Når heteroene overtar homokampen.

Kjære vene, det er ikke det, og takk for støtten, men ingen liker å bli fortalt hva de skal føle? sier jeg til en hetero venn som kjefter på meg fordi jeg ikke er hoppende glad for at homofile og lesbiske får gifte seg i kirken. For å si det rett ut, kirken bryr meg ikke noe særlig, den er et gammelt hus der det er lavere under taket enn de fleste andre steder og jeg orker ikke å ha noe med den å gjøre.

Ja, jeg vet, det er mange gode krefter som jobber der, og det går framover i sneglefart, det er mye å glede seg over. Kvinnelige prester og biskoper, og nå kan to mennesker av samme kjønn få lov til å gifte seg der, ja, hurra, det er kjempeflott for de som liker slikt.

Men, sier min venn, dere har jo kjempet for dette i mange mange år!? Hvem er vi? sier jeg litt surt, mener du å si at alle homofile og lesbiske er en giftesyk gjeng som har sittet med dirrende leppe på kirketrappa siden svartedauen?

Min venn synes jeg er lite takknemmelig, og det er det mye mulig jeg er, men jeg skulle like å se den heterofile majoriteteten bli pålagt et unisont takknemmelighetskrav om noe storslagent skulle vedefares dem. Men vi homoer og lesber er altså like mangfoldige som de som er hetero. Noen vil gifte seg i kirken og andre vil ikke det, og non driter i kirken, men ingen liker å bli satt i bås.

Vi som tok opp kampen og kom ut av skapet på tidlig 70-tall kjempet for likeverd, og mye er vunnet. Men når akseptet har gått så lang at hetrofile skjeller ut homoer som er kritiske til andre homoers meninger og skriverier blir jeg litt oppgitt.

For det er ikke «dog eat dog» at en homo synes en annen homo er døv og teit som f. eks har en blogg som handler om at du blir tynn og lekker om du bare spiser piska eggehviter til frokost eller at om du har spist et wienerbrød må du løpe 5 km for å gjøre bot for dine synder. Da har du spiseforstyrrelser. Jeg tar meg den frihet å mene at dette er idiotisk fjas og da er du ute og kjører med hue ditt. Ja, det er lov å hate meg for dette.

Så har du den andre typen bloggere som sutrer og skriver «Å jeg vil ikke stigmatiseres som homo asså! Jeg vil ikke at folk skal sammenligne meg med de hysteriske skrullene som går i tog på Karl Johan og er så skumle at folk må holde unga inne! Jeg vil bare være helt vanlig jeg.!»

For all del, ingen nekter deg å være helt vanlig. Mal postkassa di i samme farge som alle de andre i borettslaget, kjøp stasjonsvogn, labrador, kattunger, trampoline, to unger fra USA og forsvinn i den grå massen, feel free, men om du ikke orker å være homo så er det bare å krabbe inn i det skapet du kom fra!

Jeg har prøvd å si slikt til noen av de folka, men det er da hetroene kommer for å ta deg. For skjønner ikke jeg at det er tøft å være homo? Vet ikke jeg hvor vanskelig det er? Vet jeg ikke at mange homoer tar selvmord? Vet jeg ikke at det vanligste mobbeordet i barnehager og i de lave trinn på barneskolen er: HOMO!!!?

Jo, det vet jeg, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har skrevet om det, og jeg vet ikke hvor mange debatter og kamper jeg har tatt for likeverd og aksept for homser og lesber. Men jeg finner meg ikke i at vi homser og lesber skal stakarsliggjøres som en homogen gruppe av nevrotiske nervevrak som kommer til å ta livet av oss bare du stirrer hardt på oss.

Ja, noen av disse finnes, og ja, det er tøft å være ung homo på landsbygda eller i trange fjordhøl, men vi er også mennesker med ressurser, som sitter i maktposisjoner, er kunstnere og snekkere, ja stort sett. Vi er som folk flest.

Så ja, tusen takk for støtten, men dette er ikke din kamp kjære hetero.Og bli nå ikke krenka er du snill, støtten er jeg faktisk takknemmelig for.

Vi har en felles kamp som mennesker. Vi har en felles kamp for likeverd.

Kampen for at alle skal få være den de vil, elske den de vil, gifte seg eller ikke, i kirke eller hos byfogd.

Men vi bør tåle uenighet og kunne kjefte og smelle på hverandre uten å bli krenka. At jeg synes at en homofil rosablogger er teit betyr ikke at jeg mener at han ikke skal få lov til å drive med det han gjør. Og jeg tråkker ikke på ham som menneske, jeg synes bare det han driver med er fjollete på samme måte som han kanskje synes mine politiske utgytelser er meningsløse.

Men hetroene er der og kjefter, skal han ikke få lov til å skrive om hva han vil? For all del, om du tror at verden blir bedre om alle spiser eggehviter til frokost, greit for meg. Verden blir sikkert ikke særlig bedre om jeg kjefter på Sylvi Listhaug.

Men kampen er ikke over, mye gjenstår. For å være helt alvorlig, den gangen jeg kom ut som homo var mitt seksualliv en kriminell handling, jeg var nesten alene i verden. Nå går folket i tog sammen med oss, det er en stor forskjell, og det er jeg dem evig takknemmlog for. Men det er ikke synd på oss. Vi er ikke skjøre og går fortere i stykker enn andre. Vi er mennesker på godt og vondt, som dere.

Her er en liten anekdote for å bygge litt mer under det jeg skriver i denne teksten.

Jeg sto og pyntet noen bløtkaker i et 60-årslag da en fremmed kvinne kommer ut på kjøkkenet. Her er dialogen til scenen:

Kvinnen: Jøss, det er det rareste jeg har sett, en mann som pynter bløtkaker.

Jeg: Da har du ikke sett mye rart.

Kvinnen: (Jeg ser en lyspære tennes over hodet hennes) Å ja, du er homo?

I rest my case.

Advertisements

3 kommentarer om “Når heteroene overtar homokampen.

  1. Slutten på innlegget ditt minner meg om da en mann i nær omgangskrets kom for å kjøpe brødformer på jernvarebutikken i bygda der han bodde en gang på tidlig nittitall. Da han kom til kassa hoia ekspeditøren: «Dere, nå har’n *** fått mora si på besøk!» Det hadde han ikke. Han trengte bare nye brødformer fordi de han hadde ikke passa inn i den gamle vedkomfyren han ville bake i. Han kan bake sukkerbrød og pynte det, også. Og mekke bil. Det ene utelukker heldigvis ikke det andre.

    Men, fra slutten til resten: Som passe voksen kvinne i et heterofilt parforhold, lurer jeg av og til på hva som oppfattes som støttende og hva som oppfattes som å prøve å ta eierskap til noe som ikke er mitt. Er det noe du har lyst til å synse noe om? På vegne av deg selv, så klart, ikke på vegne av hele rørsla. Jeg kan komme med et eksempel, i tilfelle dette ble for ullent: Vi var noen som var innom temaet i en samtale rundt forrige Pride-tider. Er et regnbueflagg på verandaen (hvis man har det med å flagge, hvilket jeg ikke har etter at festet til balkongflagget datt ned da en unge klatra på det) en støtteerklæring eller å trampe inn i et selskap der vi ikke ble bedt?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s