Omstilling eller tilbakestilling?

 

Ordet «omstilling» er på alles lepper. Fedrelandet går igjennom en «svært vanskelig omstillingsperiode» sier de fleste politikere som vil regnes som ansvarlige, og disse mener at det er «viktig at Norge tilpasser seg den nye virkeligheten, og derfor må det skapes «nye» arbeidsplasser.» Middelet for å få til dette har vært skattelette til de aller rikeste i de siste fire årene uten at så mange arbeidsplasser er blitt skapt. Om du vil oversette denne uroen til godt og lesbart norsk betyr det at prisen på olje har sunket så langt ned at vi ikke lenger kan satse på denne utdaterte varen for å kunne fortsette å være et av verdens rikeste land. Så hva skal omstilles? Eller bør noe tilbakestilles til det vi var før oljen kom som en reddende engel og velsignet oss alle med uventet rikdom og verdens beste velferd for noen tiår siden?

I 2017 var det en næring som utmerket seg med suksess i Nordland Fylke, sjømatindustrien. Tross dette er det mektige politiske krefter som stadig napper i matfatet og vil åpne for olje og gass-leting i LoVeSe, noe som ikke rimer om det er omstilling som er kuren for å overleve. Hvorfor satse på fossile ting som ikke vil lønne seg på sikt når regjeringspolitikere sitter og slår om seg med vakre ord om «det grønne skiftet»? Norge er et svært hyklersk land.

Sist uke var den britiske skuespilleren Emma Thompson gjest hos Skavlan, og hun stakk fingeren rett inn i den ulogiske verkebyllen. Norge flotter seg som miljønasjon, vil gjerne være et fyrtårn i så henseende og skriver under Paris-avtalen med stolt nakke, og så reiser man hjem og gir det statseide selskapet Statoil nye konsesjoner som dirkete strider mot den samme miljøavtalen. Det er bare en ting å si; hyklersk! Flere norske selskaper som staten er deleiere i har vært involvert i Dakota Pipeline i USA, og trekker seg først ut etter massivt press.

Nord-Norge? Hele hjertet mitt er her oppe. Jeg har sett det forandre seg fra en fattig landsdel som var nøysom, der saltsild og poteter, klæppmelk, gammelsalta sei og kobbesveier sto på menyen. Bestefar var fisker med liten båt, og folket i fjordene greide seg som best de kunne. Vi var et hardbarka folkeferd, det var åpne dører og alltid plass til en til ved bordet, kaffekjelen sto alltid og putret på ovnen, ja stort sett. Nå fyker vi rundt som travle idioter som alle andre i dette landet, og du kan ikke lenger bare knakke på ei dør uten å være invitert.

Nei, jeg vil ikke tilbake til 60-tallet. Jeg vil ikke at verden skal reverseres, men jeg vil at Nord-Norge bør tilbakestilles til sin egen identitet. Nei, ikke som klisjeen småfulle, hjulbeinte og bannende fiskerbønder som står «med hua i hainda» i god tro om at Gud passer på oss mens det er faen så «langt tel Betlehem», men jeg vil at vi reindyrker de ressursene vi har her oppe.

Fisk, sjømat, annen mat og turisme bør bli to bærebjelker for framtida. Vi bor i verdens største og rikeste matfat, men om du kjører opp langs E6 kan du gå tørskodd fra den ene føkkings kebabtallerkenen til den andre om du er ute etter noe å spise. Og det er faktisk lettere å få tak i noenlunde fersk torsk innafor Ring 3 i Oslo enn i Stamsund. Vi bør ta oss kraftig sammen og spørre oss hvem vi har blitt og hva vi holder på med her oppe.

Jeg skal ikke dra regla om at «det meste er nord», men det er langt fra der Norge møter havet i nord til der nordmenn skarrer på r’ene, like langt som fra Oslo til syd i Italia. Så hvorfor skal vi prøve å ligne på folka i sør?

Nei, det er ikke noe galt i kaffebarer og motebutikker, ikke noe feil med å være alternativ og ønske seg fransk landbrød til frokost eller skinke fra Parma, ristet uer på en seng av jåleri, men vi har så mye vi kan rendyrke her oppe, så mye vi kan være stolte av.  I min egen by Mo i Rana er det ikke lov å sløye fisk i marinaen (som før het kaia) fordi «måsen kan skit på båtan!» Jeg undrer: Hva faen skjedde med Nord-Norge? Vi bor ved Nordpolens dørstokk og ikke i Cannes.

