Helt ærlig Mo i Rana.

Jeg sitter her i det røde huset ved elva og skriver dette. Det er en stille morgen. En katt krysser hagen, synker ned i den våte snøen. Blå himmel og fjellet tegner sin mørke kontur i horisonten. Den fredelige lille byen min holder pusten og venter på julen. I fire år har jeg bodd her nå, og det har vært de fire mest ensomme årene i mitt liv.

Ensomhet er de fleste innflytteres evangelium. Dette er ikke symptomatisk for Mo i Rana, det er vanskelig å smelte inn i de fleste byer som innflytter. Du kjenner ikke kodene, har ikke så mange referanser. Husene som står langs veien er bare hus. De fremkaller ingen minner og tar deg ikke tilbake til ungdom og barndom. Menneskene her er nye bekjentskaper, du er ikke i familie med noen. Store deler av tiden har byen gardinene trukket for, du blir ikke bedt inn, ikke på ordentlig. «Vi må ta en middag en dag snart!» sier folk, men det blir som regel aldri noe av.

Som offentlig person faller det meg litt vanskelig å skrive dette. Når en innflytter tar pennen og skriver slikt tas det ofte opp som surmaget kritikk, mens når et ektefødt bysbarn skriver det samme blir vedkommende hyllet. Men før jeg går videre, jeg har fått oppleve å gjøre så mye her i denne byen som jeg aldri ville fått gjøre andre steder. Jobbmessig skal jeg virkelig ikke klage fordi jeg rennes ned av hyggelige tilbakemeldinger og folk strømmer til for å se det jeg til enhver tid gjør. Så takk byen og folk for det.

Men vi som ikke er fra denne lille byen møtes av og til på et gatehjørne og utveksler våre erfaringer. Om at ting sitter langt inne her oppe. Den nordnorske gjestfriheten vi trodde vi reiste tilbake til, hvor er den?  Og når priser og utmerkelser deles ut, ambassadører skal kåres så spiller det ingen rolle hva en «søring» måtte ha gjort i og for byen, de som velger og bestemmer kommer rett og slett ikke på at det finnes bidragsytere som ikke snakker byens dialekt eller er født i byen.

«Vår egen» er en frase vi fremmede ofte hører. Sånn, der fikk jeg sagt det, og nå vil du sikkert tenke at: «Gud, så selvopptatt denne Henriksen er?» Vel, det handler ikke om selvopptatthet, jeg har fått alle de priser og utmerkelser jeg kan tenke meg fra publikum som reiser seg og klapper kveld etter kveld. Men man føler seg ensom når teppet går ned og lysene slukkes. Spotlightene er ikke påslått alle døgnets timer 🙂 heldigvis, og da skal det lille livet leves. Det er flest av slike dager.

Her om dagen skrev en politiker til meg: «Hva du gjør for byen vår!» Den lille setningen er noe av det som har rørt meg mest i alle de årene jeg har jobbet her. For jeg er brennende opptatt av min bys ve og vel. Jeg kjemper for kulturen, for ny flyplass, for alle de viktige sakene vi må få på plass for at byen skal bli større og mer levende.

Men for å få dette til må vi begynne å se hverandre som mennesker, åpne dørene, gå på besøk, spise hverdags sammen med hverandre, gå på kafé, tørre å sitte i samme rom med folk vi ikke kjenner, bruke byen og byens gater og torg. Hva spiller det for rolle om Mo får en flunkende ny storflyplass om tilreisende kommer til en by der det ikke finnes et menneske å se. Eller skal vi bare bruke den til å komme oss vekk herfra så fort vi har ei frihelg? En by der de innfødte  sitter oppe i fjellet på hyttene sammen med folk man gikk på skole sammen med for tretti år siden? Ja, jeg går ofte tur i byen om søndager, og hadde jeg ikke visst bedre ville jeg trodd at jeg burde lytte på radio for å få med meg en ekstraordinær melding 🙂

Ærlig talt Mo i Rana, vi har en jobb å gjøre. Og ja, nå har denne Henriksen sutret på bloggen sin igjen om hvor forferdelig alt er i Mo i Rana. Men hør, jeg trives her, selv om det kan være en prøvelse i blandt å ikke være barnefødt her. Men snart er det jul, lysene tennes. Takk for fine stunder i 2016. Takk kjære publikum. Dette er årets siste blogg. God jul og godt nytt år alle sammen. Dere vet hvem dere er 🙂

Skal hilse fra Siw Anita, hun skal visst til Gran Canaria i jula. Fette nais.

Advertisements

2 kommentarer om “Helt ærlig Mo i Rana.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s