Nå er det personlig!

I går fikk kriminelle nynazister marsjere i Kristiansands gater med politiets velsignelse, mens en antirasist ble lagt i håndjern og ført bort. Demonstrasjonen var ulovlig, men de (300?) politimennene som var på jobb besluttet å beskytte nazistene og turistene som var på besøk i byen. At demonstrantene brøt norsk lov så etaten gjennom fingrene med.

Det er en skam, og jeg tar det faktisk personlig at noen ønsker meg utryddet!

For den nordiske motstandsbevegelsen har som mål å knuse homolobbyen, utrydde oss. Jøder er også uønsket, og alle statsborgere i de skandinaviske landene som ikke er hvite etniske borgere skal utvises fra sine respektive hjemland, og en nordisk stat av renrasede borgere skal opprettes. Som homofil er jeg ikke ønsket. Som jøde er du ikke ønsket. Er du av en annen hudfarge er du ikke ønsket.

Som hvit heterofil rotnorsk kan du avvise disse som «klovner» og «tullinger», men om du ikke kan slå i bordet med kriteriene som disse nynazistene krever er du i faresonen. I går valgte politiet å beskytte de som ønsker meg død. De valgte å beskytte de som ønsker din utenlandske kone eller mann ut av landet. Politiet beskyttet de som vil utrydde din lesbiske datter eller mor, din homofile onkel, bror eller far. De beskyttet de som mener jøder er svin. Politiet valgte å beskytte det motsatte av likhet og frihet og demokrati.

Jeg tar det personlig. Det synes jeg du også skal gjøre. Neste gang er det kanskje deg de går for?

Så håper jeg virkelig at dette får et etterspill, at det tas opp i et høyere nivå i Stortinget, at justisministeren må svare for hvorfor politiet ikke grep inn mot en ulovlig demonstrasjon.

Om norske ungdommer og voksne lenker seg sammen i en ulovlig demo for å beskytte naturen og miljøet fjernes de av politet med makt og ilegges store bøter, mens folk som ønsker et hvitt heterofilt herredømme, og i tillegg tidligere er straffedømt for vold og andre ting, har fri tilgang til norske gater mens politiet passer på at ingen angriper dem. Det er en skam og et knefall for de mørkeste av alle krefter.

Jeg tar det personlig!

NB. Tallet 300 er satt i parantes med ? fordi jeg ikke er helt sikker på om kilden jeg brukte (Nye SOS Rasisme) melder det riktige antall politibetjenter på jobb.

Spel er dårlig teater?

Bilde: Fra Marispelet ved Rjukanfossen. Eget.

Teaterviter Julie Rongved Amundsen går ut og kritiserer norske spel for å ha for dårlig kvalitet. Av over hundre spel har hun sett tolv, og på grunnlag av det skriver hun bok om spel som fenomen.

Slik hun ser det er spel «deklamerende, selvhøytidelige og nasjonalistiske» og «kostymene er som klippet ut av et nasjonalromantisk maleri.»

Jeg vet ikke hvilke spel denne kritikeren har sett, og jeg kan være enig i mye av det hun sier, men jeg stusser over en del ting.

Selv om spel ofte er pakket inn i pelsdotter, sverd og bunad, at de kan fremstå som gammelmodige og er tuftet på historiske personer og lokale hendelser blir jeg ofte slått over hvor lite menneskenes hjerter og motiver har forandret seg gjennom historien når jeg er med på eller ser norske spel.

To år på rad spilte jeg den gøyale og fundamentalistiske presten i Marispelet på Rjukan. Her er en historie der i fra.

En av de frivillige var en ung dame fra Cape Town. Under en gjennomgang satt hun og gråt og gråt. Hvorfor gråter du? spurte jeg. Jeg gråter fordi dette er så aktuelt for meg.

Kort fortalt handler Marispelet om tvangsekteskap, noe de aller fleste av oss ser på med undring og en smule irritert forakt her i vårt likestilte moderne demokrati. Men for ikke så alt for lenge siden ble norsk ungdom tvangsgiftet av økonomiske og familiære grunner i Norge med kirkens velsignelse, og prestenes ofte korrupte hånd over det hele.

