Heddaprisen og dens kategorier.

Billedtekst: Fra «Svarta Bjørn» av Sven Henriksen og Bodvar D. Moe. Foto: Ola Røe.

Først vil jeg gratulere alle de verdige vinnerne av årets Heddaprisen, og med et godt levert show ledet av Hilde Louise Asbjørnsen fra Oslo Nye Teater i Oslo.

Men jeg har lyst til å tenke noen tanker om kategorier og om geografi.

Først dette med kategorier.

Jeg er ikke så glad i å dele prisene opp kjønnsmessig. Er ikke dette litt gammeldags?

Og hva med sjanger?

I år synes jeg at f. eks tidligere nevnte Hilde Louise Asbjørnsen hadde fortjent en pris for sin rolle i «Cabaret» ONT. Og at Lars Berge i samme oppsetning i det minste hadde fortjent en nominasjon.

Så hvorfor ikke dele ut prisen for beste rolle i en musikal, og beste rolle i et «vanlig» teaterstykke, både medspiller og hovedrolle? Det ville føre til at sjangeren musikal ikke hadde vært så «underkjent», noe jeg føler den er når den skal konkurrere med andre oppsetninger. Ja, jeg vet, det er blitt gitt priser for rolletolkninger i musikaler ved flere tilfeller.

Når det kommer til film og tv-priser er sjangrene mange fler, og jeg tror det hadde tjent Hedda å åpne opp for flere kategorier.

Jeg kan nevne prisen for Beste scenetekst. Der hadde jeg sett det som en klar forbedring at de ble gitt en pris for original scenetekst og en for dramatisering/bearbeidelse av allerede eksisterende tekst.

Så et sukk om geografi.

Er det virkelig en selvfølge at Heddaprisen skal deles ut i hovedstaden?

De fleste bor i Oslo sier du? Vel, alle teatre i Norge er med på å finansiere Heddaprisen og i tillegg må de som ikke er stasjonert i Oslo fly sine nominerte ned til hovedstaden for å være tilstede under prisutdelingen. Det er en stor utgift å fly mange mennesker ned til Oslo når du bor i nord og i vest. Og tenk om Heddaprisen kunne blitt delt ut i Tromsø, i Mo i Rana, Bergen, Stavanger eller Trondheim, ville det vært så utenkelig? Eller tenk å vært så gal å legge det til Kautokeino en gang?

Norge er et langt land. Det ligger fem profesjonelle teaterhus nord for Trondheim.

Disse er forfordelt både når det gjelder anmeldelser fra hovedstadspressen, Hedda-nominasjoner og priser. Er det fordi det lages så mye dårligere teater i nord? Jeg tror ikke det.

Som dramatiker har jeg hatt fem urpremierer på originale scenetekster. Hedda har sett kun én av dem. Jeg skal ikke sutre på egne vegne, men jeg synes det er litt merkelig at det som produseres av ny norsk dramatikk ikke blir sett når priser skal deles ut.

Når dette er sagt vil jeg også gratulere Hedda-juryen med godt arbeid, og oppfordre komiteen til å tenke litt rundt disse ord. Med ydmyk hilsen fra gokk.

Jeg skriver dette på vegne av meg selv, og ikke for der jeg måtte jobbe.

Advertisements

Se på meg, det er så mørkt.

 

«Her i Norge liker vi å se ansiktet på den vi snakker med» er den mest brukte setningen i alle debatter om heldekkende klesplagg. Jeg er ikke tilhenger av heldekkende klesplagg, men jeg tror heller ikke et forbud er veien å gå. Men nå ligger det altså et lovforslag ute om å forby heldekkende plagg på alle skoler og universiteter. Noen er sågar tilhengere av å forby dette i det offentlige rom også. Det handler om sikkerhet, sier de.

Ok, la oss snakke om det offentlige rom.

Det offentlige rommet i Norge er et av de kaldeste i verden. Vi ser ikke på hverandre, vi kan stå ti cm fra et annet levende menneske på t-banen uten å anerkjenne at det står der. Vi hilser ikke i heiser, vi smiler sjelden til fremmede, vi setter oss aldri ved siden av noen om det er en to-seter ledig på en buss. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har stått og sett på folk på flyplasser som blokkerer to seter i avgangshallen med vesker og bager, og når jeg ser på dem ser de spørrende på meg, hva glor du på? At jeg ønsker å sitte ynes ikke å vedkomme dem, det er me, myself, I, og her sitter jeg, gå vekk!

Vi liker ikke fremmede mennesker i Norge, vi liker ikke folk for tett på oss. Vi går med nedslått blikk med propper i ørene og behandler det meste rundt oss som et stykke løs luft. Jeg tenker av og til at om jeg satt med en gråpapirpose på hodet på trikken ville ikke en kjeft si et ord.

Det er ingen steder i verden man kan føle seg så ensom som i Norges offentlige rom. Men vi liker altså å se ansiktet til de vi snakker med. Men hvem snakker med en dame i niqab i Norge? Gjør du? Og hvor mange damer i niqab møter og snakker du med i løpet av en dag? Jeg har bodd i Oslo i mange mange år, og jeg tror jeg kan telle de heldekkende plaggene jeg har sett på én hånd, og vi vet alle at dette er et marginalt problem.

Men vi må ta tak i dette før det blir et stort problem! roper folk i debatter. «For dette er i ferd med å bli et stadig større problem!» sier Frp på Dax18. Hvordan vet vi det? spør Dax18. Nei, dette er bare noe alle vet, svarer Frp. Ferdig snakket.

Som sagt, jeg er ikke tilhenger av heldekkende klesplagg, men jeg makter ikke å hisse meg opp over det. Jeg tenker at det er viktigere å hjelpe disse kvinnene ut av tvang, om det er tvang de er utsatt for. Men om en kvinne rømmer fra tvang, hvorfor skal hun utsettes for tvang?

En kvinne tar med seg barna og vil leve som oss. Hun vil vekk fra sin kultur. Hvilke muligheter har denne kvinnen på arbeidsmarkedet? Hvordan er hennes økonomi? Men hun vil få det bedre uten dette sløret, sier du? Ja, mulig, men vil alt løse seg for henne bare vi river av henne niqaben? Blir hun automatisk fri? Kan vi ha ørlite tålmodighet med henne og hennes frigjøringsprosess? Hvor lang tid har vi selv brukt på å ikke få til lik lønn for likt arbeid i Norge? Noen ting tar litt tid.

Jeg tenker på min egen mor som ville rømme fra sin voldelige mann. Redde seg selv og sine syv barn. Hvorfor gjorde hun ikke det? Hun ble hos ham fordi ingen støttet henne, ingen la tilrette for at hun kunne finne friheten, tryggheten, sin egen identitet som enslig mor. Så hun ble et helt liv i sine mørke rom av slit, strev og håpløshet.

Kanskje den kvinnen du ser  med niqab på gaten er ute for første gang?

Kanskje bare det å gå på gaten i et fremmed land er en styrkeprøve i seg selv? Det er så lett for oss som står på skuldrene til tusenvis av feminister å si: «Vi kan ikke la undertrykte kvinner gå rundt i heldekkende klesplagg i Norge, det er et tilbakesteg for kvinnefrigjøringen.»

For har du egne penger, eget hus, en karriere, er du skipper i eget liv, har du ikke det er du ingen bak sløret. Om det rives vekk? Fri?