..og vi står her med hua i handa.

 

Enhver ønsker å definere seg selv og sin egen identitet.

Ingen liker å bli fortalt hvem de er, bli offer for merkelapper og stigma. Vi i nord er kjent som gjestfrie og fulle av bannskap, som skoggerler av vitser fra Rorbua og elsker å høre på visesangere som jamrer seg i fjæra.

Det kunne ikke være fjernere fra sannheten fordi vi her oppe i nord er like hippe og moderne som folk i sør. Vi reiser til Thailand i januar, til London og NYC for shopping og champagne eller teater og musikaler. Vi spiser kortreist og langreist mat, taco og torsketunger. Vi er som folk flest bortsett fra at selvfølelsen kan det være så som så med når skodda ligger i sjøkanten og det er langt til Storting eller Betlehem.

Her i Nordland fylke var det sjømatindustrien som hadde størst oppsving og økonomisk resultat i 2016, men tross det faktum mener mange at om vi ikke åpner opp for oljeleting midt i ett av verdens største matfat vil regionen ikke stå rustet for fremtiden.

At olje og gass ikke er så veldig hipt lenger og at man heller burde satse på å utvikle sjømatindustrien er ikke det vi for øyeblikket ser som en bærekraftig tanke for landsdelen. Det er synd fordi en stor del av identiteten vår her oppe er og har alltid vært havet og fisken.

Nei, jeg mener ikke at alt skal være slik det alltid har vært, men jeg tror at fisk og sjømat er den nye oljen, samt at når havbunnen er tømt for olje og gass kan vi ikke risikere at maten har forsvunnet i dragsuget av kortsiktig grådighet.

Jeg vet ikke hvor mange konferanser som går av stabelen i nord som handler om å løfte landsdelen, gjøre den mer bærekraftig og stille spørsmål om hvor vi skal.

Men hvem vi er og vil være, det er spørsmål jeg sjelden hører. For jeg mener vi har en egen identitet her oppe selv om jeg vet at det å være nordlending i 2017 ikke er det samme som for femti år eller mer siden. Nord-Norge er forandret, vi er blitt mer lik folk sørpå eller i verden ellers.

Men hvor stolte er vi av det vi er og det vi har?

Hvor flinke er vi til å dyrke fram vår egen kultur, våre egne i alle slags nærings og kunstfelt? Hvor attraktive er vi for de som har flyttet hit og for de som vurderer å flytte hit?

Jeg tror at om vi tør å ta definisjonsmakten tilbake over vår egen identitet, blir litt mer stolte av det vi har, og parrer det med å være litt mer lyttende mot folk som vil oss vel er det starten på å komme videre.

Og jeg tror ikke selvfølelsen blir bedre bare på grunn av en storflyplass som gjør det lettere å komme seg hit eller vekk her i fra. Jeg tror det handler om å finne nye muligheter i en omstillingsperiode, være åpne for nye inntrykk og legge vekk en stor porsjon nærsynthet.

I dag fikk firmaet Heymat (produsent av dørmatter) en pris for nytenkning under Galleria i Mo i Rana. Gratulerer.

Og det skjer så mye positivt i nord av gründervirksomhet som baner veien for at vi skal klare å stå rustet mot framtida.

Men da må vi vite hva vi selv er verdt, bruke folka våre, kunstnerne våre når vi skal feire oss selv og fortelle verden hvem vi er, booste vår egen identitet, og ikke bare stå i veikanten og vifte med flagg og wienerpølser når Artic Race (ikke noe galt i det, fordi vi kan gjøre det også) fyker forbi og hente inn artister sørfra når tv-kameraene er rettet mot oss en stakket stund, vi har faktisk egne folk som kan treffe en tone eller to her oppe også.

Det meste er nord, om vi tør å være oss selv!

Det er strikkepinnenes skyld!!

 

Dagen etter at Trump ble innsatt tok millioner av verdens kvinner på seg rosa eller pastellfargede hjemmestrikkede luer, og gikk ut i gatene og marsjerte i protest mot at populistiske krefter på høyresiden vil innskrenke kvinners rettigheter. Denne protesten er en av de største mønstringene på lenge, og i Washington DC overgikk oppslutningen selv innsettelsesseremonien til Donald Trump.

