Selvangivelse.

Foto: Manhattan – Bjørn Leirvik.

Jeg skriver ikke dagbok, har aldri gjort det.

Men i de senere år har jeg begynt å summere opp året som har gått omtrent på denne tiden når mørket legger seg som et lokk over landet. Den fine sanden i mitt livs timeglass sildrer stille. Det er betraktelig mer sand i den nederste kolben enn i den øverste, det må innrømmes. Livet er kort, men det kan kjennes langt mens det pågår, sa August Strindberg.

2016? Hva skal man si om deg?

På det personlige plan? Du har vært grei. Jeg er frisk, kropp og sjel henger i hop, jeg kan gå, danse, elske, jobbe. Jeg klager ikke. Er velsignet med litt for mye arbeid. Jeg er heldig. Vet at en dag når telefonen slutter å ringe er det disse så alt for travle dagene jeg kommer til å savne mest. Jeg har faktisk tenk mye på ordet «takk» i løpet av dette året.

Ting jeg tok som en selvfølge før er nå noe jeg har begynt å takke for. Jeg kan stå stille og se lenge på en plante, en solnedgang, et menneske, et ansikt, hånden til en elsket venn, hvordan den farer opp til øynene som plutselig blir blanke, at den vifter vekk en hårlokk, blodårer under tynn hud, et blikk som møter mitt, jeg hadde ikke tid til å dvele ved slikt før. Nå kan en stille stund ved åpen ild sammen med en venn være det jeg regner som suksess i løpet av en dag. Det finnes ikke lenger jobb eller utfordringer kunstnerisk som utløser en slik glede eller tilfredstillelse som det.

Min kjære som tasser over gulvet i raggsokker, ikke notert på børsen, men dog, et blaff av lykke. Jeg takker for slikt. At jeg evner å se det, høre det, savne det her jeg sitter alene i huset og skriver og vet at han sitter i et fly på vei hjem. Det er slik det er å bli voksen, tror jeg. Ikke ønske seg så mye, men se det man har, vel, jeg skifter spor før språkblomstene sparker bein under denne teksten.

Fire år i Nord-Norge, tenker jeg. Fire år. Så fort går tiden.

Her i denne lille byen rett sør for Polarsirkelen, her i et lite rødt hus med hvite karmer sitter jeg i skrivende stund. Trives jeg? Vi? Jeg vet ikke helt. Når jeg legger meg om kvelden kan det hende at jeg tenker: Nå har vi vært her lenge, skal vi ikke snart hjem? Men hvor er hjem? Jeg vet ikke lenger. Jeg har alltid tenkt at et sted har et hus stått og ventet på meg. Jeg tror ikke det lenger. Hus er bare hus. Og hus venter ikke på noen, hus bryr seg ikke, savner deg ikke. De bare står der og er hus.

Jeg tror jeg er som mest lykkelig når et tog glir ut fra perrongen, eller når jeg kjører inn i en stor by. Forflytning, selve reisen, det er den som trigger. Livet trigger. Være i endring, forandre seg, ikke stivne. Jeg blir urolig når jeg står stille. Videre. Videre. Mitt liv er mange små klokker som går til ulik tid, han jeg elsker er et trygt stueur som slår jevnt og trofast. Jeg hører den rytmen uansett hvor jeg er. Det kalles kjærlighet. Det er det det er.

2017? Hvem vet. Spille teater. Mer teater! Enda mer teater. En filmpremiere. Skrive et nytt teaterstykke, en bestilling. «Audiens» skal det hete. Tre kvinner. Nok om det. Være i New York en periode, skrive. Se teater. Lufte hodet. Jeg er heldig. Jeg takker for det. Dette var min lille, litt selvopptatte selvangivelse for 2016. Takk for at du leste. Ønsker deg alt godt.

Reklamer

Stay negativ.

I et land der vi har det meste er det viktig å holde misnøyen ved like, kan det virke som. Det er alltids noe vi ikke har fått som vi kan ønske oss. Og «good news is no news», så vi leser ikke så mye godt nytt i avisene. Stay negativ, det er mer bærekraftig. Og de fleste av oss vet at det er aldri for sent til at dagen kan gå til helvete.

Men kjære vene, verden er blitt ett mye bedre sted å leve for de fleste av oss her vi sitter med duggfrisk og dyr hvitvin på soldekket og nikker megetsigende til det meste som flyr forbi, det være seg vår egen fortreffelighet eller andres utilstrekkelighet. Ja, det er typisk norsk å være full av seg selv. Vi har funnet opp kruttet, eller har vi det?

Min historie kort fortalt:

På farssiden, fattige sjøsamer på et lite gårdsbruk i nord, og på mors side, slitne jernverksarbeidere og budeier. Ingen adel eller rikdom, bare mennesker som gikk stille gjennom livet, arbeidet, fødte barn, ble gamle og døde.

Min generasjon som ble født av disse fikk alle muligheter i fanget. Jeg husker første gangen jeg så et kjøleskap, mors tårer ved et vidunder av en vaskemaskin. Hermetikk og frossenmat, nå skulle det tunge slitet være over. Kvinner forlot kjøkkenbenken og gikk ut i arbeidslivet, vi fikk en haug av rettigheter kjempet fram av mennesker som ville gjøre verden til et bedre sted å leve for oss alle. Og her sitter vi, sure og gretne og mener at verden går av hengslene. Den gjør ikke det om vi tar oss bitte litt sammen.

