Roser og telys liksom?

Foto: Gandhi på Union Square New York. Eget.

Jeg er ikke en engstelig eller nevrotisk person, lar meg ikke vippe av pinnen så lett. Og ja, jeg tilhører den forhatte venstresiden som har berøringsangst for å snakke om terror og radikal islam. Jeg er en av alle disse som tror at terror kan bekjempes med snillhet, roser og telys. Som elsker det gode i alle mennesker, og som mener at om vi snakker sammen med lav innestemme så vil alt løse seg til det beste. Og først og fremst, jeg tar ikke terror på alvor.

Alt dette er beskyldninger vi på venstresiden hele tiden utsettes for.

I mange debatter med folk fra høyresiden har jeg forsøkt å få svar på følgende: Hvordan tar et menneske terror på alvor? Og hva gjør jeg feil siden mange mener at jeg ikke tar terror alvorlig? Jeg har ikke fått noe svar fra høyresiden, kun stillhet.

Jeg kjenner mange mennesker fra begge sider av midtstreken (som ikke ligger midt på lenger) i norsk politikk, men jeg har til gode å møte noen som mener at de ikke tar terror på alvor, eller mener at terror kan forhindres med roser og telys.

Men jeg har møtt svært mange som nekter å være redde for terror, og i følge deler av høyresiden er det en svært dårlig egenskap. For vi MÅ være redde, vi skal være redde, for dette er farlig.

Ja, terror er farlig, jeg tenker på det ofte når jeg sitter på en undergrunn i utlandet eller her hjemme, når jeg er på en flyplass eller sitter på et tog, men i løpet av de seks tiårene jeg har levd har det gått bra. Og det går som regel bra.

Men hva er å ta terror på alvor?

Og hva er det høyresiden gjør rett og hva gjør vi andre feil? Justisministeren sier at vi må være årvåkne. Ok, hva skal vi se etter? Menn med store helskjegg? Skal vi løpe rundt å se fiender overalt? Skal vi slå alarm om det sitter en mørk mann med tatoveringer og turban ved siden av oss på flyet og fingrer med en iPhone? Skal vi rope «Steng grensene!» i kommentarfeltene og i tråder på Facebook? Skal vi rope etter mer våpen i gatene og hyle at «innvandringen til Norge er feilslått!» eller påstå at det er «svenske tilstander» på Gardermoen? Jeg venter på svar.

Men rosetog, telys og empati er ikke veien å gå?

Når ble det comme il faut å gjøre narr av snillhet og medmenneskelighet? Når ble det greit å ikke se hverandre i øynene i det offentlige rom og ikke anerkjenne hverandre som individer, men stigmatisere hverandre ut i fra religion og hjemland, hudfarge og pass? Er hat og skrekk å ta terror på alvor? Er mistenkeliggjøring og slurvete omgang med fakta en vei å går for å gjøre verden til et tryggere sted?

Selvfølgelig må vi bekjempe terror! Selvfølgelig skal vi ikke akseptere at gale mennesker kjører ned uskyldige på åpen gate! Selvfølgelig skal vi ikke tåle at folk sprenger seg selv i lufta og tar med seg hundrevis av uskyldige døden! Selvfølgelig skal vi kjempe for å gjøre verden til et tryggere sted for oss alle!

Men så lenge du ikke har annet å komme med enn at jeg ikke tar terror på alvor holder jeg rosen høyt og tenner et telys! Så får du sitte der og forbanne mørket!

Rett i koppen.

 

En gang for lenge siden var jeg hjemløs en periode.

Jeg sov i trappeoppganger og i portrom, snek meg inn og sov under andres trapper, i kroker og på iskalde loft. Ung og syk, sparket ut fra barndomshjemmet fordi jeg kom ut av skapet som homofil i et kristenfundamentalistisk hjem med foreldre i Jehovas Vitner.

Takket være almisser fra snille mennesker lever jeg i dag. Noens øyne møtte mine, og jeg ble tatt inn i varmen den første natten snøen dalte i hovedstaden senhøsten 1973. Om ikke, vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag.

Og denne vanskelige perioden i livet mitt har satt sine spor, jeg kan ikke gå forbi et menneske i nød uten å se meg selv i dem, kjenne iskulden i kroppen, huske netter av angst for å bli funnet sovende et sted jeg ikke hadde lov til å være. Om eget liv kan jeg si som Knut Hamsun skrev: «…jeg gikk ikke livet steg for steg, jeg klatret det opp…»

Sånn, nok sutring over noe som ikke lenger er min virkelighet.