Så ja, kanskje omstilling ikke alltid handler om å finne på noe nytt, men også kan handle om å hente fram og vekke til live noe gammelt og glemt. Selv verpehøna er tilbake i frysedisken hos de griske matbaronene. Når man kan vekke hønse-frikaséen opp fra dødsriket er det vel håp for den meste?

mars 29, 2017mars 29, 2017 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

Ha en fin dag. Fuck off!!

Den finske forfatteren Sanna Sarromaa skrev en kronikk i VG her om dagen med tittelen «Friheten til å være sur.» i forbindelse med at Norge ble kåret til verdens lykkeligste land. Hun mener at vi nordmenn er slitsomt høflige og plagsomt blide.

Selv flyr hun ikke med SAS fordi hun ikke orker de kvitrende blide flyvertinnene ombord, men foretrekker Finnair der alle som jobber i kabinen har et «økonomisk» forhold til høflighet og ikke plager passasjerene med alt for mange høflighetsfraser.

Selv reiser jeg alltid med SAS fordi jeg elsker at noen bryr seg om meg nå jeg er ute på nok en endeløs og kjedelig flyreise, om det er en frase at en fra kabinpersonalet spør «Er alt ok, litt mer kaffe kanskje?», så bryr jeg meg ikke. Fras i vei, men ikke overse meg!

Denne kronikken utløste en debatt om overflatisk høflighet og ekthet på sosiale medier.

Svært mange mener at på Østlandet driver folk med påtatt blidhet og høflighet, og noen av mine nordnorske venner blir skikkelig provosert av at de som jobber i en butikk kan si: «Ha en fin dag!» til dem. De føler seg invadert, og hva faen har de med å ønske dem en god dag, de kjenner jo ikke det mennesket som står bak disken. Norge, særlig Nord-Norge driver ikke med denslags, vi er ekte der vi står med hua i hånda og venter på våren.

Enkelte mener sågar at høflighet er noe dritt, men litt folkeskikk skader ikke. Vel, la oss snakke litt om høflighet kontra folkeskikk. Eller er disse to sider av samme sak?

Om du går inn i en heis, la oss si i Paris eller i New York, og det står et eneste menneske der inne ville det være utenkelig å ikke si hei, eller komme med et nikk.

Dette handler om respekt for det menneske som står der og at du anerkjenner at du ser vedkommende. I USA særlig, der mange mener at alt er overflatisk, er det vanlig å slå av en liten prat om turen opp eller ned tar litt tid, men det er ingen tvang.

Mange andre steder i verden er det ikke vanlig å smelle døren rett i ansiktet på de som kommer bak deg, det er det i Norge. Om du holder opp en dør for en kvinne i Norge kan du bli beskyldt for å tro at det er dette som er feminisme, selv om du bare er høflig og omtenksom.

Det er ikke hyggelig å få en dør i ansiktet. En gang holdt jeg døren oppe for to damer som skulle inn på folkemuseet på Bygdøy. Jeg ble stående der mens ca førti mennesker gikk inn uten å verdige med et blikk, de trodde jeg var dørvakt 🙂

«Hvordan går det?» er ikke et bra spørsmål i følge kommentariatet på Facebook. For om du spør om det forventer alle at de skal svare «Det går bra!»

Derfor skal man altså ikke spørre folk man ikke kjenner veldig godt om hvordan de går, det er frekt og invaderende. Jeg spør ofte folk jeg ikke kjenner så veldig godt om hvordan det går. Noen svarer at det går opp og ned, og noen sier bra, og noen sier at de har det tøft. Da må jeg ta meg tid til å høre på dem.

Det har hendt at jeg har trosset egen timeplan og tatt en kaffe med folk som står midt oppe i noe vanskelig. Og i disse tider har vi jo alle «venner» på sosiale medier som vi ikke kjenner i det virkelige liv, men når vi treffer dem føler vi at vi kjenner dem på grunn av alle samtaler og treffpunkter vi har hatt på nettet. Så jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har klemt «vilt fremmede» på gaten på grunn av sosiale mediers til tider gode univers.