Vi er friskere enn noensinne. Vi lever lenger. Vi har en levestandard nesten en hel verden kan ønske seg. Vi bor i varme hus, og har som hobby og livsprosjekt å pusse dem opp. Det første folk sier når de kommer på besøk til oss i det gamle trehuset fra 1954 vi har kjøpt er: «Jo, men dette huset har potensiale!»  Jeg leser at i 2017 skal nordmenn pusse opp for mange millarder kroner.

Vi ferierer mer enn de aller fleste, men ingen er så slitne når fredagen kommer som oss. Jeg husker plutselig mormors lute rygg der hun bar vannbøttene fra brønnen i snøen om morgenen før hun tente opp i vedkomfyren for å koke kaffe og steke egg. Nå løper vi innom Espresso House og henter en take away kaffe før vi haster videre til et frokostmøte med noen kolleger som har 35 minutter ledig på sin travle dagsplan. Ja, verden er blitt et bedre sted.

I går leste jeg om den mannlige statsministeren i Luxembourg som giftet seg men mannen sin i full offentlighet. For ikke så lenge siden trodde jeg at dette aldri ville være mulig. Synes du jeg er litt for positiv i dag? Det er mulig, men verden går stadig framover. Vi har fått til så mye. Men det betyr ikke at vi skal sitte laid back og hvile på laurbærene, ingen kamper er vunnet for evigheten. For selv om verden stadig blir bedre er det alltid noen som vil gjøre den verre. Noen som 24/7 hvisker oss i øret at det er viktig å holde misnøyen på et anstendig nivå. Mennesker som bedriver tallmagi og forteller oss at hele Afrika og Asia vil komme hit og penetrere og rasere alt det vi har kjempet fram. Jeg tenker at slike mennesker har for mye fritid.

Så det lønner seg å ta en reality check her vi sitter på soldekket mens kongeskipet seiler videre, tenke på hva vi har, hva vi ikke å miste og hvem vi er blitt og hvem vi ikke ønsker å være. Jeg tror mennesker generelt er gode, men det er så lett å høre på disse lave stemmene som hvisker innsmigrende til oss om natten og i fullt dagslys. For kunne vi ikke hatt det enda litt bedre? Et større hus? Et hippere kjøkken? Hva med en tur til Florida i påsken selv om vi var der i julen? Jo, det er noe vi ikke har fått som vi skulle ha hatt.

Men kjære, tenk på hva vi har fått!

Brakk du et bein for ikke så lenge siden var du en krøpling resten av livet. Folk levde til de var førti-ish. For ikke så lenge siden handlet det om å skaffe mat på bordet, nå sitter vi på kafé og sutrer over vår egen selvrealisering som ikke går så hurtig som vi ønsker.

Vi lever i alle drømmers tidsalder, men tett ved sitter folk med et pappkrus og utstrakte hender. Vi kan ikke bygge et gjerde rundt vår egen angst, den forsvinner ikke av det. Vi får ikke lengre armer av å snu oss bort, vi når ikke det punktet bak på ryggen det klør som mest der vi ligger på svette puter og venter på at søvnen skal sette oss fri.

Hva med en høsttakkefest midt oppe i alle svarte fredager hele uken?

Verden er blitt et så mye bedre sted at vi har både tid og overskudd til og strekke ut en hånd til andre. Alt for Norge, er ikke det kongens slagord? En svært populær politiker har funnet opp et nytt fyndord for fedrelandet: Lik og del. Det er genialt. Like hverandre litt mer, og dele litt på godene. Sylvi asså!

For ja, det er noen som ikke har fått det bedre her hjemme også. Så de må vi hjelpe, eller er de bare rett og slett gode å ha slik at vi kan la være å hjelpe noen andre som truer oss? Sug på den. Og for all del, lik og del.

DU SKAL IKKE VÆRE GOD.

«Nettet flommer over av emosjonell propaganda fra asylindustrien» skriver en fremmed til meg under en offentlig status på min Facebookprofil. Jeg har nettopp skrevet en status som er likt av mer en 500 mennesker og blitt delt noen hundre ganger. Og i følge onde tunger snakker jeg kun til eget ekkokammer som spiser av hånden min uansett hva jeg kommer med av slagsidekommentarer.

Et ekkokammer er det samme som en fanklubb. Du har fans som følger deg, som digger deg, trøster og løfter deg opp i lyset. Å henvende seg kun til eget ekkokammer er minste motstands vei. Og det er mange av oss som driver med denslags. Sylvi Listhaug er en av de som ivrer mest for sitt eget ekkokammer. Sylvi er en smart dame. Sylvi vil at vi skal snakke om Sylvi. Hun har jobbet i bransjen og vet hvordan hun skal få folk til å snakke om Sylvi.

Erna Solberg har ikke et slikt ekkokammer. For Erna Solberg vet ikke så mye om PR. Hun sier: «Du vet jo godt at du ikke får svar på spørsmål om budsjettforhandlingene av meg!», så journalistene synes ikke det er så stas med henne.

