Han kunne vært min sønn.

Bare noen minutters kjøretur unna mitt lille trygge hus finnes en annen virkelighet.

Rett ved en populær lysløype, i et hvitt internat bor et sted mellom tretti og førti unge gutter fra Afghanistan. De spiller biljard, har kjøkkentjeneste, sover deler av dagen, trener tre fire ganger i uken, de føler seg bedre av det sier en av dem, og om natten ligger mange av dem og stirrer ut i mørket.

Et brev har kommet fra UNE til noen av dem, de fleste. De skal kastes ut av Norge og sendes tilbake til et land der det ikke er trygt selv om norske myndigheter hevder det. Det skal skje snart, klokken går så raskt når angsten biter og alt du har er øyeblikket, og noen slitte bilder av et liv som ikke lenger finnes som flimrer forbi på baksiden av øynene når søvnen ikke vil sette deg fri for noen timer.

Når de fyller atten er dette midlertidige oppholdet i verden beste land over. Slik er det, og det er flertall på Stortinget for at det er slik det for tiden behandler unge traumatiserte barn og ungdommer.

Men at det er flertall for noe betyr vel ikke at det er rett eller humant?

Jeg sitter sammen med guttene på mottaket. Jeg har satt av noen timer av mitt stort sett problemfrie liv for å være sammen med dem, høre hvordan de har det. Vi snakker om cricket, en svært populær sport i det landet de kommer fra, og vi snakker om musikk og de to språkene de snakker i Afghanistan. Guttene har vært her i fjorten måneder og mange av dem snakker svært godt norsk. En av dem kobler en iPhone til noen høytalere og begynner å rappe. Han lukker øynene og groover en tekst jeg ikke forstår. Guttene sitter stille med innover-blikk. Jeg ser bildene som flimrer over ansiktene deres, og jeg kjenner tårene stå ytterst i øynene mine, men det er ikke meg det er synd på, ta seg sammen!

Disse guttene kunne vært mine sønner, dine sønner, våre sønner.

I min lille by ønsker vi oss bedre skole, bedre eldreomsorg, en ny flyplass.

Det er helt legitimt å ønske seg et bedre liv, bedre levestandard og bedre velferd. Og nei, hele verden kan ikke komme til oss, vil ikke komme til oss, hele verden vet faktisk ikke at vi finnes. Men disse titalls guttene finnes her. Hver dag, natt, time, minutt, sekund finnes de her, de går langs veiene, går angsten av seg, trener, løfter vekter, spiser, puster, ler, gråter, vokser seg til menn, men til hvilken fremtid? Og rett ved siden av dem, noen meter unna lever vi.

I går leste jeg dette: Problemet i denne byen er at vi har og får så mange gamle og det fødes for få barn. Vi trenger at det kommer flere unge mennesker hit. Det sitter i underkant av førti unge gutter med gode hoder og arbeidsvillige hender ute på et mottak. Det eneste de vil er å få være her. Hva gjør vi?

UNE sier sitt. Papirmølla går. Snart settes de på et fly til en fremtid som ikke finnes. Noen av dem har ikke familie lenger. Det er flertall for politikken, men er den medmenneskelig?

Hvor er kjendisadvokatene som kan prøve deres sak for retten? Er det gøyere for oss alle og følge «Purk eller skurk» og Trumfs eskapader på Twitter enn å bry oss om de nære ting, vi er jo ellers så opptatt av det lokale her i denne byen alle vil skal bli mer levende?

Sjekk: http://ow.ly/M0CI308IoAm om du vil ha FN’s oppdateringer om tilstandene i Afghanistan av 6.feb 2017. Å sende ungdommer tilbake dit nå er verken humant eller trygt.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s