JEG GÅR I STYKKER.

Den tyrkiske forfatteren og journalisten Ece Temelkuran har skrevet boken «Turkey: The Insane and the Melancholy.» og for øyeblikket ligger en tekst ute på nettet med tittelen «We Want Our Refugees and Exiles to Be Victims.», en svært treffsikker og oppklarende tekst som forklarer for leseren hvordan det er å være flyktning i eksil.

Jeg har sittet her noen timer og tenkt etter at jeg leste denne teksten.

Her i min lille by er jeg så nær å være en «synlig» person som det går an å være. Veldig mange vet hvem jeg er og hva jeg har gjort. De vet at jeg er skuespiller, dramatiker og at jeg ofte skriver i avisen eller på denne bloggen. Når jeg går på gaten blir jeg gjenkjent, jeg møter smil og jeg blir snakket til, og ikke minst, jeg blir sett og bedømt på grunnlag den jeg er. Dette er min trygghet, min identitet.

«Hvorfor reiser du så mye alene rundt i verden?»

Det spørsmålet får jeg så ofte at jeg er blitt tvunget til å spørre meg selv hvorfor.

Jeg reiser fordi jeg liker å utfordre ensomheten. Og jeg reiser for å «skrelle vekk meg selv.»

Jeg forsto det vel helt når jeg leste Ece Temelkuran’s artikkel for litt siden.

For når jeg er helt alene i en storby som f. eks New York opphører jeg å være den jeg er når jeg ikke speiles i andres gjenkjennelse av det de vet er meg. Jeg er et menneske midt i elven av individer som flyter forbi.

All venner, alle gode og vonde ord, nederlag og all suksess er tatt fra meg når ingen har mulighet til å vite hvem jeg er. Først når en samtale åpnes, når noen spør, og jeg kan fortelle «åpnes» jeg for den fremmede og jeg blir synlig som person.

Jeg er ikke bare et nummer, jeg blir et menneske.

Jeg har hatt noen dager og noen få netter på fremmede steder da jeg har tenkt at jeg går i stykker, at nå forsvinner jeg.

Jeg har ingen markører og holde meg til, og ingen dører er åpne uten at jeg må forklare meg. Jeg er nede på et absolutt nullpunkt, som en flyktning som er tvunget til å fornedre seg for å bli sett som et individ.

Men mitt liv som farende luksus-fant kan ikke sammenlignes med å være flyktning selv om jeg har kjent på den angstfylte ensomheten og identitetsløse utenforskapet uten nettverk. Men jeg er heldig, som regel har jeg nok penger i lomma, jeg kan «spille» den turisten jeg er, gå til en bar, sette meg ned, bli tatt inn i et fellesskap, og jeg trenger ikke ta i mot hjelp.

Men en flyktning forlater ikke sitt hjem frivillig.

Og selv om han kommer med hele sitt liv og sin historie i sekken synes det ikke. Og om det synes for mye passer hun ikke inn i hva vi forventer av et menneske i nød.

Så for å bli tatt på alvor må en flyktning justere seg inn i hvordan vi tror et menneske i nød skal se ut for å vekke vår sympati.

I Ece Temelkuran’s tekst finner du en nøkkelreplikk. Da hun selv var i Afrika og jobbet med folk på flukt før hun måtte flykte fra Tyrkia spurte hun en flyktning om og om igjen: «Har du nok vann og nok mat for å greie den gjennom denne dagen?» Han så på henne med et mildt og slitent blikk: «Du kunne jo spurt om å få se min CV?»

Flyktninger er mennesker. Vi glemmer det litt for ofte.

Vi har også politikere som finner opp «smart» retorikk som gjør det lettere for oss å ikke bry oss om mennesker på flukt.

Men lukk øynene, se for deg at du har forlatt alt du har, du er et sted der ingen kjenner deg, alle dine bragder og anseelse gjelder ikke her. Du snakker ikke språket. Er det ikke som du tenker:

Nå forsvinner jeg. Nå går jeg i stykker?

Og kanskje, helt plutselig møter du et blikk. Du blir sett. Noen smiler til deg. Og du blir synlig.

Advertisements

4 kommentarer om “JEG GÅR I STYKKER.

  1. Takk Sven! Vi har akkurat avslutta middagen! Tilogmed dessert har vi hatt 🙂 Det er ikke noen selvfølge for vårt elskede lille 3.medlem ved bordet, gutten «vår» fra Afghanistan. Vi har akkurat sett på filmsnutter fra utenfor Stortinget – heiet på Mohammed og Sv’s ungdomsrepresentant! Og så kom bloggposten din – befriende lesning! Vi har snakka om det å ha en identitet…..han har vært papirløs helt til nå onsdag. Da drar vi til afghanske ambassaden med hans nyervervede tazkire i bagasjen for å få laget pass!!

  2. Fint sett. Som farende fant har jeg opplevd det , og oppsøkt det. Frislippet fra deg sjøl. Frivillig og villet med alle livbøyer for hånden. Tanken på flyktninger uten muligheter for retrett svir i sjelen.

  3. Vi trenger alle sympati. De mest hatefulle høyreekstreme nynasister finner deres sympati hos andre med samme ideologi Og de går aktivt ut å rekrutterer andre som føler de ikke blir sett. Det er den samme historien på andre siden. De som blir radikalisert og rekruttert til å reise til Syria å kjempe for IS.

    Vi må vise aksept og omsorg for hverandre og for de som kommer hit som flyktninger. Mange har vert igjennom traumatiske hendelser og lider av posttraumatisk stressyndrom. Da hjelper det ikke at de møter mer fientlighet her også. De som begår kriminelle handlinger skal få sin dom og straff enten de er på ene eller andre siden.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s