Og nå, noen dager senere flommer nettet over av forakt for feminismen og disse kvinnene som ikke skjønner hva som foregår i verden, noe rødstrømper faktisk aldri har gjort, i følge noen menn, og ganske mange kvinner.

For det er «feminismen skyld» at fremmede kulturer overtar Europa, ja, feminismen, for disse kvinnene er så selvopptatte og nærsynte der de tramper takten med fjollete luer på hodet og tror de kjemper for kvinners rettigheter, noe de slettes ikke gjør i følge fanklubben til Hege Storhaug&Co i Human Rights Service.

Rasisme og overtramp finnes bare i de overfølsomme og paranoides hoder, ymter Ketil Rolness frempå om i eviglange kronikker der han snakker ned til de stakkars kvinnene som ikke forstår hva ekte rasisme er. Jeg råder dere alle til å ta en sjekk i kommentarfeltene til rights.no (HRS) der hatefulle ytringer mot kvinner og feminister er så grove at de ikke kan kalles for annet enn rasisme.

Og om jeg tolker noen av dem rett er det strikkepinnenes skyld at unge jenter tafses på av muslimske gutter på kjøpesentre nord for Stockholm fordi feministene er mer opptatt av å strikke og lage kvalm for den flotte nye presidenten i USA enn å passe på sine egne døtre, for ikke å si kjempe for alle de muslimske jentene som er offer for de grusomste ting.

Og nå bør «vi alle ta kampen opp» for at Støre ikke blir vår nye statsminister, for da er veien til at Norge skal bli en islamsk stat kortere enn noensinne. Listhaug er den eneste i Norge som ser med åpne øyne hva som skjer med fedrelandet og den eneste som tør å si det. At Abid O. Raja mener hun sprer hverdagsrasisme «sier sitt» konkluderer kommentarfeltene hos rihts.no. Men er det noen som virkelig sprer hverdagsrasisme er det vel Hege Storhaug og hennes lugubre høyre-populistiske nettside som i følge fansen er den viktigste stemmen i en tid da verden rakner og feminister bør holde kjeft! Også her taler kommentarfeltet deres sitt helt klare språk som ikke kan bortforklares.

Nå strammer USA’s nye president inn der det kan strammes inn. Han fratar alle organisasjoner som fronter selvbestemt abort alle pengeoverføringer. Han kutter støtte til homofile og lesbiske, vil reversere likekjønnet ekteskapslovgivning, og gjøre det kjipere for kvinner på alle områder. Han vil ta nakkegrep på urfolks rettigheter og landområder og omgir seg med hvite rike eldre menn som mener det samme som ham selv. Kvinner skal og bør være vakre og tause knapphullsblomster på ektemennenes jakkeslag. Rykk tilbake til start, og ikke ut i gatene og rop og skrik, det er lite kvinnelig!

Så om du er sjokkert over hva som skjer i USA, orienter deg litt om hva som skjer her hjemme også. Frihet for kvinner er i ferd med å bli en no go zone om vi ikke passer på. Og det er strikkepinnenes og feminismens skyld at alt går til helvete. Hvor er nærmeste garnbutikk?

Venstrevridd propaganda

I sommer lå jeg på en solseng på en strand i Hellas. Rett bak meg lå to eldre ektepar fra Moss. En av mennene hadde et VG som han satt og leste høyt fra til de andres store  fornøyelse. Det handlet om sport og politikk. Knegg, knegg, og boksølen rant ned i strupen da mannen plutselig sier: «Ja, dere veit jo at det er Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg som bestemmer det som skal stå i avisa? Så dette er jo rein venstrevridd propaganda!» Knegg, knegg, og «Ja, fy faen, de der de er gjengen sin!» Og jeg lå der og beit kjeven hardt sammen og gjentok for meg selv: «Nå holder du helt kjeft Sven Henriksen, det slaget der kommer du til å tape!»

