om at nå er nok nok! For nok en gang har statsbudsjettet ignorert den samiske teaterkunsten som lever under uverdige kår.

Kulturministeren kan nok hylle en boksekamp, men å jobbe to måneder i så dårlig luft at du har dundrende hodepine og øyne og luftveier gror igjen etter en time krever også sine boksehandsker, dog psykiske.  Jeg er rystet.

Hadde dette vært en arbeidsplass og en hjørnesteinsbedrift i en kommune sørpå hadde stedet vært stengt for lenge siden. Men wtf, disse samene «krever» og maser jo «om alt mulig hele tiden, nå har de fått både Sameting og råderett over multer og tyttebær, kongen har sagt unnskyld for alt som har skjedd, hva mer skal de ha?» kan man lese på sosiale medier og i avisenes kommentarfelt. Sukk.

Beaivvas er ikke et hvilket som helst teater, det er en kulturbærer som skal ta vare på en truet kultur, et marginalisert språk og den skal speile den samiske virkeligheten som er mer sammensatt enn å bli kokt ned til en joikende, smørblid same i solnedgang.

Det samiske kulturen og alle urfolkskulturer er i disse dager truet av storkapitalen som hele tiden napper i det som finnes av verdier der hvor mennesker driver sårbare næringer som fiske og reindrift, også jordbruk.

Gift tippes i fjorder, gravemaskiner og bulldozere ruller inn og skjærer store merker i bakken der folk har levebrødet sitt.

Verden er i omstilling, og alle må forstå at verdiene må hentes opp om vi skal få hjulene til å gå rundt. Men hvor mye av verdiene går tilbake til stedene som blir ødelagt? Lite.

Om det gjør ondt? Visst faen gjør det ondt!

Vi har en kulturminister som sier hun vil satse på de største talentene. Det er fint. Det er bra.

I går kveld sto to unge jenter, to lysende talenter på scenen her oppe og fortalte en viktig historie sammen med resten av ensemblet.

Disse to og mange flere med dem er den samiske teaterkunstens fremtid, om det forutsetter at det finnes vilje til å se til oss her oppe i nåde med noen skarve kroner til et nytt og tidsriktig hus.

Hvem vi satse på de unge i fremtiden? Hvor skal de jobbe om ikke dette skjer? For er det ikke mulig å kreve at man gjerne vil bo og jobbe der man hører til og ikke se seg nødt til å flytte til Oslo for å søke lykken som skuespiller?

Det sies at de største drømmene fødes på de små plassene.

Fru kulturminister, hovedtstadspresse og andre som beinflyr på premierer og skriver om kulturens viktighet og behov for mangfold, hvor var dere i går kveld?

Hvor var dere som krever flere kvinneroller når fire sterke kvinner sto på scenen i nyskrevet dramatikk her i går?

Landets hovedscene National trenger 1,7 millarder for å kunne komme seg videre, var det ikke det? Og det samiske nasjonalteateret Beaivvas trenger 200 millioner! Men for all del, vi vet jo at samene bare krever?

Kanskje man rett og slett skal slutte med å «holde kjeft og joike» litt neste gang kulturnasjonen Norge skal vise frem sitt stor fargerike mangfold? Men blir litt lei av å hentes ned fra souvenirhylla hver gang det er fest i fedrelandet.

 

 

oktober 8, 2016oktober 8, 2016 by svenhenriksen 4 kommentarer