Når folk sier «Ha en fin dag» til meg sier jeg det samme. Jeg synes det er hyggelig. Jeg liker en høflighetsfrase mer enn å bli oversett. Jeg liker å møte et par øyne enn mennesker som stirrer mot deg som om du var et stykke tom luft.

I disse tider med angst og terror er høflighet og folkeskikk, ømhet og samhold selve limet i det offentlige rom. Den tynne hinnen mellom liv og død har merket oss alle. Vi sitter hver for oss og det eneste vi ønsker er godt for de vi elsker. Vi vil leve. Vi er alle i samme båt.

At noen ønsker meg en god dag selv om jeg ikke kjenner dem gjør meg bare godt. Vi kan faktisk strekke ut en hånd til hverandre selv om vi ikke kjenner hverandre.

Om du ikke får puste av for mye høflighet, flytt til en hytte i skogen. Og om du ikke tåler at en fremmed smiler til deg har du et problem. Å ikke smile tilbake er respektløst.

Vi bor jo for faen i verdens lykkeligste land selv om det ser ut som om mange av oss spiller finsk fjernsynsteater i det offentlige rom. Ta oss sammen!

Og Sanna Sarromaa, du tar feil, men jeg forsvarer din rett til å være sur. Du er i godt selskap.

mars 26, 2017mars 26, 2017 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

Spaden i jorda?

Helt siden jeg kom til Mo første gang i 2005 for å være med på åpningsforestillingen til det nye bygget Nordland Teater flyttet inn i har jeg irritert meg over hvor dyrt og vanskelig det er å ta seg til og fra den lille byen rett sør for polarsirkelen.

I går sprang nyheten om at vi får  storflyplass på Helgeland.

Jeg må innrømme det, jeg gråt da jeg satt i omkledningsrommet mitt på teateret og så streamingen av pressekonferansen. Nå er det sikkert mange viktigere ting å gråte for her i verden, men jeg gråt en liten skvett.

Mo i Rana har en drøm om å vokse seg større selv om den allerede er Nord-Norges tredje største by. Å si at den er vakker er en overdrivelse, den ser litt ut som om den har falt rett ned fra himmelen en dag ingen arkitekter eller byplanleggere var på jobb. Men jeg trives her selv om snøen kan lave ned i april og haglet pisker deg i ansiktet på 17. mai.

Og vi har store problemer meg dårlig luftkvalitet og med å etablere byen som et naturlig sted for andre aktiviteter enn å handle. Men nå skal denne storflyplassen altså redde oss alle. Er det på tide å snakke om hvem og hva vil vil fremstå som?

Som innflytter/fremmed er det en farlig sport å kritisere den byen du ikke er født i.

Jeg vet ikke hvor mange diskusjoner jeg har vært i som har endt med at noen skriker: «Om du ikke trives på Mo er det bare å flytte her i fra!»

Så jeg har lært meg å smile pent, ikke kritisere jubelen fra folket som «står med hua i hainda» når en gjeng atleter sykler forbi byen, (Arctic Race), ikke smile litt i skjegget av at RB (lokalavisen) synes det er en gledens dag at Burger King kommer til byen når det vi trenger er et mer sexy restaurantliv.

Jeg tenker, hva er det f.eks Mosjøen og Svolvær har fått til som ikke Mo har?

Hva skyldes det at i disse to byene er det helt legitimt å gå ut å spise på vanlige dager eller gå på kafé uten at man får en følelse av at folk mener man driver dank?

Hvorfor i himmelens navn er det ikke mulig å få kjøpt et stykke ferskt kjøtt som ikke er pakket i plast her i byen? Kan man få lov til å ønske seg et marked på Nytorget hvor man kan kjøpe litt kortreist mat, frukt, grønnsaker, vi bor jo midt i matfatet? Og hva skjedde med Nord-Norge når det ikke er lov å sløye fisk på marinaen på Hauknes bare fordi at måsen skiter på båtene? Vi bor i Nord-Norge og ikke i Cannes. Eller?

Men jeg kan ramse opp en rekke ting som er fantastisk med Mo.

