..og vi står her med hua i handa.

 

Enhver ønsker å definere seg selv og sin egen identitet.

Ingen liker å bli fortalt hvem de er, bli offer for merkelapper og stigma. Vi i nord er kjent som gjestfrie og fulle av bannskap, som skoggerler av vitser fra Rorbua og elsker å høre på visesangere som jamrer seg i fjæra.

Det kunne ikke være fjernere fra sannheten fordi vi her oppe i nord er like hippe og moderne som folk i sør. Vi reiser til Thailand i januar, til London og NYC for shopping og champagne eller teater og musikaler. Vi spiser kortreist og langreist mat, taco og torsketunger. Vi er som folk flest bortsett fra at selvfølelsen kan det være så som så med når skodda ligger i sjøkanten og det er langt til Storting eller Betlehem.

Her i Nordland fylke var det sjømatindustrien som hadde størst oppsving og økonomisk resultat i 2016, men tross det faktum mener mange at om vi ikke åpner opp for oljeleting midt i ett av verdens største matfat vil regionen ikke stå rustet for fremtiden.

At olje og gass ikke er så veldig hipt lenger og at man heller burde satse på å utvikle sjømatindustrien er ikke det vi for øyeblikket ser som en bærekraftig tanke for landsdelen. Det er synd fordi en stor del av identiteten vår her oppe er og har alltid vært havet og fisken.

Nei, jeg mener ikke at alt skal være slik det alltid har vært, men jeg tror at fisk og sjømat er den nye oljen, samt at når havbunnen er tømt for olje og gass kan vi ikke risikere at maten har forsvunnet i dragsuget av kortsiktig grådighet.

Jeg vet ikke hvor mange konferanser som går av stabelen i nord som handler om å løfte landsdelen, gjøre den mer bærekraftig og stille spørsmål om hvor vi skal.

Men hvem vi er og vil være, det er spørsmål jeg sjelden hører. For jeg mener vi har en egen identitet her oppe selv om jeg vet at det å være nordlending i 2017 ikke er det samme som for femti år eller mer siden. Nord-Norge er forandret, vi er blitt mer lik folk sørpå eller i verden ellers.

Men hvor stolte er vi av det vi er og det vi har?

Hvor flinke er vi til å dyrke fram vår egen kultur, våre egne i alle slags nærings og kunstfelt? Hvor attraktive er vi for de som har flyttet hit og for de som vurderer å flytte hit?

Jeg tror at om vi tør å ta definisjonsmakten tilbake over vår egen identitet, blir litt mer stolte av det vi har, og parrer det med å være litt mer lyttende mot folk som vil oss vel er det starten på å komme videre.

Og jeg tror ikke selvfølelsen blir bedre bare på grunn av en storflyplass som gjør det lettere å komme seg hit eller vekk her i fra. Jeg tror det handler om å finne nye muligheter i en omstillingsperiode, være åpne for nye inntrykk og legge vekk en stor porsjon nærsynthet.

I dag fikk firmaet Heymat (produsent av dørmatter) en pris for nytenkning under Galleria i Mo i Rana. Gratulerer.

Og det skjer så mye positivt i nord av gründervirksomhet som baner veien for at vi skal klare å stå rustet mot framtida.

Men da må vi vite hva vi selv er verdt, bruke folka våre, kunstnerne våre når vi skal feire oss selv og fortelle verden hvem vi er, booste vår egen identitet, og ikke bare stå i veikanten og vifte med flagg og wienerpølser når Artic Race (ikke noe galt i det, fordi vi kan gjøre det også) fyker forbi og hente inn artister sørfra når tv-kameraene er rettet mot oss en stakket stund, vi har faktisk egne folk som kan treffe en tone eller to her oppe også.

Det meste er nord, om vi tør å være oss selv!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s