I disse dager raser debatten om tiggere. Justisministeren vil innføre et tiggerforbud for å bli kvitt kriminalitet. Han mener tigging er et skalkesjul for å dekke over dopsalg, salg av mennesker og prostitusjon. At det finnes mennesker i reell nød synes ikke å ha tikket inn i hans hjerne.

NRK Brennpunkts dokumentar «Lykkelandet» avdekket et nettverk av kriminelle bakmenn i Bergen, og det er bra. Men nå er denne dokumentaren for mange blitt «sannheten» om all tigging og tiggere i Norge. Og majoriteten hyler om at et forbud mot tigging er veien å gå.

De av oss som er uenig lever farlig på sosiale medier og i kommentarfeltene. Vi blir latterliggjort og kjeftet huden full. Facebook-Høire raser og mener at tigging vil uthule og true velferdsstaten, men hvorfor og hvordan er umulig å få et vettugt svar på. I stedet bruker man tid på å mene at vi som er uenig sverter motstanderne våre, og nå handler debatten om debattens form og ikke saken.

Vel, jeg er klar på at tigging ikke er fremtiden for noen, og det løser ingenting annet enn kortvarige problemer, men et forbud er jeg sterkt i mot.

Hva med å gjøre dette:

Hvem kjøper sex og dop av disse nettverkene? Siden jeg går ut i fra at tiggerne og bakmennene ikke selger varene til hverandre må det jo være gode nordmenn som er kjøpere og holder markedet og etterspørselen oppe? Hvorfor ikke gå etter dem, straffeforfølge horekundene og de som kjøper dop? For begge deler er ikke lov, mens å sitte med en kopp foran seg på fortauet ikke er en kriminell handling.

Men klart det er vanskelig å snu speilet mot oss selv.

Hvem vil at pappa, sønn eller bror eller onkel skal avkles som kjøper av kroppen til en forhutlet jentebarn fra Romania som er tvunget ut på gaten av kyniske bakmenn? Nei, da er det lettere for alle å peke på den eldre damen med pappkruset på hjørnet og mene at bare vi blir kvitt henne så forsvinner resten av dritten? Hvor naiv går det an å være?

Et tiggerforbud vil heller ikke forhindre mennesker å reise fritt innenfor EØS-området, mange vil fortsette å komme hit i sesongen for å tjene penger. Hva vil skje om de ikke lenger får lov å sitte på gaten å tigge? Hva vil vi få isteden?

Flere presseoppslag de siste dagene viser at det finnes mer enn en sannhet bak pappkrusene på fortauet. Nå har mange rumenske tiggere bedt politiet aksjonere mot bakmennene som ødelegger for dem og påfører dem et stigma som kriminelle.

Men sjefen for politiet er selve justisminsteren, og han vil bare forby tigging, og jaggu er han ikke tilhenger av å fjerne sexkjøpsloven.

Han vil med andre ord nekte en ung jente å tigge på gaten, men gjøre det lettere for norske menn å kjøpe den spinkle kroppen hennes.

Så hvem er naiv; vi som er i mot et tiggerforbud eller de som tror alt vil løse seg med et forbud?

Fattigdommen i verden er kommet for å bli, og jeg kommer fremdeles til å slenge noen mynter i koppen til folk på gaten, se dem i øyne, smile og spørre om det er noe annet jeg kan gjøre for dem. Det er min plikt som medmenneske.

Jeg ble reddet selv en gang. Nå er det min tur til å betale tilbake. Har noen hjulpet deg en gang du ikke kunne klare deg selv?

Det sies at fattigdom fremkaller det verste i oss mennesker. Det samme kan for mye velstand også gjøre.

 

 

Kaffeslabberas-rasismen.

SVEN HENRIKSEN

Du sitter ved kaffebordet, det er venner, naboer eller familie.

Det prates om stort og smått, vær og ufarlig vind, og plustelig sier noen:

«Ja, hvis vi får lov til det lenger da? Man må jo snart spørre om å flagge på 17. mai fordi man kan komme i skade for å fornærme noen av våre nye landsmenn?» Du ser kaffekoppene stå stille i luften noen sekunder, et par kakesmuler faller i fanget på tante Liv der hun ser skremt rundt seg som om hun lurer på hva det var som ble sagt for et øyeblikk siden. «Jeg er ikke rasist altså, men jeg må bare få lov til å si..!» fortsetter den som tok bladet fra munnen om at nok er nok når det kommer til krav fra disse hordene av fremmede som plutselig fosser inn over den norske grensen for å jafse i seg av vår velferd.

«Men»…

View original post 586 more words