Jeg kjenner ikke landet mitt igjen.

Jeg er så fortvilt.

Her er så underlig. Har jeg havnet på feil klode? Kartet stemmer ikke med landskapet lenger. Jeg kjenner ikke landet mitt igjen.

Her brukte det å ligge en gul kiosk. Her sto en dame med høyt hår og sigarett i munnen. Hun solgte feite wienerpølser med brød. Hun lagde en sennep selv. Den var litt bittersøt og var umulig å få vasket vekk fra skjorta om du sølte i fylla.

Nå er kiosken borte, men om jeg lukker øynene kan jeg kjenne lukten av buljongen i pølse-gryta og den sterke smaken av rå hakket løk. På døren nå står det «Bagel&Juice» og noen ungdommer med hanekam på hodet og sure miner ser meg ikke her jeg går mot disken og sier «Hei hei!» Her er så underlig, tenker jeg og får en mango-slush.

Jeg går nedover langs parken.

Alt er så merkelig. Jeg kjenner duften av rå fisk. Ser to unge jenter sitte med en plastboks hver og putte små rosa rå fiskebiter inn i munnen. Det heter sushi.

Jeg er sulten og vil ha wienerpølse med brød og bittersøt sennep.

Går inn i noe som heter Espresso House, men de har ikke wienerpølser med brød og bittersøt sennep. Alt er så underlig.

Jeg får en kaffe og en kake med gulrot i. Før, for litt siden ville det vært rart å putte gulrot i en kake i Norge, men nå er det visst moderne. Jeg kjenner ikke landet mitt igjen.

Jeg ser fuglefjellet av mennesker som sitter utenfor det som engang var en kino. Den het Parkteateret og det heter den ennå. Men nå er det en bar der.

Utenfor sitter menn med et slags gullgraver-utseende. Store skjegg og mustasjer, og i triste Amish-aktige skjorter. De spiser løvetann-blader og drikker vann fra Andesfjellene. Her er så underlig. Før drakk vi vann fra krana. Rent vann er en norsk verdi.

På hjørnet ligger noe som heter Villa Paradiso. De serverer italiensk pizza. The real thing visst nok.

Jeg tenker på mamma og nabokjerringene som gikk rundt på dørene og samlet underskrifter for sin kampanje mot pizza. De mente den usunne retten ville ruinere den norske folkehelsa!

Jeg setter meg ned og bestiller en pizza med små kjøttboller av kalv og tomat og fire slags oster, kjenner meg fremmed og redd.

Her er så underlig. Hvor ble det av det Norge jeg kjenner. Det som er norsk?

Pling! sier det i iPhonen. Ja, jeg har en slik.

«Hei, ser du er i nærheten?» taster Berit. Her er så underlig.

Før kunne man gå på byen uten å treffe kjente, nå blir man lokalisert uansett hvor man er av en dibbedutt funnet opp av en etterkommer av syriske flyktninger til USA. Steve Jobs het han.

Tre minutter senere kommer Berit halsende. Hun har nettopp landet fra NYC og har jetlag. Her er så underlig, så mange nye ord.

Berit vil ha øl.

Skal du ha IPA, eller…spør kelneren og ramser opp femten sorter øl. Før sa vi bare øl, nå er hele utlandet flyttet hit på store ølfat.

Berit får IPA og snakker i vei om den store eplebyen som hun elsker. Her er så underlig. Før reiste vi til Mallorca en uke i året om vi hadde råd, nå for tiden reiser Berit og gjengen på en oval weekend til Amerika eller på sykkeltur i Toscana eller Tibet.

Noen timer senere er Berit full og jeg like edru siden jeg ikke drikker.

Jeg støtter henne nedover Grünerløkka til Rockefeller, det går fint. Fra et vindu spiller noen høy musikk.

«Sitting on the dock of the Bay:..!» synger den kjente stemmen og jeg føler at alt faller på plass. Jeg kjenner igjen det Norge jeg husker, det norske. For for meg er Otis Reading det norskeste av det norske. Han representerer et Norge som var Norge for meg da jeg var ung. Eller yngre.

Jeg bare tuller. Her er ikke så underlig. Jeg kjenner mitt eget land igjen.

Gatene, byen, lyset over fjorden, menneskene, øynene, munnene som smiler, munnene som ikke smiler. Men vi er her, sammen, her i dette lille landet. Vi går med flagrende hår, med hijab, med knekk i knærne, i Prada, i filler, men vi er her, i samme båten «looks like nothing’s gonna come my way..» synger Otis.

Sola skinner på spiret av Jacobs Kirke, mens et forhutlet menneske på fortauet rekker en hånd fram mot meg.

Jeg kysser Berit på kinnet og ler. Berit, sier jeg, her er vi, underveis. Alle sammen, til et eller annet sted. WTF liksom.

Er ikke livet vakkert?

Hæ? kvekker Berit. Life, blessed be, sukker jeg.

Whatever! sier Berit, jeg vil ha ei øl!

 

Advertisements

2 kommentarer om “Jeg kjenner ikke landet mitt igjen.

  1. Jeg liker veldig godt betraktningene du gjør deg. Stilen. Formen. Det er mitt land, mitt gatebilde anno 2017 du beskriver. Keep on blogging!!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s