Så helt uten å fortelle det, uten å modernisere, uten å rive folkedraktene av skuespillerne satt et fullsatt amfi hver eneste kveld og lot ettertanken om egen historie tikke inn mens forestillingen kledde av både kirkemakt og storbonde slik at de sto ribbet tilbake. Et klart budskap, med andre ord.

Ingen hovedstadspresse var tilstede dog. Jeg vet heller ikke om nevnte teaterviter var der?

Å lage godt teater med over hundre mennesker på to uker er ikke det letteste.

Kanskje med fem proffer på topp og resten ubetalte frivillige i alle ledd. Regnet høljer ned over spelplassen og myggen eter deg opp.

Men det blir premiere fordi det må det bli.

Et spel er ikke Det Norske Teateret eller National, man har ikke seks, syv ukers prøvetid, man har ikke en teatersjef som kommer på prøve og sier: Vi må utsette premieren en uke, dere rekker ikke å bli ferdige til onsdag!

Man må bli ferdig til onsdag!

Busslaster med publikum er underveis, de medvirkende som har brukt hele året på å lære seg spelet, og nå bruker to uker av sommerferien skal reise til Syden eller annen ferie dagen etter at spelet er ferdig, det lar seg ikke forandre. Spelhuset er belånt til pipa, og pengene rekker nesten ikke til å betale alle de som skal ha betalt langt under tariff.

Jeg synes Julie Rongved Amundsen mangler litt forståelse for spelets premisser, at hun kun bedømmer dem som en hvilken som helst produksjon.

Og tolv spel sett er da virkelig et alt for tynt grunnlag for et bokprosjekt?

Jeg håper virkelig at et spel inviterer henne til å følge produksjonen fra start til slutt slik at dette prosjektet ikke bare blir sett fra hennes skrivebord, men at hun forstår alle de mekanismene som finnes i det å stable et stort «monster» som et spel er på beina.

Men spel er magisk å være med på.

Du kommer til spelplassen som sur, trøtt og litt matlei skuespiller og møter så mye varme og menneskelig klokskap.

Du står og venter på entre og ser den lille jenta i stakk og hvit bluse der inne på scenen fremsi sin ene replikk, ser henne blusse av glede over at hun fikk det til.

Du ser den trinne bondekona synge av full hals, og selveste ordføreren som har fått en statistrolle paradere over scenen, den flotte fortelleren som synger, du ser lyset i hundre par øyne som glitrer.

Du står der med fuktige øyne og husker plutselig hvorfor du er skuespiller mens gleden fyller deg. Så går du inn på scenen og spiller litt dårlig teater. Det er til å leve med. Hver sommer.

 

Fri oss fra sommerferien Rolness? Not!

Kjetil Rolness harselerer i dagens Dagbladet om det norske folks sommerferievaner.

Vi er noen naut alle sammen uansett hvordan vi enn måtte finne på å feriere, og verst av alt er middelklassen som leter etter meningsfulle unike, gjerne litt kulturelle opplevelser.

Jeg er middelklasse. Jeg elsker meningsfulle opplevelser. Jeg løper ikke i flokk.

Jeg elsker å gå på konserter eller teater i Paris og New York. Reise til små corny steder som har en bitteliten filmfestival høyt oppe på en fjelltopp, dystre øyer som ingen har hørt om, feire påske i Kautokeino sammen med tusen festkledde samer osv. Jeg er alltid klar for å reise til alt som lukter av unik spenning, lete etter steder ingen har sett, men IKKE i sommerferien!

I sommerferien vil jeg ikke ha en eneste overraskelse!

Jeg vil sitte i den samme stolen, under den samme palmen, på den samme terassen ved den samme stranden, på den samme øya, i det samme landet som er Hellas. Jeg vil bo på det samme rommet, ha den samme utsikten, bo på 525, ikke 522, da blir alt feil.

Jeg vil ikke at de skal endre noe, ikke skifte ut møblene, ikke forandre menyen nede ved svømmebassenget, og Laila som alltid har jobbet der skal være der til hun går av med pensjon, og den russiske damen skal løpe rundt med moppen sin og vaske i resepsjonen, den blide mannen i kiosken på hjørnet skal hilse. Jeg vil bli gjenkjent og klemt på.