I går gikk pressetalsmannen til Donald Trump ut og skjelte ut den amerikanske pressen fordi han mente de fabrikkerer løgner om at det var færre folk på Capitol Hill under innsettelsen av Donald Trump enn da Barack Obama ble innsatt. I bakgrunnen kunne vi nesten høre en furten nyvalgt president trampe i gulvet og rope «Løgn, løgn, løgn!» selv om de fleste av oss har sett bilder som beviser at det var over dobbelt så mange mennesker tilstede da Obama ble innsatt. Men i følge Trump-administrasjonen er altså dette en skitten løgn fra motstanderens side. Og som ikke dette er nok satte all verdens kvinner seg ned og strikket luer for så å gå i demonstrasjonstog for å «hetse» Trump dagen etter hans store dag. At det var «The Pussy grabs back» hører ikke med til den trumpske virkelighet.

Venstrevridd propaganda?

Jeg møter dette rare uttrykket til stadighet i debatter jeg deltar i. Om jeg skriver noe om Listhaug og regjeringens lite humane asylpolitikk er jeg et fjols og  bærer av naiv venstrevridd propaganda. Hege Storhaug of RIGHTS beskylder også norske presse for det samme, at den prøver å selge inn et forvrengt bilde av virkeligheten som skal hindre folk i å se at Europa står på kanten av et stup og nærmer seg en katastrofe på grunn av alle innvandrerne som flommer inn over grensene.

Og i USA står Trump på talerstolen og sier til verden at Washington DC er en «sump» av kriminelle og farlige mennesker, og derfor kan verken kone eller barn bo der, det er for farlig. Og når pressen prøver å justere bildet av at byen slett ikke er slik roper presidenten «Løgn, løgn, løgn!» og trumpianerene nede i Florida jubler over denne handlingens mann som endelig skal gjøre Amerika hvitt igjen.

Hele høyrefløyen har for øyeblikket noe desperat over seg.

Man prøver å tegne et mørkt og dystopisk bilde av verden som er i ferd med å rakne. «Oss først»-tankegangen er ikke ny, men nå har den kommet opp til overflaten igjen. Den handler om å ikke blande kulturer, og la alle land få dyrke sine nasjonale verdier og la andre få dyrke sine så lenge de holder seg der de er.

Om pressen skulle rapportere om vellykkede forsøk og virkeligheter der folk kan bo sammen selv om de er forskjellig av hudfarge, religion osv, så er dette løgn og rett og slett bare venstrevridd propaganda. For «vi vet jo alle» at i Oslo er det bydeler som selv ikke politiet våger å gå inn i fordi muslimske bander har tatt kontrollen. Om du forteller at du selv har bodd på Tøyen og gått over Grønland i hundre år og alltid følt deg trygg, så roper folk tilbake: «Løgn, løgn, løgn!» og kan til å med prestere å skrive: «Jeg tror ikke på fakta, jeg tror på sunn fornuft!» God bless us all.

I morgen går jeg jaggu i butikken og kjøper strikkepinner og rosa garn om det er mer igjen. Som jeg leste på en plakat en mann holdt opp foran Capitol Hill i går:

«Never underestimate a faggot with a pink hat and a tamburine in his hand!» 🙂

Apropos venstrevridd propaganda, jeg tror neppe amerikansk presse lar seg diktere hit eller dit, de er noen tøffinger. Mer enn én gang har de ikke gitt seg før selv en amerikansk president har stått med rumpa bar. Det kan skje igjen. Det er kanskje det solkongen vet og derfor han tramper så hardt i parketten i det for øyeblikket hviteste av alle hus?

Jeg vil ha høne!!

Etter å ha fått vite at vi kaster 3 millioner verpehøns i Norge hvert år sitter jeg jeg her og tenker på mormors hønsefrikasse, hønsesuppe og fylte høne med ertestuing, glasserte honning-poteter med timian og brun saus. For for øyeblikket er det nesten umulig å finne høns i norske matbutikker, folk vil ikke ha mat som skal koke i timesvis lenger, men heller store kyllingbryst fulle av alt dritt og møkk som antibiotika og veksthormoner. Så de stakkars verpehønsene som har sittet på vagla og verpet for Norge i alle år sendes rett til gasskammeret når det siste egget er gått. At de er god mat spiller ingen rolle.

Jeg bo i en by med nesten 30 000 innbyggere. I denne byen er det nesten umulig å kjøpe et stykke ferskt kjøtt som ikke er vakumpakket eller marinert. Det hender at RÆma 1000 får et illebefinnende og tar inn hel fersk Stangekylling, men det er unntaket ikke regelen. Så her i denne voksende industribyen går det i kjøttdeig, pølser og behandlet kjøtt. Å få tak i en fersk oksestek er umulig. Men om høsten får vi ferskt lam, takk Gud og bøndene for det.