Menneskene, vennene, festivalene, teateret, næringslivet, industriparken, Moholmen, naturen rundt, øyene, fjellet, men selve byen må vi snakke mer om, legge en plan for.

Folk flest reiser ikke hit for å se på «det grønne skiftet» eller fordi «Helgeland går så det suser!», de vil komme hit om vi blir en by det er kult å reise til, en by som lever, et sted folk kan komme til som turister for å samle minner, bilder, gode øyeblikk, «husker du den kafeen på Mo?» eller den restauranten som serverte den gode ferske fisken  osv.

Og nå kommer den nye flyplassen som kan bli en døråpner hjem til oss. Nå må vi ha en plan.

Og uansett hvor mye du roper til meg at jeg bare kan flytte her i fra om alt er så galt i Mo i Rana, glem det. Det kommer ikke til å skje.

Gratulerer alle sammen.

mars 25, 2017mars 25, 2017 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

Med rett til å være bølle.

Før i tiden, for en tre fire år siden kunne man diskutere med folk på en rimelig sivilisert måte. I løpet av denne vinteren har noe endret seg. Når en av verdens mektigste menn styrer universet sitt via Twitter og brøler at alle medier lyver er det blitt fritt fram for de som vil til å gjøre det samme. Vi ser det i både lokale og globale ordskifter. Her i min lille by pågår det en debatt om skolestruktur der mange lar høfligheten fare og skyter fra hofta på ganske så usivilisert vis, og i verden ellers hardner klimaet i den offentlige samtalen. Det er blitt comme il faut å ta person og gi faen i sak.

Jeg har en offentlig profil på Facebook og er en ganske aktiv blogger. Jeg har stengt feltet der folk kan kommentere på bloggen fordi det ble for slitsomt å svare på alt som kom inn av ymse slag, men på sosiale medier hender det at det går en kule varmt fra politiske motstandere som mener jeg er psykisk syk, sover eller lider av sterk berøringsangst når jeg ikke skjønner at landet mitt er i ferd med å bli islamisert. Jeg hører også ofte at jeg er en naiv do-gooder som mener at alle som ønsker seg et bedre liv skal få komme hit og jafse i seg vår velferd, at jeg er en «jævla homofil SV-fitte som bør klappe igjen den råtne kjeften min» og ikke være nedlatende mot gode nordmenn som bare vil beskytte fedrelandet mot angrep utenfra.

Så vidt meg bekjent er det ingen på venstresiden i norsk politikk som vil at hele verden skal komme til Norge. Hele verden vil ikke komme til Norge, og store deler av verden vet ikke hvor Norge er på globusen. Det vi på venstresiden mener og vil er rett og slett av vi skal behandle mennesker som rømmer fra krig med respekt, respektere menneskerettighetene og alle  internasjonale avtaler Norge har skrevet under på, kanskje justere litt på retorikken om mennesker i ytterste nød, og yte vår skjerv i denne den største av humanitære kriser på veldig lenge. Verre er det ikke. Men tydeligvis ganske vanskelig å forstå.

I går kveld ble jeg truet av en mann under et besøk på pub i byen jeg bor i i Nord-Norge.

Han mente at han hadde rett til å be meg holde kjeft i ytringsfrihetens navn!

Han kalte seg selv for nasjonalist eller nasjonalsosialist, og lurte på om jeg visste hva det var. Jeg stirret ham rett inn i de isblå øynene og sa at ja, det visste jeg. Jeg sa det med lav utestemme og var edru og helt stille mens jeg kjente redselen trigge nakkehårene. «Du burde holde deg for god til å være ekkel mot nordmenn som vil beskytte landet sitt» sa han og var tre cm fra ansiktet mitt. «Du er en oppegående mann, ikke sant? Ikke oppfør deg som en dust på nettet!»

Vel, det gikk bra denne gangen. Men jeg gidder ikke å sette dette på kontoen for fyllerør. Jeg tar dette angrepet personlig. Og jeg kommer til å fortsette med å skrive hva jeg mener om saker og ting både her på denne bloggen og på sosiale medier.

For den sinte mannen med det barberte hodet har helt rett. I Norge har vi ytringsfrihet. Det var også derfor jeg lot ham snakke ferdig selv om jeg er uenig i alt han står for.

mars 19, 2017mars 19, 2017 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

Vi, de sovende?

