DE SUPERKULE GUTTA.

I den ene enden har du de sure gubbene og bøllene som brøler i kommentarfeltene, og i den andre enden finner du de myke, følsomme mennene som kulturkjerringene elsker. Og i midt på banen står de superkule gutta som vet hvordan tingene egentlig henger sammen.

Jeg snakker om de som er livredde for å være svulstige. Som skriver saklige kronikker for å roe gemyttene ned, og høster ros som «det sindige motstykket til den fordummende blodtåka», de som setter skapet der skapet skal stå.

Jeg snakker om gutta som ikke lar seg lokke til noe som tåpelig fjollete som å skrive «Je suis Charlie» eller legge den franske trikoloren over profilbildet sitt på Facebook. De som ikke tenner et virituelt lys for noe som helst, men som heller røyker en rev for Afganisthan.

Du vet disse gutta som venter til at det verste har lagt seg, og så penetrerer de kaklingen med noen velvalgte ord som får Marie Simonsen og kulturkjerringene ut på glattisen, kommentarfeltene til å ta fyr, og får alle de som ikke er sikker på hva de egentlig mente, eller husker hva de skrev for noen dager siden til å nikke samtykkende når den mannlige heterofile brunstintelligensen har sagt hvordan det egentlig er, var og alltid har vært. Jeg elsker de superkule gutta!

Du veit de som ikke skriver sånne myke tekster for å skaffe seg billig fitte. Disse som krangler med feminister, men er på kvinnenes side om kvinnene er slik de vil at kvinner skal være. Gutta som ikke synes at homofili er noe å mase med, og at Grünerløkka er noe tøys som er overtatt av dumme vestkantberter som er på omvendt dannelsesreise, og at Nighthawk Diner egentlig ikke ligner på en amerikansk diner,og skal nå denne Vardøen lage spillefilm også nå da, kan han ikke holde seg til burgere?

Disse gutta om poster bildet av en død sanger som de savner, men som ikke en kjeft har hørt om. Jeg digger de gutta som spar opp bøker som ikke er mainstream, som forakter Anne B Ragde fordi hun selger for mange bøker, og som sverger til vinyl og liker damer som klatrer i fjellvegger, som ikke maser på dem,  og har et avslappa forhold til forhold.

De superkule gutta har funnet et ledig rom i det offentlige rommet.

Det er litt på siden av mainstream, men de er så like at du kan lukte på lang avstand hvor de hører til. Du ser det på jeansen, på skinnjakka og den litt tilfeldige sveisen som egentlig er styla ned til minste detalj.

De gir ikke ved dørene, men om du ser dem rett i øyene og spør dem hva de er så redd for begynner de å flakke med blikket. For skrekken, den dype redselen for å passe inn er en svært ensom ting. Angsten for å like det som alt for mange liker skaper utenforskap. Jeg lider litt av den selv. Jeg må liksom ta avstand og strø litt salt i såret når alt for mange faller i koma over noe som egentlig er litt for fint. Jeg blir litt trassig på en måte.

Men justisen er kjip i de fleste miljøer, ikke bare blandt de superkule gutta. Prøv å ta på deg litt for store øredobber og sett deg med en paperback av Frid Ingulstad på Litteraturhuset. Da kommer de superkule damene og tar deg.

Eller prøv å si til gode jazzmusikerkompiser at du grein første gang du skjønte hva teksten til «E6» av DDE handlet om. Jeg har prøvd.

Ah well, vi gjør alle så godt vi kan, de superkule gjør bare litt mer ut av det. Ingen nevnt, ingen glemt.

Advertisements

En kommentar om “DE SUPERKULE GUTTA.

  1. Åh, takk! Disse tankene fyker gjennom hodet mitt stadig vekk, men jeg rekker aldri å formulere dem. Nå kom de, svart på kvitt!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s