Omstilling eller tilbakestilling?

 

Ordet «omstilling» er på alles lepper. Fedrelandet går igjennom en «svært vanskelig omstillingsperiode» sier de fleste politikere som vil regnes som ansvarlige, og disse mener at det er «viktig at Norge tilpasser seg den nye virkeligheten, og derfor må det skapes «nye» arbeidsplasser.» Middelet for å få til dette har vært skattelette til de aller rikeste i de siste fire årene uten at så mange arbeidsplasser er blitt skapt. Om du vil oversette denne uroen til godt og lesbart norsk betyr det at prisen på olje har sunket så langt ned at vi ikke lenger kan satse på denne utdaterte varen for å kunne fortsette å være et av verdens rikeste land. Så hva skal omstilles? Eller bør noe tilbakestilles til det vi var før oljen kom som en reddende engel og velsignet oss alle med uventet rikdom og verdens beste velferd for noen tiår siden?

I 2017 var det en næring som utmerket seg med suksess i Nordland Fylke, sjømatindustrien. Tross dette er det mektige politiske krefter som stadig napper i matfatet og vil åpne for olje og gass-leting i LoVeSe, noe som ikke rimer om det er omstilling som er kuren for å overleve. Hvorfor satse på fossile ting som ikke vil lønne seg på sikt når regjeringspolitikere sitter og slår om seg med vakre ord om «det grønne skiftet»? Norge er et svært hyklersk land.

Sist uke var den britiske skuespilleren Emma Thompson gjest hos Skavlan, og hun stakk fingeren rett inn i den ulogiske verkebyllen. Norge flotter seg som miljønasjon, vil gjerne være et fyrtårn i så henseende og skriver under Paris-avtalen med stolt nakke, og så reiser man hjem og gir det statseide selskapet Statoil nye konsesjoner som dirkete strider mot den samme miljøavtalen. Det er bare en ting å si; hyklersk! Flere norske selskaper som staten er deleiere i har vært involvert i Dakota Pipeline i USA, og trekker seg først ut etter massivt press.

Nord-Norge? Hele hjertet mitt er her oppe. Jeg har sett det forandre seg fra en fattig landsdel som var nøysom, der saltsild og poteter, klæppmelk, gammelsalta sei og kobbesveier sto på menyen. Bestefar var fisker med liten båt, og folket i fjordene greide seg som best de kunne. Vi var et hardbarka folkeferd, det var åpne dører og alltid plass til en til ved bordet, kaffekjelen sto alltid og putret på ovnen, ja stort sett. Nå fyker vi rundt som travle idioter som alle andre i dette landet, og du kan ikke lenger bare knakke på ei dør uten å være invitert.

Nei, jeg vil ikke tilbake til 60-tallet. Jeg vil ikke at verden skal reverseres, men jeg vil at Nord-Norge bør tilbakestilles til sin egen identitet. Nei, ikke som klisjeen småfulle, hjulbeinte og bannende fiskerbønder som står «med hua i hainda» i god tro om at Gud passer på oss mens det er faen så «langt tel Betlehem», men jeg vil at vi reindyrker de ressursene vi har her oppe.

Fisk, sjømat, annen mat og turisme bør bli to bærebjelker for framtida. Vi bor i verdens største og rikeste matfat, men om du kjører opp langs E6 kan du gå tørskodd fra den ene føkkings kebabtallerkenen til den andre om du er ute etter noe å spise. Og det er faktisk lettere å få tak i noenlunde fersk torsk innafor Ring 3 i Oslo enn i Stamsund. Vi bør ta oss kraftig sammen og spørre oss hvem vi har blitt og hva vi holder på med her oppe.

Jeg skal ikke dra regla om at «det meste er nord», men det er langt fra der Norge møter havet i nord til der nordmenn skarrer på r’ene, like langt som fra Oslo til syd i Italia. Så hvorfor skal vi prøve å ligne på folka i sør?

Nei, det er ikke noe galt i kaffebarer og motebutikker, ikke noe feil med å være alternativ og ønske seg fransk landbrød til frokost eller skinke fra Parma, ristet uer på en seng av jåleri, men vi har så mye vi kan rendyrke her oppe, så mye vi kan være stolte av.  I min egen by Mo i Rana er det ikke lov å sløye fisk i marinaen (som før het kaia) fordi «måsen kan skit på båtan!» Jeg undrer: Hva faen skjedde med Nord-Norge? Vi bor ved Nordpolens dørstokk og ikke i Cannes.

Så ja, kanskje omstilling ikke alltid handler om å finne på noe nytt, men også kan handle om å hente fram og vekke til live noe gammelt og glemt. Selv verpehøna er tilbake i frysedisken hos de griske matbaronene. Når man kan vekke hønse-frikaséen opp fra dødsriket er det vel håp for den meste?

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s