Det er bare en gruppe som er hatet mer enn muslimer i kommentarfeltene, og det er den naive venstresiden.

Vi sover, og om vi våkner vil vi oppdage at vi er blitt tatt hardt bakfra, og alt vil være for sent. Vår del av verden vil være overtatt av muslimer på grunn av at vi har lidd av berøringsangst for å snakke om den islamske kulturen som har fått ta over alt som engang var vårt eget kulturelle særpreg.

Ja, det er visst på grunn av oss at høyrepopulismen har fått vokse som soppsporer om natten, langsomt og stille, og nå har den foten i døren og nekter å flytte den.

Og vi skal stilles til ansvar på grunn av at vi har tatt over alle avisredaksjoner med vår venstrevridde svada, lurt folket og gjort oss selv til en elite som ikke ser at nede på gulvet lider folket nød mens vi selv sitter hyklersk på egne landsmøter og snakker om oss selv, likestilling og at «kampen for et varmere samfunn» må tas.

Jeg kan til en viss grad forstå hvorfor folk prøver å snakke oss ned fra det hvite elfenbenstårnet, men ikke helt.

For jeg mener at kampen for et varmere samfunn må tas. Men jeg mener også at det ikke er nok bare å snakke om det. For skal samfunnet bli varmere må det som er igjen av norsk politikks venstreside samle seg til kamp for dette. Vi må etablere et tydelig motstykke til høyresidens ideologi.

Arbeiderpartiet er ikke arbeidernes parti lenger, til det har de latt seg flytte for langt mot høyre, og vi i f. eks SV bør passe oss for å bli for slappe i klypa, og når det kommer til store ord bør vi kanskje også gå litt i oss selv?

Vi lever i en tid som krever handling, ikke slagord.

Så på mange måter er det rett at venstresiden sover og har berøringsangst for en del ting. Om det blir sosialistisk seier i valget til høsten må vi stille krav til AP om en rettferdig og mindre streng asylpolitikk. Vi må sette foten kraftig ned for miljøet. Og vi må kjempe for velferden og menneskerettigheter. Og vi må aldri gi oss i kampen for at i vårt norske sosialdemokrati skal folk ha retten til å være hvem de vi, tro på hva de vil, gå kledd som de vil, og få elske den de vil.

Jeg føler et sterkt ubehag ved at den politiske diskusjonen og kampen tåkelegges av tabloide oppslag om at miljøpolitikere tar taxi, at vi holde møter der vi holde kvinner og menn adskilt, at vi feiger ut i debatter om omskjæring av gutter i Norge og ikke kan stå klare og tydelige i vonde debatter om islam, religion og asylsaker.

Vi kan ikke stå med plakater med teksten «Vi tar kampen for et varmere samfunn» mens vi snur ryggen til når en gutt med sterk funksjonshemming sendes alene til Kabul hvor han aldri har vært, eller når mindreårige gutter rømmer fra asylmottak fordi de vil bli sendt tilbake til Afghanistan når de fyller atten år.

Vi må stå opp for undertrykte kvinner og menn og alle kjønn.

Om vi ikke reiser oss mot overgrep mot mennesker i nød gjør vi ikke Norge til et varmere land, vi gjør det kaldere. Og det kan vi ikke leve med for da vil hele vårt prosjekt fremstå som like hult som «Høyres løsninger gjør Norge tryggere»

Ja, det er viktig med miljø. Ja, det er viktig med likestilling. Ja, det er viktig at ikke hersketeknikk skal brukes mot de svake i debatter! Ja, det er viktig at samfunnet må bli varmere. Jeg vet, små og store problemer er viktige for alle som opplever dem.

Men verden brenner, løft blikket! Det må selv vi på den elitistiske venstresiden gjøre. Om ikke vil de som har foten i døren ta over, og da er det game over.

Heia SV, dette skal vi få til!

 

mars 18, 2017mars 18, 2017 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

Vi som har sluttet med latte.

– Det er bare bønder med dårlig selvtillit som tror de må sitte på Løkka, drikke latte og spise salat av løvetannblader for å føle seg hippe, sier min ondsinnede venninne.

