Gråt elskede mann.

Jeg har ikke suget denne overskriften fra eget bryst.

Forfatteren Bjørg Vik skrev en roman som het «Gråt elskede mann» på 70-tallet, og har senere sagt at den ikke representerer det stolteste øyeblikket i hennes lange forfatterskap.

Jeg er feminist. Jeg er mann. Det er snart 8. mars. Hvor står vi? Vi liker å kalle oss for et av verdens mest likestilte land, men er vi det når en stor gruppe unge gutter og menn sliter?

De fleste av oss er vel kjent med at noen av guttene våre sakker bakut i skolen mens jentene «stormer» fram i status-fag som jus og medisin. Det er høyst forståelig at flinke folk velger den veien, det er der pengene og de fete jobbene finnes. Men hvor ille det egentlig står til med guttene er det ikke forsket ferdig på, men noe har forskjøvet seg i løpet av de siste tyve årene.

Å si til guttene at de «må skjerpe seg» er like dumt som å påstå at kunne ikke jentene ha gjort det samme den gangen ting ikke lå til rette for dem.

Jeg har en teori på at mannsrollen har fått lov til å utvikle seg i fred i mange tiår. Med det mener jeg at menn har måttet tilpasse seg en kvinnerollen som hele tiden har vært under lupen og vært i utvikling. Politikken har også sørget for at kvinner har fått rettigheter de ikke hadde før, mens mannen bare har vært mann, og blitt hakket på når han har tråkket over. For det er mye mer comme il faut å hakke på en mann enn en kvinne. Jeg sa dette på en kvinnekonferanse for et par år siden. Ingen klappet.

Som voksen homofil mann er jeg forskånet for de «verste» kjønnsrolle-stereotypiene. Jeg kan snakke hardt til egne venninner uten at de tar det som et tegn på at jeg ikke respekterer dem som individer. Jeg kan si: «Men ta deg sammen da for faen! Nå tøyser du det til…!» Og det er greit. Men om en heterofil mann, ja dere skjønner, takhøyden for å kritisere en kvinne og hennes væremåte er ikke særlig høy for ham. I hvert fall ikke i den offentlige samtalen.

Jeg kan se og høre de mest oppegående kvinner omtale menn på kritikkverdige måter, gå til helt usaklige angrep de selv ville ha reagert kraftig på om de kom fra en mann. Tenk om en mann hadde sagt til en kvinne: «Å ja, har du kledd på deg selv i dag?» eller «Du skjønner, min kone er kvinne, hun kan ikke gjøre to ting samtidig. Røre i gryta og snakke f. eks..!»

For en stund siden skrev jeg en blogg om Sylvi Listhaug. Jeg kom i skade for å nevne det blendende smilet hennes og den hvite blusen. Teksten hadde ikke stått ute mange minutter før rasende kvinner begynte å skrive i kommentarfeltet mitt. «Hva pokker har ministerens smil og klesdrakt med asylpolitikk å gjøre?» og «Du som påstår at du er feminist bør holde deg for god til å bruke hersketeknikk og skitne triks når du skriver om kvinner!!!» Ja, eget ekkokammer krympet litt den dagen.

Men at kvinner kan legge ut bilder av Donald Trump med et rumpehull der munnen skal være er greit, det handler om politikk og ikke om trakassering?

Når jeg tenker på likestilling tenker jeg at vi bør begynne å behandle hverandre som individer aka mennesker og ikke som kjønn. Og at det snart bør være lov å snakke hardt til hverandre uten å bli beskyldt for å drive med hersketeknikk og diskriminering.

Tilbake til de unge guttene våre. Veldig mange, de fleste er flinke gutter som det går bra med, en gruppen som faller av lasset må vi hjelpe. Legge forholdene til rette for dem slik at de kommer seg på beina. Vi må strebe etter å se individet i skolen og forstå at ikke alle vil bli lege eller advokat, at ikke alle har hode til det heller. Ikke alle jenter heller.

Kanskje det skaper utenforskap å hige etter statusyrker? Vi trenger skomakere, slaktere, pølsemakere, fiskere, sykepleiere, snekkere, musikere, skuespillere, sangere, komponister, smeder, bilmekanikere, frisører osv. Hva skjedde med håndverksfagene? Hvor skal alle disse advokatene og legene gå for å klippe håret eller såle skoene?

Som det ble sagt ved middagsbordet da datteren til en venn sa: «Jeg skal bli skomaker jeg» «Skomaker? Men du kan da drive det til mer enn det?»

Før i tiden reiste gutta og jentene som ikke var skoleflinke til sjøs. Men Norge er visst ikke en sjøfartsnasjon lenger. Og en enorm klassereise har sin pris. Vil du at datteren din skal sitte som kassadame på Rema 1000 resten av livet? Eller at sønnen din ikke driver det til mer enn å vaske rumper på gamlehjemmet? I Norge er kun det beste godt nok, og mens vi frykter for egen og våre barn og barnebarns velferd på grunn av for høy innvandring glemmer vi å se hvem som vasker dritten etter oss.

Det burde faktisk være godt nok å ha en jobb og kunne forsørge seg selv, men alt under master er et nederlag her på cruiseskipet Noreg.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s