Men tilbake til høna. Det er jo helt bort i natta at så mye god mat skal kastes! Så i morgen den dag kommer jeg til å ta runden i alle butikkene og si:

JEG VIL HA HØNE!

Ja, le dere som vet at jeg lever med en mann, den  latteren fikk dere gratis.

Ok. Her er oppskriften på hønsesuppe a la mormor.

Kok 1 høne i saltet vann i to tre timer, det kommer an på hvor gammelt kreket er.

Skrell gulrøtter, persillerøtter, løk og hvitløk, gjerne små buketter av blomkål. Hakk dette i terninger.

Når høna er ferdig, sil kraften og ha den tilbake i gryta sammen med grønnsakene, friske urter, pepper og mer salt om det behøves. Kok til de er møre.

Mot slutten har dere i hønsekjøttet som dere har plukket av skroget og skåret i passe biter.

Krydre mer om det trengs. Jeg har av og til små terninger av røkt flesk i, det er godt, men ikke for mye av det. Hakk masse persille og strø over. Servér rykende varm med hjemmebakt brød og meierismør.

Vanskelig? Næsj.

Tar lang tid? Tja, du trenger ikke stå å hauke over gryta, du kan lage den kvelden før.

Bon appetit!

Ballen, ikke mannen, eller damen.

Foto: Pål M Laukli.

Noen ganger går det hardt for seg på sosiale medier. Man skriver med magen, og det hender at ordene ikke alltid er innom toppetasjen før de renner ut av fingertuppene og flagrer ut i cyberspace. Ingen er perfekt, men jeg har en regel; aldri komme med personhets eller stygge karakteristikker av mennesker, det være seg politikere eller «vanlige» mennesker. Og når andre poster stygge ting om mennesker på mine platformer er jeg straks ute og advarer: «Ikke bruk mine sider som søppelbøtte, det har du egne sider til!»

Veldig mange mennesker er mer opptatt av å bli krenket enn å lytte til hva folk faktisk sier til dem.

Selv har jeg fått rykte om at jeg trakasserer Sylvi Listhaug og Frp. Ja, jeg er uenig i nesten alt det Sylvi Listhaug og hennes parti står for, men let gjerne med lys og lykte i alt jeg har skrevet om henne, dere vil ikke finne et eneste personangrep på henne eller noen andre av de som styrer i Fremskrittspartiet.

At folk til tider har lesevansker og tillegger andre meninger enn det de har kan jeg ikke hjelpe dem med. Men hvordan Sylvi&Co er som mødre, fedre, sønner og døtre, ektefeller og venner har jeg ingen forutsetning for å mene noe om. Og folk som kaller folkevalgte politikere for Hitler etc har jeg ingen tålmodighet med, det finnes noe som heter saklighet og høflighet og ikke minst respekt for individet.

Det vanskelige med partipolitikk, sosiale medier og det virkelige liv kan komme i mange fasonger og versjoner. Jeg har venner i FrP. Gode, snille medmennesker, folk som jeg ser daglig, utveksler samtaler med. Jeg er uenig med dem politisk, og det er ting det er fåfengt å snakke om fordi det ender bare med krangel, så vi lar det ligge, i det daglige. Men når jeg er hard og skarp på sosiale medier og i denne bloggen kan det hende at noen av disse blir såret og lei seg, og forveksler kritikk av politikk med angrep på dem selv om mennesker de kjenner og er glad i i sitt eget parti.

Jeg har opplevd dette noen ganger. Og jeg blir lei meg, ulykkelig, for min agenda er ikke å såre mennesker jeg liker. Når et menneske står gråtende foran meg og forteller at hun kjenner den ministeren jeg tar så hardt. At hun har kjent henne i flere tiår, at hun er snill og god, og at jeg burde holde meg for god til å tillegge henne meninger hun ikke har. Klart jeg blir i tvil, klart jeg blir lei meg, og klart det å skrive skarpt og hardt om politikk har sin pris. Og jeg er på det rene med at noen man kjenner blir såret. Og det er klart jeg tenker: Burde jeg latt være å skrive den eller den teksten?