Derfor løper de til Sylvi som snakker 24/7 om Sylvi, om hvordan Sylvi har det, hvordan hun føler seg. Lik og del, smiler Sylvi, ha en fin kveld alle sammen, blunker hun og åpner døren opp til eget hjem der pappa nettopp er kommer hjem med rød Donald-caps fra New York mens Erna Solberg er i nord og tenner juletrær. Man får ikke så stort ekkokammer av slikt.

Og nåde den som våger å snakke med Sylvis ekkokammer. Steen Jensen stakkar som ikke skjønner at det ikke er en fotballkamp han hyler opp om, det er Sylvi, vår alles Sylvi som blir kalt nazist og det som verre er. Selv media verner om Sylvi. Og en motstemme som Steen Jensen er bare ei pølse i slaktetiden. Hysj! Hysj! Men hylekoret synger sin ustemte sang i gatene. Før i tiden het det demokrati, nå heter det altså hylekor.

Du skal ikke være god, er dagens evangelium. Ikke vise emosjoner. Ikke disse kvalmende følelsene. Vi forholder oss til fakta her på berget. Nå får det være nok av tåredryppende historier fra hylekoret. Enkeltsaker? Ja, vi hører at en liten gutt ble revet opp av sengen og sendt til Kabul! Dette er unntaket, ikke regelen, ikke vær så følsom nå da! ropes det fra Google-akademiet. Ikke vær så føkkings god!

60 000 flyktninger sitter i skrivende stund «fanget» i Hellas. De kommer seg verken hit eller dit. Mange av dem vil hjem til Syria for å dø. De orker ikke mer. Vi kan ikke ta alle hit, det sier seg selv, til og med en godhetsposør skjønner det.

Men Sylvi vil ikke snakke om flyktninger. Sylvi vil snakke om Sylvi. Vi vil snakke om Sylvi. Pressen vil snakke om Sylvi. New York Times vil snakke om Sylvi. Men ingen vil snakke om flyktninger, om det Sylvi egentlig skal snakke om. For nevner man flyktninger, da er man et hylekor, et demokratisk problem som lurer folk til å betale hundre kroner satt i scene av en kynisk skuespiller i ledtog med et reklamebyrå som vil opp og fram.

Så da snakker vi heller om Sylvi. Jeg sitter her og skriver om Sylvi. Og du kommer til å lese dette som handler om Sylvi. Absolut alt handler om Sylvi. Ha en fin kveld. Lik og del, sier Sylvi.

Ok, sier du, nå skal denne Henriksen sitte og runke på følelsene igjen, hisse opp sitt eget ekkokammer igjen! Og nå skal ekkokammeret av stupide kulturkjerringer dele denne stupide godhetsbloggen hans igjen.

Ja, jeg er som Sylvi. Sven snakker bare som Sven, og vil at alle skal snakke om Sven. For Sven skriver bare om seg selv og for at han vil ha oppmerksomhet. Nettet flyter over av emosjonell propagande fra hylekoret. Venstresiden altså. Usj og æsj.

Lik og del, sier Sven.

 

Mens jorden går under.

Mormor sa alltid at det er viktig å skille snørr og bart, vite hva som er hva. Hun var en kvinne som gikk stille gjennom livet og ikke lot seg vippe av pinnen så lett. Jeg tror jeg har arvet litt av hennes ro.

Det er viktig å ikke la seg rive med av følelser når jorden går under på alle avisforsider og i kommentarfelt på sosiale medier. Endetiden er her! ropes det av de som elsker dramatikk. Alt blir bra til slutt, tenker jeg, og er det ikke bra, så er det ikke slutt. Kanskje en livsløgn, men noen ganger må man lage seg en sannhet når jordkloden er full av hodeløse høns som løper rundt i ring og kakler.

Jeg tror at verden går forover og bakover på samme tid. Der vi på den ene siden opplever at politikere tufter sin politikk på Ayn Rands kyniske teorier om at «vi ikke har noen som helst forpliktelser overfor andre mennesker enn våre egne barn», og samler sine følgere i egne ekkokamre på sosiale medier og ber dem om å kvitte seg med alle som ikke er enige, ser jeg også en gryende ømhet i det offentlige rommet. Små rykninger i fremmede ansikter som ikke kan tolkes som annet enn smil kan observeres på trikk og t-bane. Det er som om vi strekker ut hendene til hverandre i fortvilelse over alt dette som synes ute av kontroll.

For innerst inne vet vi at vi er sammen om dette. Ingen mann er en øy, ja, du har hørt det før, men i disse tider mener jeg det er viktigere enn noensinne og verne om fellesskapet, om de verdiene vi er så redde for å miste. Det som smerter mest i disse dager er at de som oftes hyler høyest om viktigheten av de norske verdiene er de som gjør alt for å ødelegge dem. Vi er et kyst og havfolk som alltid har tatt i mot de som har drevet i land og tatt i mot fremmede kulturer som har gjort oss til det vi er i dag. For vi har ikke så mye som er vårt eget her til lands. Vi vet det, men vi liker ikke å bli minnet på det.

Jeg tror på flokken, men mest av alt tror jeg på enkeltmennesket.

