Mens jorden går under.

Mormor sa alltid at det er viktig å skille snørr og bart, vite hva som er hva. Hun var en kvinne som gikk stille gjennom livet og ikke lot seg vippe av pinnen så lett. Jeg tror jeg har arvet litt av hennes ro.

Det er viktig å ikke la seg rive med av følelser når jorden går under på alle avisforsider og i kommentarfelt på sosiale medier. Endetiden er her! ropes det av de som elsker dramatikk. Alt blir bra til slutt, tenker jeg, og er det ikke bra, så er det ikke slutt. Kanskje en livsløgn, men noen ganger må man lage seg en sannhet når jordkloden er full av hodeløse høns som løper rundt i ring og kakler.

Jeg tror at verden går forover og bakover på samme tid. Der vi på den ene siden opplever at politikere tufter sin politikk på Ayn Rands kyniske teorier om at «vi ikke har noen som helst forpliktelser overfor andre mennesker enn våre egne barn», og samler sine følgere i egne ekkokamre på sosiale medier og ber dem om å kvitte seg med alle som ikke er enige, ser jeg også en gryende ømhet i det offentlige rommet. Små rykninger i fremmede ansikter som ikke kan tolkes som annet enn smil kan observeres på trikk og t-bane. Det er som om vi strekker ut hendene til hverandre i fortvilelse over alt dette som synes ute av kontroll.

For innerst inne vet vi at vi er sammen om dette. Ingen mann er en øy, ja, du har hørt det før, men i disse tider mener jeg det er viktigere enn noensinne og verne om fellesskapet, om de verdiene vi er så redde for å miste. Det som smerter mest i disse dager er at de som oftes hyler høyest om viktigheten av de norske verdiene er de som gjør alt for å ødelegge dem. Vi er et kyst og havfolk som alltid har tatt i mot de som har drevet i land og tatt i mot fremmede kulturer som har gjort oss til det vi er i dag. For vi har ikke så mye som er vårt eget her til lands. Vi vet det, men vi liker ikke å bli minnet på det.

Jeg tror på flokken, men mest av alt tror jeg på enkeltmennesket.

Jeg tror på individets kraft til å være en endring. Et menneske kan ødelegge så mye, det vet vi, men hvorfor er vi så i tvil om at vi som enkeltpersoner ikke har kraft nok til å være en forandring? Vel, jeg tror noe av den tvilen er i ferd med å forsvinne. Jeg tror mange av oss har begynt å tenke at jeg får gjøre godt der jeg ferdes, i min lille sirkel.

Politikk er politikk, og mennesker er noe annet.

Vi har alle et ømt punkt som tar over når det røyner på. På tvers av politiske skillelinjer og motsetninger ser jeg stadig ømhet og utstrakte hender i mitt lille nærmiljø.

Det er så mange som vil det beste for andre. Vi tar i et tak og hjelper der vi kan. For mens verden går under husker noen av oss at det er viktig å være medmenneske.

Ja, jeg vet at du kanskje sitter og tenker at denne bloggere tenker svært så naive og enfoldige tanker, at verden er ond og at vi lever i svært farlige tider? Ja, vi lever i farlige og urolige tider, men vi må ikke gi oss hen til redsel og panikk. Vi må tørre å gå ut og gjøre godt.

Så lenge jeg har levd, og det begynner å bli en stund, har jeg hørt at verden går av hengslene og at endetiden er her. Men verden består, litt oppskaket for tiden riktignok, men dog.

Jeg sitter her i huset i nord, klokken er 0700 og det er fremdeles mørkt der ute. Jeg er full av håp. Hva annet kan man være?

Advertisements

4 kommentarer om “Mens jorden går under.

  1. Du setter ord på mange av mine egne tanker for tiden. Takk skal du ha for dine flotte og varme innspill.

    Lenge har jeg følt fortvilelse over det som beveger seg i tiden over vår halvkule, og hjelpeløshet og ensomhet i stormen av hatretorikk og umenneskelighet. Jeg har sett mennesker jeg trodde var genuine har blitt sugd inn i fascismen som fnugg i virvelstorm, og det har vært umulig å trekke dem tilbake. Sorgen har vært stor. Men i det siste har jeg sett at flere og flere reiser seg og sier at NÅ ER DET NOK, vi vil ha medmenneskeligheten og håpet tilbake. Og det gir meg et lite håp om at vi ikke er helt fortapt enda. Og så lenge det finnes mennesker som beholder det gode i seg, viljen til å løfte sin stemme og hjelpe hverandre, så har jeg troen på at det gode kan vinne frem.

    Det er mulig det er slutten på en æra, kanskje også slutten på vår verden – hvem vet. Kanskje er dette noe vi skal og må bevitne og delta i. En ting er i hvertfall sikkert…. når jeg går ned så skal jeg gå ned med medmenneskeligheten intakt og hjertet utapå, og vite at jeg kjempet for det gode.

  2. Håpet kan ingen ta fra oss ❤️
    Og faktisk, så er ofte håpet det eneste man har igjen når man står der hjelpeløs og fortvilet når verden slik du kjenner den raser sammen. Det ligger enormt med styrke og kraft i håpet.
    Håp, tro (ikke religiøs nødvendigvis) & kjærlighet ❤️
    Takk for at du skriver! Du har ei kul penn.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s