Men nei, jeg kommer til å fortsette å skrive, protestere mot hvordan man f. eks behandler mindreårige flyktninger i Norge, rope om at det er inhumant å sperre små barn inne på Trandum og å sende unge gutter tilbake til Kabul og andre steder som ikke er trygge. Men jeg kommer også til å slå hardt ned på folk som driver med personangrep og trakassering. Vi er alle mennesker, og vi skal respektere hverandre for vår ulikhet, det er det som er et livskraftig demokrati, og vår frihet til å være den vi vil skal vi kjempe for med nebb og klør.

Det er alltid synd når mennesker man er glad i forsvinner fra vennelisten på Facebook, men med noen får man det bedre til sammen med i det virkelige liv enn på dette til tider crazy stedet som Facebook kan være.

De nære ting.

Jeg kommer fra en arbeiderklassefamilie som ikke var så opptatt av kultur. Bortsett fra en mor som elsket å lese romaner, gjerne av Wilhelm Moberg og lignende er ikke min slekt full av mennesker som har vært særlig opptatt av kultur. Selv oppdaget jeg kulturen da jeg fikk se en skoleforestilling av «Vildanden», og mens handlingen rullet oppe på scenen kjente jeg at det begynte å brenne inne i brystet. Dette, tenkte jeg, dette er noe som ligner på en vei vekk fra det lille trange samfunnet jeg bodde i. Og teater ble det, teater og ikke noe annet.

Nå i voksen alder har jeg sett norsk kultur og teater utvikle seg på samme måte som jeg har sett Norge forandre seg. Verken en nasjon eller dens kultur er statisk, alt er hele tiden i forandring, og jeg mener det er fåfengt å lete etter en fellesnevner som skal definere oss som hvem vi er. Men å diskutere hvilke kunstverk, bøker og musikk som har gjort oss til dem vi er er en helt annen ting. For vi har muligens noen felles markører, historiske øyeblikk, kunstopplevelser som har formet oss som nasjon, så jeg ser ingen problemer med å snakke om det. Men å lage en ti-på-topp-liste over norsk kultur synes jeg er direkte meningsløst fordi det handler om smak og behag, alder, ståsted, tilhørighet og ikke minst geografi her i dette langstrakte landet.

Jeg tror alle nasjoner, store og små, er «offer» for «de nære tings tankegang», hver geografiske del av et land har sine identitetsskapende forbilder og kunstnere. En kunstner som bor og virker i nord har sjelden samme nedslagskraft i sør, og en urban forfatter som skriver om sin virkelighet vil muligens ikke ha samme gjenklang i utkantstrøk. Dette er selvfølgelig ikke en regel eller en fasit, men poenget mitt er at det er vanskelig å lage kulturelle fellesnevnere i et langstrakt land med fjell, fjord, kyst og dype daler, små og store byer. Og det er kanskje derfor alle landsdeler og regioner er stolte av og stadig etterstreber å utvikle sin egenart og unike kultur?

Jeg tror nødvendigvis ikke at et politikerønske om å lage en kulturkanon har så veldig mye med nasjonalisme å gjøre, selv om den kanskje kommer litt for tett på bunad og julegrøt-stuntet til kulturministeren, og derfor er det lett å harselere litt over det. Politikere bør ikke legge så mange føringer eller være smaksdommere i kulturelle spørsmål, det bør overlates til kunstnerne. Politikere skal der i mot legge forholdene til rett for at kulturen skal være levende og ha muligheter til å utvikle seg. For øyeblikket har vi en minister som er mer opptatt av hvor mange hotellnetter en festival genererer enn innholdet i festivalen, kan det av og til virke som etter alt snakket om næring vs kultur. Og derfor kommer ideen om en kulturkanon kanskje skjevt ut fokusmessig.

Så om det er Brudeferden i Hardanger, DDE, norsk folkemusikk, Raga Rockers, Jokke eller Sissel Kyrkjebø som har formet oss finnes det vel ikke et troverdig svar på. Ei heller synes jeg det er viktig å undre seg over om Dag Solstad er en viktigere forfatter enn Herbjørg Wassmo. Kultur treffer mange på ulike vis, i hjertet, i hodet, i sjelen, i geografien og i patriotismen og den nasjonale stoltheten. Det ene bør ikke utelukke det andre.