Vi sitter på famøse Løkka der, i følge siste rykter, alle godhetsposørene inntar sin caffé latte mens de gnåler om miljøet, har sluttet med plastposer og sydd seg små handlenett med prestekrager på som de bruker når de kjøper kortreist jålemat på Mathallen, men samtidig mener de at det er helt ok at ulven i Hedmark knasker i seg skolebusser med sjåfører og alle ungene i.

Min ondsinnede venninne og jeg sitter med hver vår kopp med svart traktekaffe og drikker vann rett fra krana mens vi snakker om at han der Helleland i Høyre mente av vi er noen «raddiser som drikker caffé latte»og ikke skjønner en dritt av hva som foregår i landet  der omstilling, omstilling, omstilling er dagens evangelium. Det var i hvert fall det den hvite komi-røyken som kom opp av pipa etter Høyres landsmøte signaliserte. Siden sakligheten fra den kanten er borte kvitterer jeg med følgende:

Kjære Helleland, latte er veldig 2010. Men jeg skjønner at valgkampen er i gang.

Myten om de gode og de onde lever i Norgeslandet. Vi på venstresiden er de «snille» som så gjerne vil hjelpe alle som vil komme hit, som ikke skjønner at oljen i LoVeSe må tas opp for at hjulene skal gå rundt og kongeskipet Norge skal ha stø kurs framover (var det AP som sa det en gang, eh, H og Ap er så like at man ikke lenger er sikker på hvem som er hvem), og de på høyresiden er de «slemme» som mener at det er ok at flyktninger drukner på vei over Middelhavet, og som bare vil gi skattelette til de rikeste, og driter i de fattige.

Men virkeligheten er for tiden et svært forvirrende sted å være.

Hva er sant, og hva er løgn? Sannheten er vel at selv den blondeste høne kan finne et korn, og alle kan ha et poeng eller to. Som SV’er er jeg ikke enig i alt det partiet mitt står for. Jeg kan gi Høyre kudos i en sak, og blir forbanna på AP for noe, poltikk er et mangehodet troll som forandrer seg og sklir unna når det passer den. Og politkere er også opptatt av makt og å bygge seg karrierer, vi er alle mennesker.

Men ikke beskyld meg for å drikke latte! Enhver homo med respekt for seg selv har da høyt utviklet lactose-intoleranse.

Og alle i Høyre er jo ikke styrtrike som bor oppe i åsen i laftet tømmervilla og har engelsk settere, går i tweed-nikkers og har jaktterreng i nærheten av hytta i Valdres, det ville være idiotisk å påstå. Vi vet jo alle at som lutfattig alenemor eller arbeidsløs naver er du hjertelig velkommen i Høyre. Det er like sant som når Ap sier at «Alle skal med!»

mars 14, 2017mars 14, 2017 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

Gråt elskede mann.

Jeg har ikke suget denne overskriften fra eget bryst.

Forfatteren Bjørg Vik skrev en roman som het «Gråt elskede mann» på 70-tallet, og har senere sagt at den ikke representerer det stolteste øyeblikket i hennes lange forfatterskap.

Jeg er feminist. Jeg er mann. Det er snart 8. mars. Hvor står vi? Vi liker å kalle oss for et av verdens mest likestilte land, men er vi det når en stor gruppe unge gutter og menn sliter?

De fleste av oss er vel kjent med at noen av guttene våre sakker bakut i skolen mens jentene «stormer» fram i status-fag som jus og medisin. Det er høyst forståelig at flinke folk velger den veien, det er der pengene og de fete jobbene finnes. Men hvor ille det egentlig står til med guttene er det ikke forsket ferdig på, men noe har forskjøvet seg i løpet av de siste tyve årene.

Å si til guttene at de «må skjerpe seg» er like dumt som å påstå at kunne ikke jentene ha gjort det samme den gangen ting ikke lå til rette for dem.

Jeg har en teori på at mannsrollen har fått lov til å utvikle seg i fred i mange tiår. Med det mener jeg at menn har måttet tilpasse seg en kvinnerollen som hele tiden har vært under lupen og vært i utvikling. Politikken har også sørget for at kvinner har fått rettigheter de ikke hadde før, mens mannen bare har vært mann, og blitt hakket på når han har tråkket over. For det er mye mer comme il faut å hakke på en mann enn en kvinne. Jeg sa dette på en kvinnekonferanse for et par år siden. Ingen klappet.