Jeg tror på individets kraft til å være en endring. Et menneske kan ødelegge så mye, det vet vi, men hvorfor er vi så i tvil om at vi som enkeltpersoner ikke har kraft nok til å være en forandring? Vel, jeg tror noe av den tvilen er i ferd med å forsvinne. Jeg tror mange av oss har begynt å tenke at jeg får gjøre godt der jeg ferdes, i min lille sirkel.

Politikk er politikk, og mennesker er noe annet.

Vi har alle et ømt punkt som tar over når det røyner på. På tvers av politiske skillelinjer og motsetninger ser jeg stadig ømhet og utstrakte hender i mitt lille nærmiljø.

Det er så mange som vil det beste for andre. Vi tar i et tak og hjelper der vi kan. For mens verden går under husker noen av oss at det er viktig å være medmenneske.

Ja, jeg vet at du kanskje sitter og tenker at denne bloggere tenker svært så naive og enfoldige tanker, at verden er ond og at vi lever i svært farlige tider? Ja, vi lever i farlige og urolige tider, men vi må ikke gi oss hen til redsel og panikk. Vi må tørre å gå ut og gjøre godt.

Så lenge jeg har levd, og det begynner å bli en stund, har jeg hørt at verden går av hengslene og at endetiden er her. Men verden består, litt oppskaket for tiden riktignok, men dog.

Jeg sitter her i huset i nord, klokken er 0700 og det er fremdeles mørkt der ute. Jeg er full av håp. Hva annet kan man være?

Norske tilstander.

Dere har fått norske tilstander i Norge, sier min venninne i telefonen fra Sverige der det visstnok skal være «svenske tilstander». Min venninne sier at hun ikke har merket så mye til disse svenske tilstandene, Sverige er fremdeles Sverige, men hva skjer med Norge? Hun virket litt opprørt.

Hva tenker du på? spør jeg. Så sier hun det vi alle vet, den norske kampen om velgerne begynner å ligne veldig på duellen mellom Donald og Hillary der man i de siste dagene har sunket ned til det laveste bunnivå med pressen som nyttig klakkør.

Ja, valgkampen er i gang og budsjettforhandlingene ruller og går. Hareide og Grande kommer klukkende ut fra lukket avdeling og sier at: «Jo da, det ser litt mer lovende ut.» Det er viktig at vi gjør dette i riktig rekkefølge hver gang et budsjett legges fram og skal bli forhandlet om. Først stillhet og gru, så følger de sedvanlige spekulasjonene om regjeringskrise, og så kommer man fornøyd og sliten ut og sier at: «Ja, dette var tøft, men det handler om å gi og ta i politikken..»

Og Norge kan nok en gang puste lettet ut selv om det hele bare har vært et spill for galleriet. Og mens dette pågår bygger Sylvi Listhaug sin karriere som tar nye høyder for hver Facebooktåre eller hyllest som tikker inn feeden der en 24 år gammel lakei sitter og moderer og later som om han er kronprinsessen selv. Velkommen til norske tilstander.

For ikke før har skuespiller Joner «gått i strupen på» Sylvi Listhaug så kommer selveste Siv Jensen på banen med en halvfascistisk plakat som det svinger av! «STØTT FREMSKRITTSPARTIETS STRENGE INNVANDRINGSPOLTIKK. GI EN GAVE HER. (link) PS INGEN REKLAMEBYRÅER ELLER KJENDISER HAR VÆRT MED PÅ Å LAGE DENNE PLAKATEN.»

Det hele piffes opp av et bilde av utenlandske ungdommer i håndjern. Det er direkte sjokkerende, men slik er det blitt når norske tilstander inntreffer i Norge. Og ingen kjendiser involvert? Er ikke Siv Jensen selv en superkjendis? Og er ikke Frp det partiet som mottar mest statlige overføringer? Og på toppen av det hele så driver et parti som vil forby tigging med organisert tigging på sosiale medier?

Norske tilstander er litt det samme som amerikanske tilstander. På samme måte som USA kniste litt av Donald Trump da han første gangen forkynte at han ville stille som presidentkandidat lo de fleste da Frp gjorde sine første forsøk på å komme i regjering. Og når det skjedde så sa man: «La de nå få prøve seg!»

Og Frp leverer det de lovte, det skal de ha. Og i regjering er de de eneste som har forstått spillet. Jo mer de snakkes om, desto mer hat og spetakkel, jo flere velgere og større ekkokammer. Og venstresiden vil være nyttige idioter i alle sine protester. Bare ta meg selv her jeg sitter og blogger og kommer til å motta masse hets for denne teksten, og Sylvi vil få enda flere likes og digitale roser. For den nye erkjennelse nå er at uansett hva vi gjør eller ikke gjør så vil Frp tjene på det? Jeg er ikke så sikker på det.

Det er noen små måneder til neste valg. Frp gjør hva de kan for å holde trykket oppe. De snakker ikke til sine motstandere med bruker alle sine krefter på eget ekkokammer der de mener seg svertet av en samlet venstreside  og derfor sverter venstresiden ved hver minste anledning.

