BÆREKRAFTIG KULTUR?

En profilert stortingspolitiker sa til meg forleden:

«Den sittende kulturministeren er mer opptatt av hvor mange hotellnetter en festival generer enn den følelsen kultur gir de som konsumerer den.»

Mer presis kan man vel ikke være om kulturministerens ønske om at kulturen skal bli mer bærekraftig og at vi som produserer den skal kalle oss forretningsfolk.

Det er klart at «gründer» høres mer seriøst ut enn det belastede ordet «kunstner».

En kunster er jo en selvopptatt slabbedask som ligger i stabilt sideleie på sofaen og drikker rødvin med sugerøret godt stukket ned i statskassa mens stipendene ruller inn på konto.

Han er en samfunnsfiende nr 1 i dårlige tider, en belastning i tider da vi alle må brette opp ermene og ta i ett tak, for «hør hør, tiden for å realisere sine vidløftige kunstnerdrømmer er forlengst fordi klattemaler og skuespillertufs!» (sakset fra kommentarfeltet mitt sist jeg skrev om dette)

For hvem har hørt om en minister som sier at «i disse vanskelige omstillingstidene for Norge er det viktig at vi legger forholdene til rette for kunstnere» slik at de som gründere kan skape flere arbeidsplasser. Tror du at jeg tuller? For jeg og mange av oss kunstnere ER gründere som skaper arbeidsplasser. Følg med mens jeg forklarer.

Det er helt riktig at vi kunstnere går rundt og venter på inspirasjon og gode ideer. Hvem gjør ikke det? Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sittet og hørt på folk som lever av å reise rundt og holde foredrag som skal inspirere arbeidstakere i store konsern til å bli mer kreative og finne «artige» løsninger.

Vi kunstnere lar oss inspirere av mye og mangt, og når vi får en idé skrider vi til verket, dog med ganske mye motstand fra systemet som ikke alltid tror på den gode ideen vi vil sette ut i livet.

Her er litt om min siste idé.

Jeg gikk på gaten og så tenkte jeg:

Jeg vil skrive et teaterstykke om gruvedrift og urfolk og deres kamp mot storsamfunnet som vil ta fra dem muligheten til å drive sine sårbare næringer. Det er kanskje ikke lett å selge inn som «Singin’ in the rain», men jeg fikk napp ved et teater.

Når du skriver et helaftens teaterstykke får du ca 250 000 NOK for det. Jeg hører allerede at folk mumler at «det var da veldig mye!», men det tar faktisk ett par til tre år å ferdigstille et slikt prosjekt. Så årslønnen er ikke mye å skryte av. Men en kunstner har flere bein å stå på, heldigvis.

Og nå kommer gründeren på banen.

For når produksjonen går i gang har jeg skaffet arbeid til ca 40 mennesker som lager dette. Så spilles forestillingen med alt hva dette fører med seg av inntekter. Nå skal den ut på turné og reise til 32 ulike steder. Vi skal bo, spise, drikke, handle og leve på veien i seks uker. Mine 250 000 kroner har ynglet og skapt masse verdi. Så kjære kulturminister, jeg synes du skal være stolt av sånne som meg, og kanskje også slutte å sparke inn åpne dører?

Og jeg er ikke alene. Vi er mange som jobber slik.

Og vi er mange som trosser et NEI fra Norsk Kulturråd og fandens oldemor, stanger hodet i betongen og lager de prosjektene vi tror på. For å sitere meg selv i egen tekst:

hva koster magi? hva er den eksakte prisen på gåsehud? øyeblikket da en hjemløs står foran et stykke kunst og tenker: det er her jeg hører til, det øyeblikket, hva koster det?

For kulturen kan ikke alltid måles med en kalkulator.

Men for all del, i dag måles også kostnaden av en flyktning vi vurderer om vi orker å hjelpe i kroner og ører. Gamle og unge, barn, jeg nevner i fleng, det er prislappen som teller, ikke verdien.

Det meste er ikke mennesker lenger, de er vanskelige tall i et regnestykke som er dømt til å ikke gå opp. Det finnes heller ikke vilje til å se hva som er hva.

Derfor er det lettere å telle hotellnetter og hvor mye mat som selges på Coop’n mens den tykke damen synger. Hun kan jo finne seg en jobb om ikke denne kunstnerdrømmen er bærekraftig nok.

Advertisements

3 kommentarer om “BÆREKRAFTIG KULTUR?

  1. Du har så rett, så rett. Absolutt ALT måles og veies og verdisettes etter kroner og øre og sees ikke på som investeringer i mental helse og utvikling. Det er ikke rart vi er i ferd med å krasjlande.

  2. Da jeg utdannet meg til kulturbyråkrat, var det vanlig å snakke om kunstens egenverdi som det fremste og viktigste aspektet ved det virkefeltet vi skulle inn i. Men det er lenge siden.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s