Som voksen homofil mann er jeg forskånet for de «verste» kjønnsrolle-stereotypiene. Jeg kan snakke hardt til egne venninner uten at de tar det som et tegn på at jeg ikke respekterer dem som individer. Jeg kan si: «Men ta deg sammen da for faen! Nå tøyser du det til…!» Og det er greit. Men om en heterofil mann, ja dere skjønner, takhøyden for å kritisere en kvinne og hennes væremåte er ikke særlig høy for ham. I hvert fall ikke i den offentlige samtalen.

Jeg kan se og høre de mest oppegående kvinner omtale menn på kritikkverdige måter, gå til helt usaklige angrep de selv ville ha reagert kraftig på om de kom fra en mann. Tenk om en mann hadde sagt til en kvinne: «Å ja, har du kledd på deg selv i dag?» eller «Du skjønner, min kone er kvinne, hun kan ikke gjøre to ting samtidig. Røre i gryta og snakke f. eks..!»

For en stund siden skrev jeg en blogg om Sylvi Listhaug. Jeg kom i skade for å nevne det blendende smilet hennes og den hvite blusen. Teksten hadde ikke stått ute mange minutter før rasende kvinner begynte å skrive i kommentarfeltet mitt. «Hva pokker har ministerens smil og klesdrakt med asylpolitikk å gjøre?» og «Du som påstår at du er feminist bør holde deg for god til å bruke hersketeknikk og skitne triks når du skriver om kvinner!!!» Ja, eget ekkokammer krympet litt den dagen.

Men at kvinner kan legge ut bilder av Donald Trump med et rumpehull der munnen skal være er greit, det handler om politikk og ikke om trakassering?

Når jeg tenker på likestilling tenker jeg at vi bør begynne å behandle hverandre som individer aka mennesker og ikke som kjønn. Og at det snart bør være lov å snakke hardt til hverandre uten å bli beskyldt for å drive med hersketeknikk og diskriminering.

Tilbake til de unge guttene våre. Veldig mange, de fleste er flinke gutter som det går bra med, en gruppen som faller av lasset må vi hjelpe. Legge forholdene til rette for dem slik at de kommer seg på beina. Vi må strebe etter å se individet i skolen og forstå at ikke alle vil bli lege eller advokat, at ikke alle har hode til det heller. Ikke alle jenter heller.

Kanskje det skaper utenforskap å hige etter statusyrker? Vi trenger skomakere, slaktere, pølsemakere, fiskere, sykepleiere, snekkere, musikere, skuespillere, sangere, komponister, smeder, bilmekanikere, frisører osv. Hva skjedde med håndverksfagene? Hvor skal alle disse advokatene og legene gå for å klippe håret eller såle skoene?

Som det ble sagt ved middagsbordet da datteren til en venn sa: «Jeg skal bli skomaker jeg» «Skomaker? Men du kan da drive det til mer enn det?»

Før i tiden reiste gutta og jentene som ikke var skoleflinke til sjøs. Men Norge er visst ikke en sjøfartsnasjon lenger. Og en enorm klassereise har sin pris. Vil du at datteren din skal sitte som kassadame på Rema 1000 resten av livet? Eller at sønnen din ikke driver det til mer enn å vaske rumper på gamlehjemmet? I Norge er kun det beste godt nok, og mens vi frykter for egen og våre barn og barnebarns velferd på grunn av for høy innvandring glemmer vi å se hvem som vasker dritten etter oss.

Det burde faktisk være godt nok å ha en jobb og kunne forsørge seg selv, men alt under master er et nederlag her på cruiseskipet Noreg.

mars 3, 2017mars 3, 2017 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar

Jakten på den norske kulturen.

Kunnskapsminister Røe Isaksen er siste man ut med å lufte sin engstelse over at norsk kultur smuldrer, og etterlyser noen kulturelle markører vi som nasjon kan samle oss om. Han mener også at det er på tide at vi må tørre å snakke om kultur vs innvandring, for det er hevet over enhver tvil at norsk kultur forandres på grunn av ytre påvirkning. Kjære vene, vi snakker da knapt om annet enn dette i Norge for tiden? Jeg er nesten litt fristet til å si: Gjesp.