Problemet nå er bare at Joner eller litt smartere enn Jensen, og folk flest er ikke så lette å identifisere lenger. Men partiet Høyre er tause og sitter som vanlig stille i båten. De er også nyttige idioter som kan sørge for at de sitter med Svarte-Per og får Siv Jensen som statsminister neste år, og med Sylvi Listhaug som finansminister.

Og da får vi norske tilstander så det synger. Er det noen som evner å gjøre «Norway great again» så er det de to damene der. Det kommer ikke til å bli noen søndagstur.

Så om man er skuffet og sint over å ha blitt fralurt en skarve 100-lapp, det verste har ikke ennå skjedd. Følg med, eller protester!

Je suis hylekoret asså!

Foto: Pål M Laukli

I går kveld gikk vi venstrevridde do-good-fjotter på en «smell», meg selv iberegnet. Jeg satt sammen med en venninne på CGD i Paris da vi fikk se at vår kollega Kristoffer Joner hadde skapt en kampanje der han ba folk om å donere penger til NOAS i Sylvi Listhaugs navn. Vi heiv oss selvfølgelig på tastene og vipset over en hundrelapp hver, for dette smakte av opprør, en «in the Face Sylvi!», ja det var nesten litt punkerhuset Blitz. Og i løpet av kvelden spredde kampanjen seg som ild i tørt gress. Ja for pokker, nå er ikke skuespillere lenger noen selvopptatte slabbedasker, de har trøkk og viser samfunnsengasjement nikket vi megesigende til hverandre mens flyet forlot Belgia.

Men da vi landet i Oslo hadde First House-Sylvi vært ute og strødd litt salt i såret, for helle dussen, skulle liksom dette hylekoret av skuespillere og kommentatorer fra venstresiden mene noe om innvandring? Og om de absolutt ville sende penger, kunne de ikke sende et par hundrelapper til nærområdene der man kan hjelpe folk uten at vi trenger å ha dem her? Og ville man ha «svenske tilstander» i Norge? For er det noe First House-Sylvi er reddest for så er det Sveriges no go zoner der politiet har mistet kontrollen og det er farlig for skikkelige mennesker. At det er ganske ekstraordinært og uvanlig at en minister setter seg til tastene og kaller folk som bruker sin demokratiske rett til å støtte hvem de vil for «et hysterisk hylekor» bryr kronprinsessen i Anders Langes Eftf. seg ikke om.

Men allerede klokken 0700 i morges sprakk lykkeboblen. Dette var nemlig et PR-stunt. Det var ikke skuespiller Joner som heltemodig gikk alene ut i krigen mot hun som skal redde konge og fedreland, det var et reklamebyrå involvert. Ja, det hele var avtalt spill! Og folk ropte skuffet opp og følte seg lurt. For skulle du sett, man gir ikke penger til NOAS når det er en reklamekampanje, man støtter bare NOAS når en ildsjel eller skuespiller gjør det på ekte idealistisk måte! Hui hui! Ja, for sånt liker vi IKKE i Norge. Men vi slår oss på brystet når Nobel-prisen går til en fattig og snill nonne ingen har hørt om, men om den går til,  ja, dere skjønner. Vi er litt pripne på en del områder. Og aldri driver vi med noe lureri her på berget.

For dette er lureri. Tenke seg til? Lure folk og ikke minst misbruke eiegode Sylvi? Men at First House-Sylvi har en rådgiver og et PR-byrå på hver finger, at hun har mennesker som jobber med platformene sine på sosiale medier 24/7 er visst helt ok. Ja, er ikke 54% så fornøyd med henne? Sier ikke ALLE at hun er dyktig, at hun forstår spillet? Så hva er forskjellen med at en skuespiller forstår spillet og tuter med de metodene som fungerer?

Kristoffer Joner har gjort noe helt genialt sammen med det lille reklamebyrået som tok denne jobben gratis for NOAS. Først og fremst er det genialt fordi det funket, og at det er «in the Face» til Listhaug, en «tar du den, så får du den samme tilbake!» Ministeren vet nettopp hvilke knapper hun skal trykke på for at ballen skal rulle og så la folket gjøre resten av jobben. Men det vet vi skuespillere som er vant til å leve tett på media også. Å komme på forsidene i Norge er så enkelt at det er latterlig.

For å si som AP-politiker Anette Trettebergstuen:

«First House-Sylvi er krenket over at et lite reklamebyrå har gjort en pro bono-jobb for en ideel organisasjon. Hadde jeg giddet hadde jeg seriøst ledd meg ihjel!»

TRUMPETROLL.

For ikke så lenge siden var venstresiden noen naive tullinger.

Nå er vi en farlig elite som er folkets verste fiende. Trumpetismen og sylvilismen har inntatt landet og alt på venstre side av midtstreken, hvor nå den måtte gå, er en fiende av folk flest.

Jeg tenker tilbake på den fine tiden da vi i SV og Rødt var noen snille hippier med kassegitar som var litt spinkelt møblert på kvisten, noen naive tullinger som fødte unger med sykkelhjelm på hodet og dyrket brønnkarse i balkongkassene på Tøyen.

