Stay negativ.

I et land der vi har det meste er det viktig å holde misnøyen ved like, kan det virke som. Det er alltids noe vi ikke har fått som vi kan ønske oss. Og «good news is no news», så vi leser ikke så mye godt nytt i avisene. Stay negativ, det er mer bærekraftig. Og de fleste av oss vet at det er aldri for sent til at dagen kan gå til helvete.

Men kjære vene, verden er blitt ett mye bedre sted å leve for de fleste av oss her vi sitter med duggfrisk og dyr hvitvin på soldekket og nikker megetsigende til det meste som flyr forbi, det være seg vår egen fortreffelighet eller andres utilstrekkelighet. Ja, det er typisk norsk å være full av seg selv. Vi har funnet opp kruttet, eller har vi det?

Min historie kort fortalt:

På farssiden, fattige sjøsamer på et lite gårdsbruk i nord, og på mors side, slitne jernverksarbeidere og budeier. Ingen adel eller rikdom, bare mennesker som gikk stille gjennom livet, arbeidet, fødte barn, ble gamle og døde.

Min generasjon som ble født av disse fikk alle muligheter i fanget. Jeg husker første gangen jeg så et kjøleskap, mors tårer ved et vidunder av en vaskemaskin. Hermetikk og frossenmat, nå skulle det tunge slitet være over. Kvinner forlot kjøkkenbenken og gikk ut i arbeidslivet, vi fikk en haug av rettigheter kjempet fram av mennesker som ville gjøre verden til et bedre sted å leve for oss alle. Og her sitter vi, sure og gretne og mener at verden går av hengslene. Den gjør ikke det om vi tar oss bitte litt sammen.

Vi er friskere enn noensinne. Vi lever lenger. Vi har en levestandard nesten en hel verden kan ønske seg. Vi bor i varme hus, og har som hobby og livsprosjekt å pusse dem opp. Det første folk sier når de kommer på besøk til oss i det gamle trehuset fra 1954 vi har kjøpt er: «Jo, men dette huset har potensiale!»  Jeg leser at i 2017 skal nordmenn pusse opp for mange millarder kroner.

Vi ferierer mer enn de aller fleste, men ingen er så slitne når fredagen kommer som oss. Jeg husker plutselig mormors lute rygg der hun bar vannbøttene fra brønnen i snøen om morgenen før hun tente opp i vedkomfyren for å koke kaffe og steke egg. Nå løper vi innom Espresso House og henter en take away kaffe før vi haster videre til et frokostmøte med noen kolleger som har 35 minutter ledig på sin travle dagsplan. Ja, verden er blitt et bedre sted.

I går leste jeg om den mannlige statsministeren i Luxembourg som giftet seg men mannen sin i full offentlighet. For ikke så lenge siden trodde jeg at dette aldri ville være mulig. Synes du jeg er litt for positiv i dag? Det er mulig, men verden går stadig framover. Vi har fått til så mye. Men det betyr ikke at vi skal sitte laid back og hvile på laurbærene, ingen kamper er vunnet for evigheten. For selv om verden stadig blir bedre er det alltid noen som vil gjøre den verre. Noen som 24/7 hvisker oss i øret at det er viktig å holde misnøyen på et anstendig nivå. Mennesker som bedriver tallmagi og forteller oss at hele Afrika og Asia vil komme hit og penetrere og rasere alt det vi har kjempet fram. Jeg tenker at slike mennesker har for mye fritid.

Så det lønner seg å ta en reality check her vi sitter på soldekket mens kongeskipet seiler videre, tenke på hva vi har, hva vi ikke å miste og hvem vi er blitt og hvem vi ikke ønsker å være. Jeg tror mennesker generelt er gode, men det er så lett å høre på disse lave stemmene som hvisker innsmigrende til oss om natten og i fullt dagslys. For kunne vi ikke hatt det enda litt bedre? Et større hus? Et hippere kjøkken? Hva med en tur til Florida i påsken selv om vi var der i julen? Jo, det er noe vi ikke har fått som vi skulle ha hatt.

Men kjære, tenk på hva vi har fått!

Brakk du et bein for ikke så lenge siden var du en krøpling resten av livet. Folk levde til de var førti-ish. For ikke så lenge siden handlet det om å skaffe mat på bordet, nå sitter vi på kafé og sutrer over vår egen selvrealisering som ikke går så hurtig som vi ønsker.

Vi lever i alle drømmers tidsalder, men tett ved sitter folk med et pappkrus og utstrakte hender. Vi kan ikke bygge et gjerde rundt vår egen angst, den forsvinner ikke av det. Vi får ikke lengre armer av å snu oss bort, vi når ikke det punktet bak på ryggen det klør som mest der vi ligger på svette puter og venter på at søvnen skal sette oss fri.

Hva med en høsttakkefest midt oppe i alle svarte fredager hele uken?

Verden er blitt et så mye bedre sted at vi har både tid og overskudd til og strekke ut en hånd til andre. Alt for Norge, er ikke det kongens slagord? En svært populær politiker har funnet opp et nytt fyndord for fedrelandet: Lik og del. Det er genialt. Like hverandre litt mer, og dele litt på godene. Sylvi asså!

For ja, det er noen som ikke har fått det bedre her hjemme også. Så de må vi hjelpe, eller er de bare rett og slett gode å ha slik at vi kan la være å hjelpe noen andre som truer oss? Sug på den. Og for all del, lik og del.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s