Helt siden jul da kulturministeren satt fjong og bunadskledd foran et juletre og messet om brunost og salmesang har det ene utspillet etter det andre flommet fra mange tastaturer. Hvem er vi? Hva binder oss sammen? Hva skjer med «norsk kultur»?

Men den kulturelle elefanten i rommet er spørsmålet ingen har maktet å gi et svar på:

MEN HVA POKKER ER NORSK KULTUR?

Jeg mener at det som skjer og produseres i Norge er norsk kultur.

Om vi tar vår ikoniske nasjonalrett får i kål, så mener de alle fleste at den er rotnorsk. Men man skal ikke røre mye i gryta før det begynner å bli problematisk fordi mange av oss vet at «moren» til får i kålen kommer fra Irland og heter «Irish stew», og pepperen kommer fra Zanzibar. Kålen er vel kanskje det norskeste og har lengst statsborgerskap her i landet, og sauen, vel. Men når man putter alle disse ingrediensene i ei gryte og koker dem på en spesiell måte blir det en norsk rett som vi kan samles om, eller? Selv hender det at jeg har gulrøtter og hvitløk i får i kålen, og da er helvete løs om du har får i kål-fundamentalister til gards.

Ting som produseres i Norge er norsk, vil jeg si.

Men er en Shakespeare-oppsetning  ekte norsk kultur bare fordi den produseres av et norsk teater og spilles på norsk, eller er det for vanskelig å samle seg om på samme måte som den mexikanske tacoen samler furet værbitt hver fredag?

Og er en stråmann i en debatt norsk kultur? For i alle kulturelle debatter dras argumentet om at det er umulig å snakke om eller etterspørre norsk kultur uten å bli kalt rasist eller nasjonalist eller det som verre er. «Om jeg sier at jeg er glad i lefse, bunad og salmesang får jeg høre at jeg er rasist. Man kan ikke like norske tradisjoner lenger i sitt eget land!» Hørt det før?

Jeg elsker jul. Julesanger, julebakst, salmesang i ørsmå porsjoner, bunader, samekofter, brunost, påskekyllinger, Kvikk Lunsj, appelsiner, oj, nå er vi ute av Norge allerede! Men jeg er fullstendig klar over at mye av det som regnes som norsk ikke er det selv om vi har lært oss å elske det som vårt eget.

Da jeg var gutt kom pizzaen til landet.

Ingrid Espelid Hovig kalte den for «spansk ostepai» første gang hun lanserte den på tv. Mamma og de andre damene i nabolaget mente denne nye maten var djevelens verk og gikk rundt og samlet underskrifter mot at de norske mattradisjonene som lungemos og lever i fløtesaus var truet. De mente at folk ville bli feilernært om de bare spiste disse tynne papp-platene med ost og skinke på. Tykke ville vi også bli. Men pizzaen vant selv om mor og damene hadde rett. Og vi vet alle at du ikke kødder med den rotnorske Grandiosaen (som skal være uten paprika) fra Vestlandet.

Kultur må aldri bli statisk.

Den må aldri bli redd for å være i forandring, ta opp i seg impulser fra andre steder i verden. Norge er ikke det det var, og det er nesten litt trist å se de verdikonservative drømme seg tilbake til 60-tallet da mor sto hjemme ved benken og livet så ut som en episode av MadMen.

Nå er det norsk kultur å reise til Thailand om vinteren, sykle i Provence om sommeren, klatre i Andesfjellene, reise til Gran Canaria eller Bulgaria, spille golf, beinfly på ski, vinne gull, sitte i en badestamp sammen med naboen på hytta, gå på teater, konserter, bingo, Wallmann’s Salonger, se på boksing, fotball, sport, danse ballett, høre på jazz, elske folkemusikk, joike, vi er et land av så mange nyanser og fasetter at det er en ren fryd. Men leter du etter noe felles som vi skal samle oss om tror jeg du leter forgjeves.

Er det ikke nok at vi bor i Norge? Det kan være tøft nok. Kanskje det er derfor vi reiser så mye, for å se noe annet enn grautfatet?

mars 2, 2017mars 2, 2017 by svenhenriksen Legg igjen en kommentar