Ballen, ikke mannen, eller damen.

Foto: Pål M Laukli.

Noen ganger går det hardt for seg på sosiale medier. Man skriver med magen, og det hender at ordene ikke alltid er innom toppetasjen før de renner ut av fingertuppene og flagrer ut i cyberspace. Ingen er perfekt, men jeg har en regel; aldri komme med personhets eller stygge karakteristikker av mennesker, det være seg politikere eller «vanlige» mennesker. Og når andre poster stygge ting om mennesker på mine platformer er jeg straks ute og advarer: «Ikke bruk mine sider som søppelbøtte, det har du egne sider til!»

Veldig mange mennesker er mer opptatt av å bli krenket enn å lytte til hva folk faktisk sier til dem.

Selv har jeg fått rykte om at jeg trakasserer Sylvi Listhaug og Frp. Ja, jeg er uenig i nesten alt det Sylvi Listhaug og hennes parti står for, men let gjerne med lys og lykte i alt jeg har skrevet om henne, dere vil ikke finne et eneste personangrep på henne eller noen andre av de som styrer i Fremskrittspartiet.

At folk til tider har lesevansker og tillegger andre meninger enn det de har kan jeg ikke hjelpe dem med. Men hvordan Sylvi&Co er som mødre, fedre, sønner og døtre, ektefeller og venner har jeg ingen forutsetning for å mene noe om. Og folk som kaller folkevalgte politikere for Hitler etc har jeg ingen tålmodighet med, det finnes noe som heter saklighet og høflighet og ikke minst respekt for individet.

Det vanskelige med partipolitikk, sosiale medier og det virkelige liv kan komme i mange fasonger og versjoner. Jeg har venner i FrP. Gode, snille medmennesker, folk som jeg ser daglig, utveksler samtaler med. Jeg er uenig med dem politisk, og det er ting det er fåfengt å snakke om fordi det ender bare med krangel, så vi lar det ligge, i det daglige. Men når jeg er hard og skarp på sosiale medier og i denne bloggen kan det hende at noen av disse blir såret og lei seg, og forveksler kritikk av politikk med angrep på dem selv om mennesker de kjenner og er glad i i sitt eget parti.

Jeg har opplevd dette noen ganger. Og jeg blir lei meg, ulykkelig, for min agenda er ikke å såre mennesker jeg liker. Når et menneske står gråtende foran meg og forteller at hun kjenner den ministeren jeg tar så hardt. At hun har kjent henne i flere tiår, at hun er snill og god, og at jeg burde holde meg for god til å tillegge henne meninger hun ikke har. Klart jeg blir i tvil, klart jeg blir lei meg, og klart det å skrive skarpt og hardt om politikk har sin pris. Og jeg er på det rene med at noen man kjenner blir såret. Og det er klart jeg tenker: Burde jeg latt være å skrive den eller den teksten?

Men nei, jeg kommer til å fortsette å skrive, protestere mot hvordan man f. eks behandler mindreårige flyktninger i Norge, rope om at det er inhumant å sperre små barn inne på Trandum og å sende unge gutter tilbake til Kabul og andre steder som ikke er trygge. Men jeg kommer også til å slå hardt ned på folk som driver med personangrep og trakassering. Vi er alle mennesker, og vi skal respektere hverandre for vår ulikhet, det er det som er et livskraftig demokrati, og vår frihet til å være den vi vil skal vi kjempe for med nebb og klør.

Det er alltid synd når mennesker man er glad i forsvinner fra vennelisten på Facebook, men med noen får man det bedre til sammen med i det virkelige liv enn på dette til tider crazy stedet som Facebook kan være.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s