Roser og telys liksom?

Foto: Gandhi på Union Square New York. Eget.

Jeg er ikke en engstelig eller nevrotisk person, lar meg ikke vippe av pinnen så lett. Og ja, jeg tilhører den forhatte venstresiden som har berøringsangst for å snakke om terror og radikal islam. Jeg er en av alle disse som tror at terror kan bekjempes med snillhet, roser og telys. Som elsker det gode i alle mennesker, og som mener at om vi snakker sammen med lav innestemme så vil alt løse seg til det beste. Og først og fremst, jeg tar ikke terror på alvor.

Alt dette er beskyldninger vi på venstresiden hele tiden utsettes for.

I mange debatter med folk fra høyresiden har jeg forsøkt å få svar på følgende: Hvordan tar et menneske terror på alvor? Og hva gjør jeg feil siden mange mener at jeg ikke tar terror alvorlig? Jeg har ikke fått noe svar fra høyresiden, kun stillhet.

Jeg kjenner mange mennesker fra begge sider av midtstreken (som ikke ligger midt på lenger) i norsk politikk, men jeg har til gode å møte noen som mener at de ikke tar terror på alvor, eller mener at terror kan forhindres med roser og telys.

Men jeg har møtt svært mange som nekter å være redde for terror, og i følge deler av høyresiden er det en svært dårlig egenskap. For vi MÅ være redde, vi skal være redde, for dette er farlig.

Ja, terror er farlig, jeg tenker på det ofte når jeg sitter på en undergrunn i utlandet eller her hjemme, når jeg er på en flyplass eller sitter på et tog, men i løpet av de seks tiårene jeg har levd har det gått bra. Og det går som regel bra.

Men hva er å ta terror på alvor?

Og hva er det høyresiden gjør rett og hva gjør vi andre feil? Justisministeren sier at vi må være årvåkne. Ok, hva skal vi se etter? Menn med store helskjegg? Skal vi løpe rundt å se fiender overalt? Skal vi slå alarm om det sitter en mørk mann med tatoveringer og turban ved siden av oss på flyet og fingrer med en iPhone? Skal vi rope «Steng grensene!» i kommentarfeltene og i tråder på Facebook? Skal vi rope etter mer våpen i gatene og hyle at «innvandringen til Norge er feilslått!» eller påstå at det er «svenske tilstander» på Gardermoen? Jeg venter på svar.

Men rosetog, telys og empati er ikke veien å gå?

Når ble det comme il faut å gjøre narr av snillhet og medmenneskelighet? Når ble det greit å ikke se hverandre i øynene i det offentlige rom og ikke anerkjenne hverandre som individer, men stigmatisere hverandre ut i fra religion og hjemland, hudfarge og pass? Er hat og skrekk å ta terror på alvor? Er mistenkeliggjøring og slurvete omgang med fakta en vei å går for å gjøre verden til et tryggere sted?

Selvfølgelig må vi bekjempe terror! Selvfølgelig skal vi ikke akseptere at gale mennesker kjører ned uskyldige på åpen gate! Selvfølgelig skal vi ikke tåle at folk sprenger seg selv i lufta og tar med seg hundrevis av uskyldige døden! Selvfølgelig skal vi kjempe for å gjøre verden til et tryggere sted for oss alle!

Men så lenge du ikke har annet å komme med enn at jeg ikke tar terror på alvor holder jeg rosen høyt og tenner et telys! Så får du sitte der og forbanne mørket!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s