Natten har mange timer.

Han sitter og ser på moren som smører sjokoladeglasur på kaken.

Det er søsterens dag i dag. Hun fyller syv. Moren pynter kaken med strøssel i mange farger, det glitrer i det kalde morgenlyset som siver inn gjennom vinduet i kjøkkenet.

Han ser morens arm som løfter seg i en bue for å hente noe i skapet oppe på veggen i samme øyeblikk som en stor lyd overmanner de tre som sitter i det avlange rommet. Plutselig faller den ene veggen ut, han ser gaten der ute, ser morens arm som flyr i luften, fremdeles med slikkepotten i hånden. Han kjenner et hardt trykk i ørene, og gulvet under ham dirrer. Han reiser seg mens moren faller og blodet pumper ut av armhulen hennes. Han ser øynene hennes slukne mens kaken deiser i gulvet og går i stykker.

Søsteren sitter ikke lenger på krakken ved døren inn til stuen. Han skjønner at han må løpe. Han er fjorten år, han løper, løper, løper nedover gaten og ser hus brenne, hører mennesker skrike. Han løper som en blind, løper i sikkerhet, ned mot elven, setter seg under et stort løvtre, holder hendene for ørene, kniper øynene igjen til alt forsvinner, til lyden forsvinner, til alt blir stille. Han sitter slik i minutter, timer, dager, han vet ikke. Tiden er ikke lenger en målbar størrelse.

Nå ligger han her, i dette lille rommet i et asylmottak et sted nord i verden.

Han ligger på den harde madrassen og stirrer ut i mørket. Han er femten nå, snart seksten. Sovepillen vil ikke ta ham inn i søvnen i natt, bildene bak øynene vil ikke forsvinne. Han ser morens arm i den iskalde morgensolen, hører søsterens skrik når taket faller ned over henne. Han kjenner den søte lukten av glasur, av kake, han kjenner kvalmen stige opp. Han reiser seg opp i sengen og rugger.

Natten har mange timer. Her oppe kommer lyset aldri, og når han våkner etter noen sårt tiltrengte timers søvn er dagen over. Evig natt, tenker han. Men han er her. Nå. Men brevet ligger på bordet der ute. Han skal sendes tilbake til landet sitt når han fyller atten. Det er om to år. Han skal tilbake til et land der han ikke lenger har noen, til en stor by der han aldri har vært.

Han tenker på øynene til de «snille» voksne som stadig kommer på besøk, de som har med mat og sjokolade, varme vinterjakker. Han ser i øynene deres at de prøver å forstå, at de er fortvilet, at de skammer seg over fedrelandet sitt som ikke kan la ham bli. Men de kan aldri helt forstå der de står ved sengen og brer dynen tettere om barn og barnebarn i sine trygge hus.

Hans virkelighet er papirtynn, handler om et papir. Om ja eller nei. Hans virkelighet er nei.

Han kan ikke være her selv om han har lært seg det vanskelige språket som snakkes her. Selv om han har fått venner her. Han reiser seg opp, kler på seg varme klær, sko. Står et øyeblikk med pannen mot den kalde vindusflaten før han åpner vinduet og klatrer ut. Kjenner den iskalde luften der ute, nesten som en lindring. Han setter det ene beinet foran det andre. Begynner å gå. Hva annet kan han gjøre?

Etter noen meter sluker mørket ham. Han runder svingen og så er han borte. Om noen skulle savne ham vil det bare være en byråkrat som ikke kjenner ham. Han er bare et tall i et umulig regnestykke som aldri går opp.

(I 2016 forsvant 623 unge gutter fra norske asylmottak, ingen vet hvor de er)

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s