Nå er vi plutselig blitt samfunnets farligste meningsbærere der vi sitter høyt oppe i elfenbenstårnet og ser ned på folk flest som sitter i grilldress og spiser Grandiosa og ser på «Skal vi danse?» med et allvitende og dømmende blikk. Vi er akademisk mafia som leser bøker ingen har hørt om og lytter til musikk som er finansiert av folk flests skattepenger.

Vi påberoper oss også å ha vært de som har kjempet fram rettigheter som folk flest kan dra nytte av i dag. For en frekkhet! Trumpetrollene mener nemlig at slik det er nå har det alltid vært.

Og om mor ikke makter å innse at far ikke kan være borte fra den viktige jobben og ikke ta ut en alt for stor fedrekvote så er hun en dårlig kvinne. Aller helst vil man at fedrekvoten skal fjernes, den lager for mye krøll i systemet.

Ei heller skal vi gjøre et nummer av at folk er homo, for å være homo er blitt helt vanlig i trumpeland bare man ikke flagger det og alle postkasser er malt i samme farge, og ingen fjærboaer eller stjerneskudd tillates i folkflestlandet der man elsker å være så lik hverandre som mulig.

Trumpetrollene er så rasende. De stanger mot eliten som vil holde dem nede. Men nå har de blitt nyfrelste sylvilister med ny giv i sitt raseri mot Hege Ulstein, Marie Simonsen og andre elitefeminister som skriver nedsettende om prinsessen som skal arve hele kongeriket. Og Per Sandberg og den vakre tronarvingen til Anders Langes Etf. raser i spaltene om at de hånes og trakasseres bare fordi de snakker ned til et kuet folk som skal løftes opp i lyset en gang for alle.

Trumpetrollene har glemt hva som skjedde sist da de ble lovet billigere bensin og vekk med alle bompengestasjoner. De ble lurt trill rundt, eller tatt hardt bakfra om vi skal være ærlige. Og nå sitter de som blå undulater og spiser av hånden til Snøhvit som synger så vakkert og innsmigrende «Om du er enig, lik og del». Men hvor rasende vil de ikke bli når de oppdager at alt det de blir lovet ikke finnes? At virkeligheten ikke er involvert i dette så alt for banale eventyret.

For  jobbene de hadde eksisterer ikke lenger. Flyktningestrømmen de fryktet kom ikke, milliarder blir spart og bompengene øker. Ja da, noen skarve kroner mindre i skatt, men det er de rike som får toppgevinsten i år som i fjor og året før.

Men noen har snakket til dem der nede i folkflestlandet, og bjelle er satt på elitekatten fra venstresiden. Verden går av hengslene ropes det fra kloakken, men det er bare nok en trist valgkamp der man frir til folk flest på en litt mer vulgær måte. Men folket, dere er mer verdt enn som så..

God jul fra elfenbenstårnet.

Sylvi av folket.

Sylvi Listhaug har forstått det samme som Donald Trump, om du skal lykkes må du snakke ned, ikke opp. For Sylvi Listhaug har tatt tempen på folket, og gjør det motsatte av det Hillary Clinton gjorde, hun snakker til de nede på betonggulvet, ikke bare til sine egne. Hun sender en beskjed ned i kjelleren til de sinte og overgitte, ikke til kvinner som ligner henne selv, men til de som tror de ikke har en stemme, til de i stivnet fasong i sofaen, de som hun forteller at det er noe de ikke har fått, og som de skulle ha fått for lenge siden om ikke den hersens sosialistiske venstresiden, denne gjengen av elitefeminister hadde regjert landet med jernhånd nesten uavbrutt siden krigen. Så Sylvi tar en Donald og stiger ned til folket og ber dem passe seg for eliten, sier at det er de som er hovedfienden. At hun selv er elite der hun blir hentet av en svart bil hver morgen og har en rådgiver på hver finger vedkommer ikke dette eventyret.

Og nåde den fra eliten som våger å blande seg inn i ekkokammeret på Facebooksidene til den mest populære blondinen siden Marilyn Monroe. Ja, jeg bruker et billig triks og drar hårfargen hennes inn i denne teksten selv om den ikke vedkommer saken, for selv en blond høne kan finne et korn, den siste kan dere suge på nede i underetasjen.

Og folket jubler fordi Sylvi er prinsessen som ingen kan målbinde, hun snakker seg gjennom Dax 18 og smilet henger helt opp til perleøredobbene og vel så det, og menigheten får ikke med seg at hun sier nesten det samme som Donald. Det er bare det at det ikke høres så stygt ut fordi det kommer fra en vakker kvinne. Men hun er stolt av at jernhånden er knyttet i kampen mot flyktninger. Her skal ingen bli som ikke har alt i orden, og her skal små barn rives opp av sengen klokken 2:30 om natten og sendes til et land de aldri har vært.

Jeg har kritisert Sylvi av folket ved flere anledninger, og jeg har fått kjeft for det. Jeg merker at i visse kretser er det ikke så stas med meg lenger. For Sylvi gjør bare jobben sin, og det er en vanskelig jobb. Og vi venstrevridde fjols mener jo at hele verden skal komme hit til oss, og hvordan skal det gå med våre barn og barnebarn?

