De nære ting.

Jeg kommer fra en arbeiderklassefamilie som ikke var så opptatt av kultur. Bortsett fra en mor som elsket å lese romaner, gjerne av Wilhelm Moberg og lignende er ikke min slekt full av mennesker som har vært særlig opptatt av kultur. Selv oppdaget jeg kulturen da jeg fikk se en skoleforestilling av «Vildanden», og mens handlingen rullet oppe på scenen kjente jeg at det begynte å brenne inne i brystet. Dette, tenkte jeg, dette er noe som ligner på en vei vekk fra det lille trange samfunnet jeg bodde i. Og teater ble det, teater og ikke noe annet.

Nå i voksen alder har jeg sett norsk kultur og teater utvikle seg på samme måte som jeg har sett Norge forandre seg. Verken en nasjon eller dens kultur er statisk, alt er hele tiden i forandring, og jeg mener det er fåfengt å lete etter en fellesnevner som skal definere oss som hvem vi er. Men å diskutere hvilke kunstverk, bøker og musikk som har gjort oss til dem vi er er en helt annen ting. For vi har muligens noen felles markører, historiske øyeblikk, kunstopplevelser som har formet oss som nasjon, så jeg ser ingen problemer med å snakke om det. Men å lage en ti-på-topp-liste over norsk kultur synes jeg er direkte meningsløst fordi det handler om smak og behag, alder, ståsted, tilhørighet og ikke minst geografi her i dette langstrakte landet.

Jeg tror alle nasjoner, store og små, er «offer» for «de nære tings tankegang», hver geografiske del av et land har sine identitetsskapende forbilder og kunstnere. En kunstner som bor og virker i nord har sjelden samme nedslagskraft i sør, og en urban forfatter som skriver om sin virkelighet vil muligens ikke ha samme gjenklang i utkantstrøk. Dette er selvfølgelig ikke en regel eller en fasit, men poenget mitt er at det er vanskelig å lage kulturelle fellesnevnere i et langstrakt land med fjell, fjord, kyst og dype daler, små og store byer. Og det er kanskje derfor alle landsdeler og regioner er stolte av og stadig etterstreber å utvikle sin egenart og unike kultur?

Jeg tror nødvendigvis ikke at et politikerønske om å lage en kulturkanon har så veldig mye med nasjonalisme å gjøre, selv om den kanskje kommer litt for tett på bunad og julegrøt-stuntet til kulturministeren, og derfor er det lett å harselere litt over det. Politikere bør ikke legge så mange føringer eller være smaksdommere i kulturelle spørsmål, det bør overlates til kunstnerne. Politikere skal der i mot legge forholdene til rett for at kulturen skal være levende og ha muligheter til å utvikle seg. For øyeblikket har vi en minister som er mer opptatt av hvor mange hotellnetter en festival genererer enn innholdet i festivalen, kan det av og til virke som etter alt snakket om næring vs kultur. Og derfor kommer ideen om en kulturkanon kanskje skjevt ut fokusmessig.

Så om det er Brudeferden i Hardanger, DDE, norsk folkemusikk, Raga Rockers, Jokke eller Sissel Kyrkjebø som har formet oss finnes det vel ikke et troverdig svar på. Ei heller synes jeg det er viktig å undre seg over om Dag Solstad er en viktigere forfatter enn Herbjørg Wassmo. Kultur treffer mange på ulike vis, i hjertet, i hodet, i sjelen, i geografien og i patriotismen og den nasjonale stoltheten. Det ene bør ikke utelukke det andre.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s