Selvangivelse.

Foto: Manhattan – Bjørn Leirvik.

Jeg skriver ikke dagbok, har aldri gjort det.

Men i de senere år har jeg begynt å summere opp året som har gått omtrent på denne tiden når mørket legger seg som et lokk over landet. Den fine sanden i mitt livs timeglass sildrer stille. Det er betraktelig mer sand i den nederste kolben enn i den øverste, det må innrømmes. Livet er kort, men det kan kjennes langt mens det pågår, sa August Strindberg.

2016? Hva skal man si om deg?

På det personlige plan? Du har vært grei. Jeg er frisk, kropp og sjel henger i hop, jeg kan gå, danse, elske, jobbe. Jeg klager ikke. Er velsignet med litt for mye arbeid. Jeg er heldig. Vet at en dag når telefonen slutter å ringe er det disse så alt for travle dagene jeg kommer til å savne mest. Jeg har faktisk tenk mye på ordet «takk» i løpet av dette året.

Ting jeg tok som en selvfølge før er nå noe jeg har begynt å takke for. Jeg kan stå stille og se lenge på en plante, en solnedgang, et menneske, et ansikt, hånden til en elsket venn, hvordan den farer opp til øynene som plutselig blir blanke, at den vifter vekk en hårlokk, blodårer under tynn hud, et blikk som møter mitt, jeg hadde ikke tid til å dvele ved slikt før. Nå kan en stille stund ved åpen ild sammen med en venn være det jeg regner som suksess i løpet av en dag. Det finnes ikke lenger jobb eller utfordringer kunstnerisk som utløser en slik glede eller tilfredstillelse som det.

Min kjære som tasser over gulvet i raggsokker, ikke notert på børsen, men dog, et blaff av lykke. Jeg takker for slikt. At jeg evner å se det, høre det, savne det her jeg sitter alene i huset og skriver og vet at han sitter i et fly på vei hjem. Det er slik det er å bli voksen, tror jeg. Ikke ønske seg så mye, men se det man har, vel, jeg skifter spor før språkblomstene sparker bein under denne teksten.

Fire år i Nord-Norge, tenker jeg. Fire år. Så fort går tiden.

Her i denne lille byen rett sør for Polarsirkelen, her i et lite rødt hus med hvite karmer sitter jeg i skrivende stund. Trives jeg? Vi? Jeg vet ikke helt. Når jeg legger meg om kvelden kan det hende at jeg tenker: Nå har vi vært her lenge, skal vi ikke snart hjem? Men hvor er hjem? Jeg vet ikke lenger. Jeg har alltid tenkt at et sted har et hus stått og ventet på meg. Jeg tror ikke det lenger. Hus er bare hus. Og hus venter ikke på noen, hus bryr seg ikke, savner deg ikke. De bare står der og er hus.

Jeg tror jeg er som mest lykkelig når et tog glir ut fra perrongen, eller når jeg kjører inn i en stor by. Forflytning, selve reisen, det er den som trigger. Livet trigger. Være i endring, forandre seg, ikke stivne. Jeg blir urolig når jeg står stille. Videre. Videre. Mitt liv er mange små klokker som går til ulik tid, han jeg elsker er et trygt stueur som slår jevnt og trofast. Jeg hører den rytmen uansett hvor jeg er. Det kalles kjærlighet. Det er det det er.

2017? Hvem vet. Spille teater. Mer teater! Enda mer teater. En filmpremiere. Skrive et nytt teaterstykke, en bestilling. «Audiens» skal det hete. Tre kvinner. Nok om det. Være i New York en periode, skrive. Se teater. Lufte hodet. Jeg er heldig. Jeg takker for det. Dette var min lille, litt selvopptatte selvangivelse for 2016. Takk for at du leste. Ønsker deg alt godt.

Advertisements

5 kommentarer om “Selvangivelse.

  1. Takk for et flott innlegg, betraktninger som skaper ettertanke. Ja, hva er egentlig «hjem»? Har bodd lenge vekk fra «hjemme» nå, eller er jeg «hjemme» nå?
    Ønsker deg lykke til med nye prosjekter og nye opplevelser!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s