Jeg vil fortelle hvordan vinteren har vært, og jeg vil sitte og forbanne meg selv over hvorfor jeg og kjæresten spiser på det stedet selv om vi vet at maten er jævlig. Men det er noe med å sitte under «de» trærne og se solen gå ned i den vinkelen, se skyggene bli lange og se kattene sovne på muren på den andre siden av gaten.

Så hvert år ved juletider begynner jeg å styre med booking. Flyturen, rommet. Tre uker skal ferien vare slik den alltid har gjort. Jeg klikker mailene avgårde, og svaret kommer raskt. Velkommen skal du være Henriksen, vi gleder oss til å se deg.

Og nå sitter jeg her på Rhodos, midt i ferien og lengter hjem til hagen og lurer på hvor langt potetene har kommet? Ringblomstene, er de sprunget ut? Hvordan er klatrerosene? Er alt bra der hjemme? Ja, for denne engstelsen hører også med. Uten angsten for hagen der hjemme, ingen ferie.

Og I kveld skal vi ut med venner fra Norge. Og helt sikkert treffer vi en haug med nordmenn i kveld også. Her snakkes det norsk i alle kriker og kroker, og vi hilser og heier, jasså, dere er her i år igjen? Jadda, jadda.

Skikkelig harry ferie, men vi koser oss. Orker faktisk ikke å være verken kulturfiff eller middelklasse midt i sommerferien, da vil vi ha fri.

Jeg kommer fra et fjordhøl i nord, og det er jeg faktisk ikke flau for, i hvert fall ikke i den deilige harryferien. Sorry Rolness!

Hørt om folkeskikk?

Jeg ligger på ei solseng i Hellas og følger den «akademiske» debatten som raser etter at en professor nok en gang ikke kunne holde fingertuppene under kontroll og kastet seg over tastene en sen nattetime og sjikanerte unge kvinner i grove ordelag. Siden mannen er en godt plassert skikkelse i akademia og ikke en muslimsk mann med forkvaklet kvinnesyn mener mange, i en endeløs metadebatt, at man ikke bør sette ham i den digitale gapestokken fordi det kan skade ham, og dessuten er det ikke bra for UiS’ omdømme.

Så jentene/studentene bes vennligst være varsomme med å løpe til eget tastatur, for ikke å si pressen bare noen klapser dem litt på stumpen, sender en gøyal sms eller ber om å få kjøpt de brukte trusene deres, litt må man tåle om man vil gjøre karriere på mennenes vidunderlige arena av makt og muligheter, det sier seg selv.

Et ord jeg har sett svært lite til i denne metadebatten er «folkeskikk».

I gamle dager, for ett eller ti år siden var en respektløs kødd en respektløs kødd, ferdig snakka. Vi graderte ikke respektløse kødder etter hvilken land de kom fra eller hvilken status de har i samfunnet. Kalte de ei dame stygge ting var det den stygge tingen vi alle reagerte på, og vi dreiv ikke med masse utenomsnakk. Men nå er et skjellsord eller en slibrig sms ikke så ille om den kommer fra en hvit mann med makt, tydeligvis.

Men om en muslimsk mann sender en sms, hva skjer da? Om han skulle tafse på ei norsk dame på trikken? Da snakker vi ikke om at livet hans kan legges i grus, at han drikker eller at han har hatt det tøft, og trådene flommer ikke over av motstand mot den digitale gapestokken. Det er det «det er slik disse folka er, alle som én, send faenskapet ut av landet!» og Facebook-Høire retter på cardiganen som tar fyr og Jens Pikenes’ 26 000 følgere fråder av indignert raseri så det gjaller helt til Kirkenes i nord og den spanske solkysten i sør.

«Folk er folk» sa mormor «glem aldri det gutten min.» Ja, det handlet om folkeskikk før i tida. Om å behandle alle med respekt, og de som fortjente å få høre hvor David kjøpte øl fikk høre det uansett hvem de var.

Men selvfølgelig, det er færre dyktige professorer enn det er innvandrere, og unge damer som vil opp og fram er det alt for mange av. Gutta sakker ut, og nå må noen snart ta dem på alvor før jentene tar over alt sammen, og sånn kan vi ikke ha det?

Må forresten google «rimming». God sommer!