Og når det går en kule varmt fra Sylvi, så mener hun ikke det hun sier, hun er bare så lei av å bli trakassert av eliten hele tiden, av sånne som meg som hever kunstnerstipend og tror jeg vet noe om politikk. Men jeg tenker at om en statsråd hele tiden må gå ut og fortelle hva hun egentlig sa så er det kanskje på tide å bli litt mer tydelig? Eller er det kanskje det hun er, tydelig?

Kanskje mener hun at reelle flyktninger ikke finnes? At det er helt trygt i Afganistan og i Somalia? At barn ikke har vondt av å bli revet ut av sengen midt på natten og sendt til utlandet selv om de har gledet seg til å feire bursdag i trygge omgivelser dagen etterpå? Kanskje hun mener i fullt alvor at alle som søker seg hit er lykkejegere?

Men jeg har en mistanke om at Sylvi selv er en lykkejeger. For drømmer vi ikke alle om lykke? At vi skal lykkes i livet og i kjærligheten? For jeg tenker at like før søvnen kommer og henter henne hver kveld folder hun hendene og ber en stille bønn for seg og sine. At hun i søvnløse netter er like menneske som du og jeg, at hun går opp og ser til barna, brer dyna tettere rundt dem og sjekker at døren er låst?

Og at hun kanskje sender en ørliten tanke til en liten gutt eller jente som sitter fengslet på Trandum, et lite barn som ligger med åpne øyne og stirrer ut i mørket mens bildene av krig og døde slektninger ruller på netthinnen?

Der er den ekle og skumle sprekken hvor lyset og angsten kommer inn. Men slikt er det ikke plass til i politikken, og det er ikke det folket vil høre.

Så, mens dagslyset stiger setter ministeren på seg det profesjonelle smilet og skrider til verket, selv The New York Times er stolte av henne! tenker hun der hun står foran speilet og legger ansiktet på plass. Så går hun ut i solen med folket i ryggen.

WHEN THE SHIT HITS THE FAN.

Så ble det den orange mannen, ikke isdronningen, som noen ynder å kalle henne. Facebook-Norge er i sjokk og verden går av hengslene fordi «vår» kandidat ikke vant det amerikanske presidentvalget. Jeg er ikke redd, ikke så bekymret, det vil bli livlig, det vil bli kjipt, det kan komme til konfrontasjoner, men jobben som president er man ikke alene om, det er mange gode hjelpere i umiddelbar nærhet. Jeg velger å tro at vi overlever også dette.

Over til menneskene. Her er et av dem.

Jeg har en venninne i New York. Hun er enslig tobarnsmor. Hun har tre jobber. Det første hun tenker på, og det hun engster seg mest for er å få betalt forsikringene. Uten de er hun og ungene fucked. Hun handler på de kjipeste supermarkedene i Queens.

En gang dro jeg henne inn på Citerella på Manhattan for å handle mat, og hun så på meg med forakt fordi det er en av New Yorks dyreste matbutikker. Hun har aldri råd til å gå ut, og når jeg inviterer henne ut på middag pakker hun ned hver minste bit og tar med hjem til barna. En annen gang tok jeg henne med på teater. Det var første gang for henne, og hun syntes at de 200 dollarene det kostet var bortkastede penger som hun kunne ha brukt til mat i en hel måned for seg selv og ungene.

Min venninne stemte ikke på Hillary. Hun stemte på den orange mannen. Hun har ikke noe i mot Hillary, men hun stoler ikke på henne. Hillary snakker ikke til slike som henne, det vet min venninne så alt for godt. Hillary er den amerikanske drømmen og hun snakker kun til de som har fått drømmen oppfylt, og til de som har en reel mulighet til å kunne få det til. Hun snakker til menigheten av likesinnede.

Den orange mannen snakker ikke til egen menighet som spiller golf i Florida fordi han vet at de kommer til å støtte ham uansett, han snakker til de nede på gulvet. Til det hvite fattige trashet og til de ikke det ikke fullt så hvite søppelet. Han lover dem noe som ikke finnes, men han ser dem og han adresserer dem. Min venninne vet at han ikke snakker til henne, ikke egentlig, men hun er så sinna! Hun er så sliten av å svømme up stream, så lei av at pengene ikke strekker til, så trøtt av å ikke ha et eget soverom, en god seng, en hel natts søvn.

Så hun står og ser tv-bildene som flimrer forbi. Hillary i de pene draktene, hun som bærer drømmen hun selv aldri vil kunne oppnå. Min venninne legger hodet på bardisken der hun jobber sent skift. Lukker øynene. Kjenner hodepinen skru seg til i tinningene. Og hun vet at for henne er de aller fleste dører stengt.

Og hun hører stemmen til den orange mannen, han som skal gjøre «America great again!» Og hun tenker at denne gangen skal hun faen meg stemme! Stemme på den verste av dem alle. På ren trass. For hun vet at det ikke nytter. Hun er en lost case. En av mange millioner som det aldri har vært meningen å hjelpe.

Og den orange mannen er vittig. Han er ekkel. Han er en gris. Han kan media. Han setter dramaturgien i gang, og pressen lystrer. Og han tafser på damene. Hun grøsser. Men hun tenker på de to små der hjemme. På barnevakten som skal ha penger. Hun har ikke penger. Hun må hale inn litt tips før kvelden er omme.

Hun ranker seg, retter på blusen, trekker skjørtet ned over lårene, tar brettet og går ut på gulvet. Hun legger et smil rundt munnen og går mot et bord med fire godt voksne menn som ser fotball. De gjør tegn med fingeren at de skal ha mer øl. En av dem plystrer og sier noe slibring mens hun går tilbake mot baren.

Fra tv’n sier Hillary: «Ingen pike eller kvinne må gi opp drømmen de bærer på. Husk at alt er mulig!» Oh, shut your face, hveser min venninne mens ølskummet flyter over kanten på glasset og hun kjenner noe vått renne nedover kinnene.

 

 

EN HOMO SOM PASSER FOR MEG.

Man må jo sneie innom SKAM, hva ellers skal man snakke om? tenkte jeg her om dagen. Og mens Donald Trump og republikanerne vil ta fra homofile og lesbiske sine hardt tilkjempede rettigheter i USA, har den norske serien som alle snakker om satt homofili på dagsorden. Voksne kvinner og menn sukker i lykkerus over at nå vises endelig «helt ekte» homofil kjærlighet på tv, stopp! ekte homofil kjærlighet, hørte jeg rett?

Alle elsker Isaks kamp, hans fine blikk i nærbilde, den unge gryende seksualiteten, kysset under vann i svømmebassenget, å ja, slik er det, slik liker vi det. To helt vanlige gutter som ikke ser ut som homoer, som bare rett og slett er fascinert av hverandre, tviler, søker, er på leit, og vi sitter fremoverlent i sofaen og ser de ømme blikkene, det grenser nesten til skuespillerkunst, men altså ekte homofil kjærlighet, smelt. Ja, jeg smelter også, fordi det er vakkert, det er poetisk, det er alt hva vi vil kjærlighet skal være, men det er ikke slik det er i virkeligheten.

Takk Gud for at den onde «homo homo-skjøgen» Eskild kommer inn som the bad guy og sprenger lykkeboden i tusen ekle biter når Isak betror seg og forteller at han ikke er, ikke vil være som Eskild, som er sånn homo homo som snakker om pikk og alt annet som superhomohomoer er opptatt av. Og det er da manusforfatterne som jeg tror er litt eldre enn de som fremfører replikkene er tar ansvar og gjør SKAM til en liten historietime i en tid da de heterofile har tatt ansvar for homodebatten og satt grenser for hva det er lov å mene om det å være homofil i Norge 2016.

For å være homo i Norge skal være «hel greit», og det er ikke noe vi hele tiden skal gjøre et stort nummer av!

Nei, det er ikke helt greit å være homo i Norge i dag. Nei, det er ikke alltid trygt å være homo i Norge i 2016. Nei, det er ikke voksne damer som skal bestemme om det som vises på tv er greit eller om det er ekte kjærlighet eller ikke. Nei, det er ikke voksne folk med grått hipsterskjegg som skal kjenne seg igjen i SKAM. Og ikke minst, NEI, det er ikke synd på alle homoer, nei, vi er ikke nervevrak alle sammen og kan komme å ta livet av oss for et vondt ord.

Og NEI, alle homoer er ikke snille gutter eller jenter. Vi er som alle andre. Vi er gode og snille, kjipe, vi er også en del av problemet med mobbing og homofobi. Vi disser våre egne for et godt ord, og vi er like feige som alle andre når det kommer til å innrømme det.

Så igjen,  takk Gud whatever for at homo homo Eskild kommer inn og penetrerer lykken i SKAM. Slik at Isak blir plutselig en bad guy der han sitter og vil surfe på andres livskamper. Som ikke vil være homo homo, men en helt vanlig gutt som ikke vil bli sammenlignet med de fjollete skrullene som hviner mens de mimer etter Beyonce og går med rosa fjærboa. Han vil være en helt vanlig gutt som ikke stikker ut. Flott, ingen nekter deg det, men sånne som deg skal vite at kampen for din kjærlighet ikke ble vunnet med at ingen «stakk ut» eller var «helt vanlige». Vi som kjempet den kampen har kjempet så tenner ble slått ut og blodet sprutet. Vi mistet jobb, venner og familie bare fordi vi stakk ut og valgte å være den vi var.

Takk manusforfattere av SKAM som skrev Pride-scenen. Som gjorde serien til intelligent fjernsyn. Den har fått meg til å tro på tv-drama for ungdom, at noen i NRK tar unge mennesker på alvor, at kjærligheten finnes.

Kjærlighet filmet i slow motion under vann er vakker og full av poesi. Eskilds blikk når han reiser seg og går i den Pride-scenen er virkelighet.

Han har tatt sitt valg uten å spørre noen. Han er seg selv. Han har knekt en kode. Det er det som kalles ekte kjærlighet. Som min venn forfatteren skrev:»Kjærleiken er eit filmtriks.» Men SKAM har sprengt lydmuren og er plutselig blitt viktig tv. Men utenfor fiksjonen jakter man på den perfekte homo. Han finnes ikke, sorry. Han kommer i alle slags innpakninger, også i en helt vanlig utgave. Det må da for pokker være noe for enhver smak. Livet er et koldtbord, det er servert!